Barn født og oppvokst i Norge, av foreldre som selv er født og oppvokst i Norge, sliter med norskkunnskaper. Barnehagen er løftet frem som løsning, men her jobber 33 000 ufaglærte. Mange av dem kan ikke norsk selv.

Barn født og oppvokst i Norge, av foreldre som selv er født og oppvokst i Norge, sliter med norskkunnskaper. Barnehagen er løftet frem som løsning, men her jobber 33 000 ufaglærte. Mange av dem kan ikke norsk selv. Foto:Randi Matland,VG

Kommentar

Kommentar: Dårligere enn foreldrene i norsk

Vi var den første og siste generasjonen som skulle slite med norsken. Hvem skulle trodd at våre barn, den tredje generasjonen, skulle slite mer?

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

AV: SHAZIA SARWAR

Vi er innvandrerbarn, per definisjon. Det er ikke våre barn. De er nemlig norskfødte av norskfødte. Det er besteforeldrene som innvandret til Norge, ikke foreldrene. Norsk skal i alle fall ikke være et problem for denne generasjonen, slik den var for oss. Trodde vi.

Vi tok feil.

Journalist Shazia Sarwar Foto: ,

Tenk deg frustrasjonen. Du har gått opp din egen sti. Kjempet mot «norsk 2», lagt deg i hardtrening for å bli god i norsk. Ikke bare god. Best! Du var den «minoritetsspråklige» ungen. Men du ville ikke være den «minoritetsspråklige» ungen. Så viftet du vitnemålet i ansiktet på klassekameraten som lo av hudfargen din og kalte deg «pakkis». Ja, riktig. Fem i norsk skriftlig, seks i muntlig. Smak på den, du!

Rop varsku!

Så begynner poden i barnehagen, fordi du og ektefellen må på jobb. Gode jobber har det blitt. Norsken var bra. En dag kommer poden hjem og snakker med deg på en aksent som minner om aksenten til besteforeldrene. Ikke noe galt med den, når den kommer fra innvandrere, men grunn til å rope varsku når den kommer fra ungen som har norsk som morsmål.

Du som rettet på «u-en» til foreldrene dine, retter på «u-en» til poden. «Vennen, ikke bros, men brus ». Så har du lyst til å rive deg i håret. Den kampen du kjempet, så ungene dine slapp, den forfølger en ny generasjon av norske barn.

Der vi måtte over dørstokken for å lære oss norsk, er det nå utenfor dørstokken at norskkunnskapene utvannes for enkelte. Og det begynner tidlig. I barnehagen. Vi er mange som er bekymret for at 70 prosent av flerkulturelle elever i Oslo må ha særskilt norskopplæring, selv om de fleste er norskfødte. Barnehagen er blitt løftet frem som løsningen, men over 90 prosent av flerkulturelle fire- og femåringer går jo i barnehagen.

Hvem møter ungene?

Her har vi altså en ny generasjon barn, som har norsktalende foreldre, og som går i barnehagen, men som ikke kan godt nok norsk.

Årsakene er sammensatte, men del av forklaringen finner vi i barnehagen, for hvem møter disse ungene i barnehagen?

33 000 ufaglærte assistenter. Ti prosent av disse med innvandrerbakgrunn. Og 1040 tospråklige assistenter. 88 prosent av sistnevnte uten egnet utdanning, viser tall fra SSB. Over ni av ti er kvinner. Innvandrerkvinner, ofte med lav eller ingen utdannelse, som kanskje har skaffet seg sin første jobb etter flere år hjemme. I en IMDI- undersøkelse av 2009 svarte de aller fleste hjemmeværende innvandrerkvinnene at de ville jobbe i barnehagen om de skulle ut i arbeidslivet. Jeg heier på dem. Det er fantastisk for kvinnene, for de må ut i arbeidslivet. Men hvor fantastisk er det for barna?

Jeg vil nødig sette to utsatte grupper opp mot hverandre. Flerkulturelle barn og innvandrerkvinner. Selvsagt må vi jobbe for at begge lykkes i det norske samfunnet. Men til hvilken pris? Innvandrerkvinnene, de ufaglærte assistentene, er best på omsorg, men de er ofte dårlige i norsk. Tenk deg poden på to år. Han er glad i barnehagetanten, og er faktisk mer sammen med henne i våken tilstand enn med foreldrene. Slik kommer aksenten. Slik utvannes norskkunnskapene han har med seg hjemmefra.

Still språkkrav!

I tillegg kommer selvsagt alle barn med ressurssvake foreldre som går i barnehagen nettopp for å lære seg norsk. Det er vanskelig nok at disse ungene har få etnisk norske barn i barnehagen til å lære norsk av, slik det er enkelte steder i hovedstaden. Men det er verre at de voksne i barnehagen ikke kan språket godt nok selv.

I tillegg til utvanning er det også fare for utvisking. Av grensen mellom barnehagepedagogikk og barneoppdragelse. Hvem skal lære poden hvilken mat som er forbudt og tillatt?

«Den pakistanske barnehagetanten spurte min fireåring om pålegget hans i matpakken han fikk hjemmefra er halal. Og hun skremte ham da hun advarte at kjøttpålegget til de norske barna i avdelingen var æsj», sier en nær venninne og bokstavelig talt klasker panne. Et enkelttilfelle. Kan ikke brukes til generalisering, men den burde oppmuntre til en prat i personalrommet.

Moren hadde diskutert kostbegrensninger med barnehagen, og kjøttet i matpakken var halal. Ikke at det er noens business.

Ufaglærte assistenter tilbringer mest tid med barna våre, og de blir ofte tildelt ansvar for oppgaver de ikke har kompetanse til. Problemet blir større når assistentene i tillegg ikke kan norsk. Det må i det minste stilles klare språkkrav.

Foreldrene får ofte skylden når ungene ikke kan norsk. Før i tiden hadde de også mye av skylden, men nå er det flere grupper som må dele skyld. Og da nytter det ikke å bare be foreldrene ta seg sammen. Da gjelder det å behandle våre barn med respekt og gi dem faglærte og språklig stødige barnehagetanter- og onkler. Det står om fremtiden, og om hvor mange flere generasjoner som må gjenta kampen om norsken.

@ShaziaSarwar

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder