Derfor står jeg i dag frem som overbevist tilhenger av norsk EU-medlemskap

Helt siden folkeavstemningen i 1994 har jeg vært motstander av norsk EU-medlemskap. Da jeg våknet 24. februar til nyheten om at Russland hadde gått til angrep på Ukraina, endret jeg mening.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

TRINE SKEI GRANDE, partner i Footprint, tidligere leder i Venstre

Når sant skal sies, hadde jeg nok vært på glid en stund allerede.

Jeg har aldri vært i tvil om at verden trenger mer samarbeid for å løse de store utfordringene vi står overfor. Historien viser oss at land som står alene i en kamp for egne interesser, raskt havner i konflikt med naboer og konkurrenter. Veien til krig er kort i en verden uten forpliktende, internasjonalt samarbeid.

Likevel har jeg ikke tenkt at EU-medlemskap har vært det rette for Norge. Det har vært selvsagt for meg at vi må delta i internasjonale organer, som FN, NATO, Europarådet og gjennom EØS-avtalen.

Samtidig har jeg ment at den norske økonomien og vår nasjonale og kulturelle egenart gjør det mest naturlig for oss å velge en løsere tilknytning til Europa enn et fullt medlemskap i EU.

Med sin brutale angrepskrig mot et demokratisk europeisk land, har den russiske diktatoren Putin fått meg til å se annerledes på saken.

Situasjonen Russlands krig mot Ukraina har skapt, er den farligste verden har stått overfor i min levetid. Frykten for atomvåpen var levende i min oppvekst og ungdomstid, men avtok ettersom jeg ble voksen og gikk inn i politikken. Andre trusler, som klimakrisen, terrorisme og de siste årene en global pandemi, tok med rette over oppmerksomheten.

Når vi nå lenger ikke kan stole på at Norges og Europas nærmeste og største naboland i øst forholder seg ansvarlig og tilbakeholdent til sin egen evne til å ødelegge verden med atomvåpen, står vi i Norge overfor et valg. Vi kan velge samarbeid mellom demokratier, mot diktatur og undertrykkelse. Eller vi kan velge å stå alene og håpe på det beste.

I likhet med svenske og finske politikere som i disse dager er i fred med å ta historiske valg om å knytte seg nærmere til det europeiske og vestlige fellesskapet de politisk og kulturelt har vært del av i mange generasjoner gjennom NATO-medlemskap, mener jeg at Norge må velge samarbeidet.

Ikke bare fordi det er det nærmeste vi kommer en garanti for at krigen aldri igjen skal fare over Europas land med sin ødeleggende kraft. Også fordi det er den beste muligheten vi har for å løse to andre store utfordringer som vil prege verden de neste tiårene: Klimakrisen og teknologigigantenes økende makt over menneskers liv.

I 1994 var miljøbevegelsen i hovedsak på neisiden i EU-debatten. Det var på den tiden lett å tenke at Norge kunne gjøre mer for miljøet alene. Vi kunne stille strengere krav til bedrifter, kutte mer av egne utslipp og ta mer ansvarlige valg for klodens fremtid om vi ikke bandt oss til et felleseuropeisk rammeverk. Det er mulig analysen var riktig for 30 år siden, men den er ikke lenger riktig i dag.

I dag er EU en av de mest ambisiøse og mest gjennomføringsdyktige aktørene i den globale klimakampen. Om alle land i verden hadde lagt like mye tyngde og prestisje i å gjennomføre et grønt skifte som det EU gjør, ville vi hatt betydelig større sjanse for å nå 1,5-graders målet. I 2022 har klima blitt et argument for norsk EU-medlemskap.

Vi diskuterte personvern også på 1990-tallet, men ikke på samme måten som i dag. Den gangen var det frykt for statlig overvåkning som dominerte debatten. I dagens Europa er det ikke nasjonalstatene, men teknologigigantene som ser hva du gjør, hvor du gjør det og hvem du gjør det sammen med.

Ingen andre enn EU, spesielt representert EU-kommissær Margrethe Vestager, har tatt på større alvor det presset på personvernet som oppstår gjennom digitale tjenester og sosiale medier. Det er også åpenbart at Norge alene har fint lite å stille opp mot teknologigigantenes makt. Vi er ganske enkelt ikke et stort nok marked for at verken Facebook eller Google ville sett seg nødt til å forholde seg til krav vi måtte finne på å stille.

Gjennom den europeiske personvernlovgivningen GDPR, har teknologigigantene imidlertid blitt nødt til å endre seg. Ingen vekstbedrift med ambisjoner vil frasi seg muligheten til å operere i det europeiske markedet, med sine hundrevis av millioner av potensielle kunder. Når EU stiller krav og vedtar reguleringer, følger markedet etter, enten det gjelder klima eller personvern.

Uten personvern har mennesker ikke frihet. Uten en løsning på klimakrisen, har de som er unge i dag ingen god fremtid å se frem til. Og uten verktøy og mekanismer som fremmer fred og motvirker krig, står menneskeheten i fare for å utslette seg selv.

Putin har vist verden hva en diktator som isolerer seg fra verden og gir blaffen i internasjonale lover og regler kan påføre av skade på en uskyldig nabo. Når sivile ukrainere tar til våpen for å bekjempe russiske styrker som angriper dem med bomber, tanks og raketter, kjemper de Europas kamp, og de kjemper frihetens kamp.

Europa er historisk et krigens kontinent. Etter andre verdenskrig har imidlertid fred vært regelen, snarere enn unntaket. EU har ikke all æren for det, men det er ingen tvil om at jo mer integrert de europeiske samfunnene er med hverandre, jo mindre er sjansen for at konflikter får utvikle seg til kriger.

Jo flere som står sammen i det samarbeidet, jo tryggere vi står i et fellesskap basert på liberale, demokratiske normer der borgernes rettigheter er sentrale – og desto bedre rustet er vi til å stå imot totalitære krefter og aggressive angrep utenfra.

Derfor står jeg i dag frem som overbevist tilhenger av norsk EU-medlemskap.

Ikke fordi Putin skal få presse oss til å gjøre noe vi ikke ellers ville ha gjort, men fordi han har vist oss hvor sårbare vi kan være om vi står alene.

Enten trusselen er klimaendringer, teknologigiganter eller krigshissige diktatorer, er det bare i fellesskap vi kan makte å stå imot.