Den norske hyggeboblen

Norge framstår for meg som et eneste stort smilefjes – en hyggeboble med skrivefeil.

SANNA SARROMAA, finne, feminist og forfatter

Jeg dro tilbake til Finland da jeg følte at jeg hadde blitt for norsk – en oppfatning nordmenn trolig ikke delte. Nå er jeg her i Norge igjen, og føler meg veldig finsk.

Den første uken på skolen klaget ungene over støy. «Når vi skal jobbe, er det ikke stille», fortalte den ene femteklassingen hjemme og la til at det alltid var musestille i Finland. Den andre femteklassingen fikk hodepine av all pratingen. Hun syntes det var for mye prat i Norge. Jeg må innrømme at det har slått meg også. Tomrommene i Finland er større og behageligere. «Man snakker også hele tiden om mobbing på skolen, enda det ikke er noe mobbing!» fortalte femteklassingene. Jeg påpekte at det kanskje var en direkte sammenheng der, men var ikke helt sikker jeg heller. Jeg synes også at det bare snakkes om mobbing hele tiden. Det sosiale slår det faglige 10-0 i norsk skole.

Det sosiale slår i hvert fall rettskriving. Ukeplaner er fremdeles en rik jaktmark for oss som bryr oss om slikt. Det var to objektfeil i ukebrevene før august var over engang. Jeg har ennå ikke sett lærerne bruke det lille ordet «dem». Jeg skal snart ta det opp med dem. Det var en mor som var i klassen og lærte orientering til elevene. Kanskje jeg skal tilby å komme og lære dem objekt? Både lærerne og elevene. Jeg kan ta for meg «og» og «å» også. Det gikk riktignok helt til september før ukeplanens første og/å-feil dukket opp da elevene hadde tilbrakt en dag i skogen med og artsbestemme insekter.

Jeg skrev til læreren og befestet min posisjon som tigermamma – eller som horrormamma. Jeg skrev også til læreren på 7. trinn som kom med ukens ord «vaccum cleaning» og «politelig». Jeg lurer litt på om de norske foreldrene sier ifra. Jeg tror egentlig ikke det. Jeg tror det er viktigere for dem å framstå som hyggelige og populære enn å forvente og kreve kvalitet i opplæringen.

Les også: Sanna Sarromaa – En kjærlighetserklæring til Norge

Jeg har også lurt på dette med bursdagsinvitasjoner. Det er jo veldig hyggelig at hele eller halve klassen blir invitert, men hvorfor er det alltid slik at man skal melde ifra om man ikke kommer. Jeg stusser alltid på det. Er det ikke vanlig å takke for invitasjonen og melde ifra om man kommer? Dette synes jeg er veldig rart når man tross alt er i Norge der alle er veldig hyggelige og høflige hele tiden, og takker for alt mulig rart hele tiden.

Den rareste, og sikkert norskeste, takken opplevde jeg bare for litt siden. Jeg og min eksmann møtte opp til en krevende seanse på familievernkontoret. Det var allerede andre møte. Disse møtene er alt annet enn hyggelige, som de skilte som har skilt seg som mindre gode venner, vet godt. Faktisk er det de mest ubehagelige og vondeste møtene jeg har vært med på i hele mitt liv. Likevel takket familieverndama for sist da vi møttes igjen. «Takker man for sist selv om det har vært ræva?» spurte jeg spontant og overrasket. Denne stakkars damen – det var jo ikke hennes skyld! – innrømmet at det var slik det var i Norge. Innholdet er ikke viktig, man takker likevel. I Finland pleier vi å takke når det er en årsak å takke – som for eksempel når vi får en bursdagsinvitasjon.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Jeg var en tur i Karasjok i august for å snakke om bruk av morsmål, for meg finsk og for dem samisk. Jeg snakket med samene om hvordan vi ble annerledes som mennesker når vi skrev og snakket norsk. Vi hadde helt like erfaringer, jeg og samene. Vi er jo søsterfolk med søsterspråk. «Når vi skriver til nordmenn på norsk, må vi alltid legge til noen høflighetsfraser. Takke for et eller annet i begynnelsen og ønske noe fint på slutten», sa de.

Jeg gjør akkurat det samme. Jeg pynter på for at nordmenn ikke skal tenke at jeg er sint. En av samene i Karasjok tok også opp den norske praksisen ved å si «hyggelig!» når man møter noen for første gang og håndhilser. «Jeg sier ingenting, jeg. Jeg kan jo ikke vite da om det blir hyggelig!»

Det var for øvrig veldig hyggelig for meg som finne å være i Karasjok. Der behøver man ikke å bryte stillheten med all denne hyggepraten. Sjåføren på bussen fra flyplassen i Lakselv sa verken «hei», «takk» eller «værsågod» – og ikke ønsket han meg en fin dag heller. Det er faktisk bare én ting som er verre enn å bli ønsket en fin dag. Når de ønsker en fortsatt en fin dag. Hvordan i huleste kan de vite hvordan dagen min har vært så langt?

Min eldstemann fikk en stiloppgave på skolen der han skulle «avslutte med en oppsummerende smiley». At smilefjes er blitt en del av skrivepraksis, er veldig norsk. Jeg liker det egentlig ikke. Når jeg ikke avslutter alle setninger og eposter med all verdens emojis og smilefjes selv, tror alle at jeg er en surpomp.

Men jeg er ikke sur, jeg er bare finsk. Vi finner foretrekker punktum.

Visste du at? Norge, Sverige og Danmark bruker nisse-emojien mer enn andre land, mens Finnland bruker denne mest: