OPPTATT AV KLIMA: – Hverdagen har blitt et minefelt av klima- og miljøvalg som det er nærmest umulig å orientere seg blant. Enten må hele Norges befolkning lese klimarapporter på fulltid for å redde kloden, eller så må systemet endres. La oss velge det siste, skriver Qvigstad og Vereide.
OPPTATT AV KLIMA: – Hverdagen har blitt et minefelt av klima- og miljøvalg som det er nærmest umulig å orientere seg blant. Enten må hele Norges befolkning lese klimarapporter på fulltid for å redde kloden, eller så må systemet endres. La oss velge det siste, skriver Qvigstad og Vereide.

«25 under 25»: Betal for klimautslippene dine!

Nordmenn kan ikke lese klimarapporter på fulltid. Det vi trenger er systematiske endringer. Og det må koste.

Publisert:Oppdatert: 25.11.19 kl. 10:09

GABRIEL QVIGSTAD OG SYNNØVE VEREIDE, studenter ved NTNU

Hvordan var det nå igjen? Er det virkelig slik at et handlenett i bomull er mer skadelig for miljøet enn utallige plastposer? Det er bra å spise plantebasert, men nytter det hvis varene fraktes til Norge på en klimafiendtlig måte?

Hva er egentlig greia med avokadoer? Og soya? Og hvorfor skal vi bruke så mye tid på å sortere og vaske plasten, hvis den likevel skal sendes helt til Tyskland for så å brennes?

Lese klimarapporter på fulltid? Nei takk! Du kjenner deg kanskje igjen i disse problemstillingene. Hverdagen har blitt et minefelt av klima- og miljøvalg som det er nærmest umulig å orientere seg blant. Enten må hele Norges befolkning lese klimarapporter på fulltid for å redde kloden, eller så må systemet endres. La oss velge det siste.

Norge må innføre «grønn markedsøkonomi». 31. juli skrev Gabriel i Klassekampen at klimaproblemet kan løses ved at alle får hver sin personlige klimakvote til bruk, kjøp og salg. Blant tilbakemeldingene var at et slikt system ville blitt for komplisert og urettferdig.

Det vi trenger er derfor et kvotesystem for klimautslipp som ikke rettes mot personer direkte, men som ansvarliggjører offentlig sektor og bedrifter. Vi vil argumentere for at det vi kan kalle en grønn markedsøkonomi er veien å gå. Grønn fordi forbruket må være bærekraftig, markedsøkonomi fordi markedet skal bestemme priser på kvotene.

Hovedpoenget er at vi ikke kan tillate ubegrenset forurensning uten at det skal koste for den som forurenser. Samtidig må vi ha et tak for hvor mye vi som samfunn kan slippe ut totalt uten å ødelegge kloden. Vi trenger derfor å gjøre to endringer.

Forbrukslånets tid er over. For det første må vi skaffe oss oversikt. I dag har vi et overforbruk av klimagasser som knapt deltakerne av Luksusfellen kan matche. Vi forurenser i blinde, og ignorerer at vi ikke kan kjøpe en ny klode på kreditt straks Tellus står i brann. 

Vi har frem til nå sluppet ut mer klimagasser enn vi har råd til. Nå må vi nedbetale forbrukslånet. Vi er nødt til å kreve informasjon om hvilke konkrete utslipp ulike varer og tjenester fører til. For å få til dette, må både offentlig og privat sektor dokumentere alle utslippene sine. Bedriftene må eksempelvis oppgi at en t-skjorte kan gi et utslipp på 2 kilo CO², mens flyreisen til Berlin slipper ut 200 kilo CO².

Forurensning må koste. For det andre må bedrifter og stater betale for utslippene sine. Kvoter kan kjøpes til markedspris og totalt antall kvoter må begrenses til hva et bærekraftig samfunn tåler. Vi må med andre ord sette et tak på hvor mye vi som samfunn totalt kan slippe ut.

Med 10 kroner per kilo vil t-skjorten bli 20 kroner dyrere, mens flybilletten til Berlin vil koste 2000 kroner mer. Med dette systemet slipper enkeltpersoner å hele tiden måtte vurdere hva som er bærekraftig og ikke, fordi kostnaden til klima og miljø allerede er bakt inn i prisen. Slik kan du trygt kjøpe avokado eller fly til Nord-Norge for å besøke din bestemor, uten dårlig samvittighet. Utslippene er allerede betalt for.
For å unngå at dette fører økte sosiale og geografiske forskjeller, må skattesystemet tilpasses den grønne markedsøkonomien. De pengene man får inn fra salg av kvoter kan brukes til hva som helst – skattelette til bedrifter, helsetjenester til folket eller vindmøller til havs (sistnevnte vil bli svært lønnsomt).

Løsningen ligger rett foran oss. I praksis vil en altomfattende grønn markedsøkonomi være en utvidelse av systemer som allerede finnes. I 2017 igangsatte Kina et nasjonalt karbonmarked. Fra 2020 skal det komme et kvotesystem for flytrafikk og i dag dekkes halvparten av Europas utslipp av EUs kvotesystem. Før 2030 bør kvotesystemet dekke alle utslipp og gjelde i hele verden.

Pionerarbeidet er i gang. Byene Trondheim, Stavanger, Tromsø og Oslo har vedtatt å dokumentere utslipp fra kommunenes barnehager, søppelhåndtering og helsetilbud. Norge driver pionerarbeid med klimaregnskap.

Dette regnskapet kan koble seg på et kvotesystem, og er med det et bevis på at grønn markedsøkonomi kan innføres overalt. NRKs artikkel 15. oktober om at byer over hele verden nå følger etter Norge med klimaregnskap, er et nådestøt for påstandene om at Norge ikke kan gjøre noe med klimakrisen globalt.
Vi er allerede godt på vei, men vi må ha større ambisjoner. Norges visjon må være å bli først på å innføre en komplett grønn markedsøkonomi.
Vi er lei av å ødelegge verden hver eneste dag. Vi vet at teknologiske mirakler ikke redder klimaet alene – forbruket må kuttes. Det er på tide at vi får vite hva vi egentlig slipper ut, og det er på tide at vi tar ansvar.

Tiden er inne. Første anledning ligger rett rundt hjørnet. I desember 2019 arrangeres FNs årlige klimakonferanse i Madrid. Her bør statsminister Erna Solberg ha ett klart budskap: Innfør en altomfattende grønn markedsøkonomi.

Tiden er inne for at vi nedbetaler vårt globale forbrukslån. Med grønn markedsøkonomi har vi et verktøy for å løse klimautfordringene på en rettferdig og kontrollert måte. Vi tåler at systemet endres nå. Dette er ikke verdens undergang. Det er menneskets fremgang.

Publisert:Oppdatert: 25.11.19 kl. 10:09