bilde

Foto:Roar Hagen,VG

Kommentar

Kommentar: «Tåke i kanalen – kontinentet isolert»

David Cameron må be Parlamentet om pent vær

Avisoverskriften fra første halvdel av forrige århundre speiler britenes historiske selvbilde.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Landets konservative statsminister David Cameron synes fortsatt å tro at det er slik verden henger sammen.

Til å begynne med tenkte vel de fleste at Camerons løfte om en EU-folkeavstemming i 2017 var kløktig politikerprat for å komme euroskeptikerne i møte på en måte som sikret fortsatt medlemskap. Samtidig skulle trusselen om Brexit – britisk utmeldelse – gi ham en god reforhandlingshånd overfor Brussel.

Det lå i kortene at regjeringssjefen etter å ha trukket sverdet opp av steinen og vunnet valget i 2015, ville tilrå sine undersåtter å fornye pakten med EU.

Bryter med EU-grunnlaget

Men etter hvert som det britiske nasjonalistpartiet Ukip (UK Independence Party) har vunnet frem med besk EU-motstand, har Cameron skjerpet Europaretorikken.

Han har fremmet krav overfor Brussel som bryter med grunnleggende prinsipper for hele den europeiske idé. I strid med forutsetningen for det indre marked (de fire friheter) om fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer, vil han begrense arbeidsinnvandringen fra EU, kutte trygdeytelser og velferdsgoder til ikke-briter og han vil stadig ha seg frabedt overnasjonal inngripen, som Schengen-samarbeidet.

I dag må han riktig nok krype til Parlamentet og be nasjonalforsamlingen innføre 35 direktiver i EUs justissamarbeid som han avviste i fjor.

Den ydmykende retretten kommer etter at politisjefer og sikkerhetstjenesten forrige uke gikk ut og advarte regjeringen om at Storbritannia hadde gjort seg selv til en frihavn for terrorister og kriminelle. Ved å stå utenfor Schengen og politisamarbeidet som blant annet regulerer grensekontroll og utleveringsavtaler (EAW), får britene heller ikke tilgang til alle overvåkningsdata fra Europol og EUs yttergrenser.

I en tid hvor ikke minst Storbritannia har erfart hva hjernevaskede jihadister og Syriafarere kan få seg til å stelle i stand, er det vanskelig for Cameron å hevde at et tettest mulig etterretnings- og overvåkningssamarbeid med resten av Europa er en ulempe for øyriket.

Cameron bommer

lederplass i Financial Times fredag ble statsministeren oppfordret til å konsentrere seg mer om landets økonomi og hva som er bra for nasjonen på lang sikt – og mindre om Ukip-lederen Nigel Farages kortsynte EU-opprør.

Avisen har også ettergått statsministerens påstander om trygdeturisme og lykkejegere.

En ny rapport fra University College London og tall fra landets statistiske sentralbyrå viser at Cameron bommer stygt:

* Arbeidsinnvandrerne fra EU har det siste tiåret bidratt med 200 milliarder kr. mer i skatt til den britiske stat enn de har mottatt av ytelser.

* Immigranter fra de 15 opprinnelige EU-landene alene innbrakte Storbritannia et netto overskudd på 150 milliarder kr., mens den britiskfødte populasjonen i samme periode utgjorde en netto utgift.

* EU-immigranter har en lavere arbeidsledighetsrate enn briter. Storbritannia er også det land i Europa som tiltrekker seg innvandrere med høyest fagkompetanse og utdanning. Ifølge UCL har britene spart 68 milliarder kroner på utdanningsbudsjettet ved at ferdig skolerte immigranter har kunnet gått rett i jobb.

(Les hele rapporten her:)

Desperat

Men Cameron er desperat. Han lar seg ikke forvirre av fakta. Nå hører det også med til denne historien at EU, nok en gang, har gjort det nokså enkelt for euroskeptikerne å blåse seg opp. Et brått etteranmeldt krav fra Brussel på ytterligere 20 milliarder kroner i ekstra medlemsavgift på grunn av nye beregninger som viser at den britiske økonomien går bedre enn stipulert, har ikke sukret pillen akkurat.

THE SUN 1. NOVEMBER 1990: Britisk EU-skepsis er ikke av ny dato. Dette var den tabloide hilsen til kommisjonspresident Jacques Delors i 1990 da han ønsket å presse Storbirtannia med i EUs valutaunion. (Faksimile The Sun) Foto:,

Parallelt skulle den britiske finansministeren George Osborne forklare sine medborgere behovet for offentlige nedskjæringer i størrelsesorden 500 milliarder kroner.

Med betalingsfrist 1. desember klarte EU-byråkratene å hisse på seg også tradisjonelt Europavennlige politikere langt inn i det britiske arbeiderpartiet. Alt i alt en håpløs situasjon for David Cameron som ville falle i unåde uansett hva han gjorde.

Dersom han betalte, ville det bli et enda tydeligere opprør i egne rekker. Dersom han unnlot å signere sjekken til EU, var både den tyske og den franske regjeringssjefen klar for å iverksette operasjon Brexit. Det hele løste seg rett før helgen, i hvert fall midlertidig, da Brussel mer enn halverte britenes ekstrabidrag. Men fortsatt skal det kuttes i offentlige budsjetter, noe Ukip kommer til å utnytte politisk til siste penny.

Neste uke er det suppleringsvalg i Sør-England etter at en parlamentariker deserterte fra Tory-skuta og entret Farages kaperskip. Meningsmålinger tyder på at han, i likhet med partikollegaen som gjorde samme manøver forrige måned, vil bli gjeninnsatt fra valgdistriktet – men altså fra Ukip.

Med dette som bakteppe kan et 90-talls Tory-mytterister i dag komme til å stemme mot regjeringens forslag om å implementere justisdirektivene – om ikke annet for å by Ukip på konkurranse om mest Brussel-fiendtlighet.

Parlamentsvalget i mai blir neste prøvestein. Historisk sett vinner Toryene valg når de terper på økonomi og kan hamre løs på Labour, arbeiderpartiet. Under Ed Millibands ufokuserte ledelse burde det egentlig være en lett match for den sittende statsministeren. Millibands elendige figur under det skotske uavhengighetsvalget har gjort ham ekstra sårbar.

Men Cameron synes helt besatt av å nedkjempe Ukip, en langt mindre utfordrer. Taktikken kan minne om Martin Kolbergs frenetiske Ap-kamp mot Frp, noe som gjorde det mulig for Høyre å mobilisere i fred.

Mislykket

Så langt har Cameron feilet på alle fronter. Forsøket på å vinne tilbake euroskeptiske velgere fra Ukip ved å rette skytset mot EU, er mislykket. Han har knapt maktet å utfordre Farages populisme.

Som protestpartier flest surfer Ukip på en bølge av misnøye uten å ha troverdige alternative løsninger. Heller enn å radbrekke denne uansvarligheten har Cameron forsøkt å overby den. Med det til følge at politiske venner og alliansepartnere i Europa har vendt ham ryggen. Hans alenegang i Brussel har ikke bare fyrt opp EU-ledelsen, men også britisk næringsliv, som åpent snakker om utflagging ifall Brexit-scenariet slår til.

Alan Yarrow, den nyutnevnte Lord mayor of the City of London (må ikke forveksles med Londons borgermester), advarer i dagens Financial Times mot britisk utmeldelse. The Lord Mayor of London er et primært seremonielt embete i finansbydelen City, og embetsinnehaveren er borgermester og leder for City of London Corporation. Posisjonen gir presedens over andre i City og fremstår gjerne som den tyngste talsmann for britisk finans- og næringsliv.

I en tale i forbindelse med innsettelsen i embetet i kveld vil han gå i rette med Ukip og partiets karismatiske leder, Nigel Farage. Til avisen sier Yarrow at «nasjonalisme er lett å selge politisk, men det er ikke det samme som patriotisme».

«Et forferdelig feilgrep»

Harde ord som også treffer statsministeren. Men vondere for Cameron er likevel splittelsen i eget parti. Daglig får statsministeren referert sentrale Tory-kilder i pressen som mener han holder det konservative partiet som gissel og at det hele er «et forferdelig feilgrep» som får «[oss] til å virke ekstreme», for å sitere et hjertesukk i Financial Times.

Statsministerens utfall mot EU og besvergelsene om UK som Europas sosialkontor, gjør at de færreste nå tror det vil være mulig for ham å anbefale fortsatt EU-medlemskap. Og gjør han det, står han i fare for å bli nedstemt av en opinion han selv har pisket opp.

PS!

TÅKEPRAT: Ifølge denne boken, er den ikoniske avisoverskriften en meteorologisk term fra 30-tallet. (Faksimile: "Fog in Channel...?") Foto:,

Overskriften «Fog in Channel – continent cut off» var ifølge boken med samme tittel (av lingvisten Tom Sykes) opprinnelig en britisk værvarslingsterm fra 1930-tallet, og ble et meteorologisk munnhell på linje med vårt «dalstroka innafor». Det svekker ikke metaforen, akkurat.

Hvorvidt den ble brukt som oppriktig avisoverskrift på «1940-tallet en gang», som anekdoten vil ha det til, er usikkert. Derimot sto den angivelig å lese i The London Times 22. oktober1957 i en, får man tro, selvironisk sammenheng.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder