Kommentar

Krise, krise, krise

Av Frithjof Jacobsen

Foto:Roar Hagen,

Stemningen i norske redaksjoner minner snart om en bunker i
Berlin i april 1945. Noen har fått det for seg at det er journalistene som er
problemet.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over seks år gammel

Snakkisene rundt journalistbordene denne forsommeren, er ikke lenger sladder og røverhistorier fra presselivet, men tunge, triste samtaler om nedskjæringer, brutale nedbemanningsprosesser og kutt i lønn og goder.

Nostalgikere mimrer om reisebudsjetter med gullkant og 50-årsdager på Chambre Separèe med fri bar og forsøk på fri sex med to i promille. Alt var som kjent bedre før.

Dagbladet har mistet nesten en hel generasjon flinke journalister. I Fædrelandsvennen renner pengene ut av mediehuset i samme fart som en sprukket vannballong, nesten en tredjedel av de ansatte får fyken. Snart er det nok Bergens Tidendes tur, og Stavanger Aftenblad. Lokalaviser sliter, og over hele linjen er det kutt og oppsigelser.

Jobber på nåde

Arbeidsmarkedet for journalister er nærmest dødt. Erfarne mediefolk forlater yrket. Aftenpostens kulturelitekjendis og nærmest genierklærte debattredaktør Knut Olav Åmås stakk en snartur innom politikken, før han overtok den digre pengesekken i stiftelsen Fritt Ord. I samme avis har to dyktige nyhetsredaktører sluttet med kort mellomrom. Ikke for å få nye lederjobber i pressen, men for å begynne i organisasjonslivet.

Undergangsteppet har lagt seg som omvendt edelgass over de stadig trangere kontorlandskapene. I et mentalt landskap der de fleste nå virker overbevist om at alt går til helvete, blir ansatte mer medgjørlige. Når sidemannen på litt over tredve år blir kalt inn til samtale om sluttpakke, blir du glad for at du i det hele tatt har jobb. Du lever og jobber på nåde, og blir lite krevende. Kutt i ferie, dårligere turnuser, mer ubetalt overtid, alt blir lettere å godta når du stadig blir fortalt at bedriften står på kanten av stupet.

Aldri har det vært mindre selvtillit og mer selvskryt i norsk presse. Daglig blir lesere fortalt i detalj om hvordan journalister lager journalistikk, og hvor viktige ting de holder på med. Flere saker kommer med sidesaker som handler om at journalisten har tatt tog og fly, ringt telefoner og stått i kø. Om valg av antrekk og publiseringspress og ustabile internettforbindelser. Behovet for å legitimere sin egen virksomhet er blitt nesten sykelig. Se på oss! Lik oss! Respekter oss! Værsåsnill?!

Nyheter – overalt

Men det er ikke journalistikken som er i krise. Folks appetitt på journalistikk har aldri vært større. Digitaliseringen av mediene har gitt journalistikken en større plass i folks liv, ikke mindre. Journalistikk konsumeres, som konsulentene sier, på nye steder og til nye tider. Folk leser saker på telefon, nettbrett og datamaskiner døgnet rundt. Er det noe som har vist seg levedyktig i møtet med ny teknologi, så er det journalistikk. Slik den også gjorde da radioen kom, da kinoen kom og da fjernsynet kom.

Redigerte produkter laget av redaksjoner som er uavhengige og opererer fritt innenfor en klassisk, demokratisk pressetradisjon, er en vare folk vil ha. Redaksjonelle miljøer har også vist seg å være langt fremme i å benytte ny teknologi for å forbedre og distribuere det de lager. Dette har ikke forandret seg.

Visst finnes det dinosaurer i bransjen. De mest seiglivede er de som nesten tyve år etter at internett ble åpnet for alvor, fortsatt tror mediebransjens problemer handler om svak forståelse for teknologi. De som bruker svadabegreper som «digital kompetanse» når de mener kunnskap om helt vanlige arbeidsverktøy.

Svikter på inntekter

De som tror kampen om lesernes oppmerksomhet vinnes i oppdateringskøen på Microsofts nettsider. Eller på seminarrom der «eksperter» med syk timepris skal lære folk hvordan de bruker Facebook og Twitter. Nettsamfunn som er så enkle og selvforklarende at hvilken som helst lokal swingersklubb på Gjøvik på egen hånd intuitivt forstår hvordan man bruker dem til hverdag og hemmelig fest.

Krisen i mediene er ikke eksistensiell, lite tyder på at journalistikkens plass i samfunnet er på retur. Krisen handler om forretningsmodeller. Mediebedriftene er gode til å lage noe folk vil ha, men dårlige til å tjene penger. Dette har vært den grunnleggende utfordringen i snart tyve år.

Innholdet og journalistikken har utviklet seg hele tiden, i takt med teknologien. Fortsatt er journalister og redaksjoner blant de beste og største innholdsleverandørene i det digitale samfunnet. Men ledelsen i mange mediebedrifter virker fortsatt sjokkskadet når det kommer til inntekter. Nesten ingen har maktet å finne forretningsmodeller som er tilpasset den nye tiden.

Samtidig er det mange steder slik at det leddet som ikke virker, det som ikke klarer den viktige jobben med å tjene penger, blir belønnet med fete tillegg og god betaling. Det leddet som virker, redaksjonene, blir straffet med oppsigelser og kutt. Krisen i mediebransjen er ikke en journalistisk krise, det er en ledelseskrise.

Mer om

  1. Data
  2. Økonomi
  3. Medier
  4. Næringsliv

Flere artikler

  1. Kronikk: Journalistikk koster
    – mangel på journalistikk koster enda mer

  2. VG Mener: Pengekamp på nett og TV

  3. Pluss content

    Presse mot propaganda

  4. Presse mot propaganda

  5. Kronikk: Pressestøtten er gammeldags

Fra andre aviser

  1. Journalistikk søker sponsor

    Fædrelandsvennen
  2. Akademia og journalistikkens fremtid

    Aftenposten
  3. Mediebransjen er i alvorlig krise, men journalistutdanningene later som ingenting | Anki Gerhardsen

    Aftenposten
  4. Koronakrisen er også blitt en mediekrise. Men det kunne ha vært enda mye verre.

    Aftenposten
  5. Enden er nær - men håpet nærmare

    Bergens Tidende
  6. - Viktig at NRK ikke blir en trussel

    Fædrelandsvennen

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no