UANSVARLIG ALARMISME? – Det er forståelig at FNs generalsekretær António Guterres velger å bruke store ord om klimakrisen, men skjærsild-retorikken hans er likevel svært problematisk, skriver Reidar Müller.

Går egentlig menneskeheten under?

Er egentlig livet på jorden truet, fundamentalt sett? Vil menneskeheten gå til grunne? Ut fra vår kunnskap om jordens lange historie er det vanskelig å se for seg en ubeboelig klode, fullstendig ødelagt av global oppvarming.

Publisert:
iconDette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

REIDAR MÜLLER, geolog og forfatter av boken «Ild og is – en kort innføring i klimaets historie»


Det ligger an til en global oppvarming på 2,5 grader innen 2100. Situasjonen er alvorlig, men til tross for alle advarslene fortsetter klimagassutslippene å øke ufortrødent.

Dette fikk FNs generalsekretær António Guterres til å tale om at «menneskeheten har et valg: Samarbeide eller gå til grunne» under klimatoppmøte i Sharm el-Sheik.

I samme åndedrag snakket han om et klimahelvete og en kollektiv selvmordspakt. Som om ikke det var nok, har han tidligere omtalt den ødeleggende flommen i Pakistan som et «klimablodbad».

Så til kjernen: Selv om det er forståelig at en frustrert Guterres velger å bruke store ord, er en slik skjærsild-retorikk svært problematisk.

For det første kan den skape likegyldighet og handlingslammelse: Vi klarer det ikke, det er for sent – det er bare å gi opp! Nylig meldte NRK at barn ned i 12-årsalderen kjente på klimaangst.

For det andre kan denne kniven på strupen-argumentasjonen skape grobunn for antidemokratiske bevegelser som tenker at klimaendringene er det eneste og mest kritiske problemet på kloden – og dermed må våre handlinger være radikale.

BEKSVART BILDE: – Kniven på strupen-argumentasjonen fra blant andre FNs generalsekretær kan skape grobunn for antidemokratiske bevegelser, skriver kronikkforfatteren.

Denne dommedagsretorikken blir allerede fremmet i bevegelser som Last Generation og Extinction Rebellion, bare merk navnene. Selv om budskapet om handling er viktig, maler de – i likhet med Guterres – et beksvart bilde av fremtiden. For noen år siden fikk Extinction Rebellion en rekke kulturpersonligheter og akademikere til å underskrive på at det er «vår plikt å handle nå ... for å beskytte selve livet på Jorden. Vi nekter å la fremtidige generasjoner arve en døende planet fordi vi unnlot å handle nå».

Så langt er aksjonene til de mest ekstreme klimaaktivistene uskyldige og oppslutningen er begrenset, men dette kan endre seg.

Også i Norge har forfattere, politikere og forskere brukt sterke ord som «å forsvare menneskets bevissthet mot tilintetgjørelse», om at «det går til helvete» og at «atombomber blir peanøtter». Det er nå eller aldri – ellers går menneskeheten under, er deres brutale beskjed.

Et viktig spørsmål er hvorvidt denne argumentasjonen holder faglig: Er egentlig livet på jorden truet, fundamentalt sett? Vil menneskeheten gå til grunne?

Ut fra vår kunnskap om jordens lange historie er det vanskelig å se for seg en ubeboelig klode, fullstendig ødelagt av global oppvarming.

Dette gjelder selv om vi skulle nå et klima med CO₂-nivåer tre–fire ganger høyere enn i dag – ikke ulikt et drivhusklima for 50 millioner år siden – og med globale temperaturer som oversteg verstefall-scenarioet til FNs klimapanel. Heller ikke FNs klimapanels egne rapporter har jeg funnet noen utsagn om at menneskeheten vil gå til grunne – selv om verstefall-scenarioet slår til – det vil si en planet som er nesten fem grader varmere enn i dag i 2100.

FUNDAMENTALE ENDRINGER: – Det felles huset vårt brenner ikke, men vi river ut panelet, skraper opp gulvene og herper taket. Våre barn og barnebarn vil kunne bo i huset, men det er et ramponert hjem, skriver Reidar Müller.

Det som er det store problemet, er at både naturens økosystemer og dagens sivilisasjon er tilpasset et relativt kaldt klima – sett i et geologisk perspektiv – med store iskapper på Grønland og i Antarktis. Dette vil global oppvarming rokke ved til gagns.

Dramaene i vår klimahistorie utspilte seg heller ikke på en klode med åtte milliarder mennesker, store metropoler ved havet og masseødeleggelsesvåpen. I tillegg dundrer naturkrisen inn der vi mennesker breier oss stadig mer og fortrenger stadig flere arter.

Det er derfor viktig å skille mellom hva slags klima menneskeheten kan tilpasse seg – eller overleve i – og hva en avansert sivilisasjon vil være i stand til å håndtere.

Som de fleste er klar over, er det også viktig å sette klimaendringene inn i en større sammenheng. Klimaendringer er en «threat multipler» eller en trussel-multiplikator: Hete, flom og tørke bidrar til å forsterke eksisterende trusler. Det kan være fattigdom, økonomisk kaos, befolkningspress, krig i naboland, undertrykkelse og urettferdighet.

Samfunn blir også mer sårbare for klimaendringer på grunn av krig og væpnet konflikt – ikke nødvendigvis fordi klimaet utløser selve konflikten. Selv om klimaendringene er langt fra viktigste årsak til kriger og store flyktningstrømmer i dag, ser morgendagen langt mørkere ut.

I en fire grader varmere verden øker faren betydelig for at ekstremklima vil kunne utløse væpnede konflikter, hevder en rekke forskere i en fersk artikkel i tidsskriftet Nature.

ANSVARSLØS ROTBLØYTE: – Greta Thunberg snakker om at huset brenner – altså vår klode – men det er kanskje mer riktig å se på den som et hus overlatt til en evinnelig lang hjemme alene-fest – en ordentlig rotbløyte – der ingen tar ansvar og vil gi seg, skriver kronikkforfatteren.

Vi forandrer trolig atmosfærens sammensetning nå i et hurtigere tempo enn på flere titalls millioner av år.

Det er et gigantisk eksperiment som vi ikke kjenner helt konsekvensene av og som krever handling, men vi kommer ingen vei med overdrivelser og skjærsild-retorikk.

For å håndtere de utfordringene vi står overfor, må vi holde fast ved en kunnskapsbasert formidling av risiko og mulige scenarioer for fremtiden – selv om den kan være vanskelig å spå.

Her burde FNs generalsekretær António Guterres gått foran som et godt eksempel.

Greta Thunberg snakker om at huset brenner – altså vår klode – men det er kanskje mer riktig å se på den som et hus overlatt til en evinnelig lang hjemme alene-fest – en ordentlig rotbløyte – der ingen tar ansvar og vil gi seg.

Det brenner ikke, men vi river ut panelet, skraper opp gulvene og herper taket. Våre barn og barnebarn vil kunne bo i huset, men det er et ramponert hjem – et annerledes hjem, men det er ikke ubeboelig.

Publisert:
 

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no