Debatt

Farvel med en klovn

I dag tar vi farvel med Rolv Wesenlund (klovn).

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over seks år gammel

Dag Vågsås

Han titulerte seg som klovn på 60-/70-tallet, og skrev i flere år sin selverklærte profesjon i parentes etter sitt navn. Han søkte sågar om å få bli oppført i telefonkatalogen som «klovn», men fikk et brysk avslag fra Televerket.

Nyskapende
Mye har vært sagt og skrevet den siste tiden om Rolv Wesenlunds omfattende karriere og hans mangfoldige talent, men lite har blitt sagt om hvor mye han har betydd for norsk revy - en teaterform han trivdes i, og som passet ham ypperlig.

Etter noen år som jazzmusiker, reklame-mann, plate-produsent og musikk-journalist i Dagbladet, havnet Wesenlund i fjernsynets ungdom som program-sekretær i NRK.

Der var også Harald Heide Steen Jr., og med felles sans for musikk og humor, snakket de ofte om å lage noe. Og så gjorde de nettopp det - i underholdnings-programmet 'Kunden har alltid rett'», noe som skulle bli starten på både et fruktbart samarbeide og en ny epoke i norsk revy.

REVY: "Solstreif" på ABC-teatert i 1979 med f.v.: Ole Paus, Anne Karine Strøm, Sølvi Wang og Rolv Wesenlund. Foto: Jan Greve.

Elsa Lystad
For etter endel lekenhet i TV, utviklet løyene seg uunngåelig nok til scenen, og høsten 1965 tok de med seg Elsa Lystad (som her fikk sitt gjennombrudd) og spilte sin første revy «Jeg elsker deg! Jeg elsker deg! Jeg elsker deg!» i Lysthuset som lå i restaurant Cecils kjellerlokaler. Noe sånt hadde publikum aldri sett før - dette var en helt ny form for slentrende og delvis improvisert revy med særdeles løs jakke, men med med emner, poenger og en humor som appellerte til et nytt publikum.

Revydirektør Einar Schanke på Chat Noir så straks potensialet og var ikke sen om å sikre seg de nye banebrytende talentene. Allerede neste vår sto de derfor for første gang på revyens hovedscene i «Ja, lystelig det er i Nord», supplert med Sigurd Jansen, Svein Byhring (Carstens bror) og Trulte Heide Steen (Haralds søster). I programmet ønsket Schanke velkommen til «en revy som forhåpentligvis er annerledes og frekkere enn publikum er vant til på Chat Noir. Vi satser på en forestilling av litt mer eksperimentell karakter En ny revy med nesten hele den gamle Lysthus-staben.»

DE TRE: Chat Noirs Høstrevy i 1970med minimal besetning. Rolv Wesenlund, Harald Heide Steen Jr og Kirsti Sparboe. Foto: SCANPIX.

Jazz
Einar Schanke hadde allerede løst litt opp på snippen til norsk revy da han som jazzmusiker ganske nylig hadde brakt inn både et nytt musikkbilde og en lettere form enn hva den tradisjonelle revyen hadde vært siden etter krigen. Men med Wesenlund kom det absurde og surrealistiske enda noen skritt lenger i hans dagligdagse, tildels rørete måte å utrykke seg på, noe som kunne minne om Marlon Brandos naturlige «mumling».

Egentlig var det en slags «verbal-jazz», en fonetisk «jam-session» som er få forunt å beherske.

Feriebiskop Fjertnes og Krigen
Det er interessant å se en videreføring av figurer og sketsjer innen sjangeren. I «Lykkelig er Den» på Chat Noir i 1967 spilte han blant annet statssekretær Fjertnes i nummeret «Vindu mot Åpen Post».

Året etter ble Fjertnes navnet på den nå så kjente turnerende ferie-biskopen med blås-opp-telt som Wesenlund skapte. Han skapte også stor oppstandelse og diskusjon rundt det blasfemiske ved å fremstille en prest på humoristisk vis.

Fjertnes var et speilbilde på den tids typiske norske prester, som snakket høytidelig og særs unaturlig («Da jeg var på vei til kirken i dag...»), men som samtidig forsøkte å fremstå skøyeraktig for å tekkes ungdommen: «Vi går ikke av veien for en spøk her i menigheten...»

Revy skal nettopp være et speilbilde på samtiden, og - som all annen kunst - gjerne skape debatt, hvilket det altså gjorde. Det interessante var imidlertid at norske prester fikk seg en liten vekker ved å innse hvordan de kanskje egentlig fremsto, noe som førte til at flere faktisk tok selvkritikk og lyttet til Fjertnes for å forbedre seg.

FIRE FORGASSERE: Rolv Wesenlund och Harald Heide Steen Jr i "Tannlegen Volvo Sonett".Foto: NRK.

Er krigen slutt?
I nummeret «Glimt fra Livet» fra samme revy, spilte Wesenlund og Heide Steen henholdsvis tannlege og pasient, med tydelige likhetstrekk til det som senere skulle bli den nå etterhvert så berømte tannlege-sketsjen («Volvo Sonett har ikke to forgassere, den har...»)

Nummeret som skapte mest røre, var nok imidlertid Wesenlunds monolog «Er Krigen slutt?» hvor han som en forrykt, senil hjemmefront-mann i vindjakke og med stengun var akkurat så surrete som bare Wesenlund kunne være. «Det er ingen som vil høre om krigen lenger» påsto han, og plapret i vei om alt det rare gutta på skauen hadde foretatt seg: «Det er jo bare 22 år siden...» Og det var nettopp det protestene lød på fra de som mente det var helligbrøde å lage humor rundt hjemmefronten: «Så skulle det da altså bare gå 22 år», sa de. Og så ble det debatt igjen.

Hjertelig tilstede
I 1969 revolusjonerte Wesensteen på nytt - denne gang tilbake i TV med serien «Og takk for det», som egentlig kan betegnes som en slags nummer-revy for fjernsyn. De hadde med seg Kirsti Sparboe, og laget klassikere som «Supperådet», «Doble
fustasjeopphengsforkoblinger» og før nevnte tannlegesketsj.

Trioen ble året etter å finne i Chat Noirs høstrevy «Hjertelig Tilstede», og denne var virkelig banebrytende. De tok en enorm sjanse ved å gjøre nærmest alt helt annerledes. I stedet for et stort ensemble sto bare disse tre artister på scenen. Til gjengjeld var det med 12 statister.

Flotte dekorasjoner og kulisser var bytte ut med nakne O.B. Wik-stillaser, og et forteppe fantes ikke. Når publikum kom inn, satt en bingo-vertinne midt på scenen og ropte opp tall.
Alle kunne være med å spille, for på hver plass lå det en bingo-kupong, og ved nøye matematisk utregning fikk alle i salen på et gitt tall bingo samtidig.

Wesenlund var forsanger på «de gule sangene» som også enhver fikk tildelt, og han briljerte i et av sine glans-monologer hvor han ringte hjem til barnevakten for høre om alt var under kontroll. Resten av numrene kom som en rad av frisk pust, og det endte opp med at aktørene kastet bløtkaker på hverandre for så å synge finalen tildekket av krem-rester.

Revyen gikk i rekord-lang tid med påfølgende landsomfattende turné. Dette var den første revyen jeg så som 18-åring, og som ble kilden til at jeg selv skulle gå samme vei.
Dessverre fikk jeg aldri gjort revy med Wesenlund, men spilte derimot med ham på film, og opplevde hans helt spesielle måte å fremføre tekst på - nærmest som uforutsigelig, men samtidig kontrollert bølge av løs rytmikk med alle pauseringer og synkoper, trioler og off-beat det medfører.

Festen er over
Selv om han etterhvert gjorde mange musikaler og komedier på store norske scener, sto Wesenlund for siste gang på en hovedstads-scene i en reinspikka revy da han spilte «Solstreif» på ABC-Teatret i 1978 - forestillingen som åpnet det nye teateret etter at Leif Juster noen år før hadde gått konkurs der med Edderkoppen.

Tidlig i deres karriere, skulle egentlig de ferske herrene WesenSteen ha spilt revy med den gamle ringreven Juster. Det kunne ha blitt litt av en kombinasjon-sensasjon, men ble dessverre ikke noe av ettersom avstanden mellom de to stil-artene var for stor. Juster var vant til detaljert skrevne tekster som nøye skulle følges, mens de «nye gutta i klassen» ville improvisere frem et resultat.

Dette tok forståelig nok ikke Juster sjansen på, og dermed fikk man dessverre aldri oppleve de tre kanonen i samme revy, til tross for at de næret stor beundring for hverandre.
I «Solstreif» kunne man oppleve Wesenlund i sedvanlig løs stil der han både spilte klarinett, fremstilte en patetisk aldrende Elvis, og hadde en fremdragende monolog i typisk Wesenlund-stil hvor han var «Mannen i Magen» - vaktmesteren som ryddet opp i alt det vi dytter i oss. Arbeidsmiljø-loven var noe nytt på den tiden, og Wesenlund var derfor i sedvanlig løs stil igjen uortodoks der han i vernehjelm småpludret med salen og valgte en tillitsmann blant publikum.

Rolv Wesenlund revolusjonerte norsk revy, og skapte sammen med parhesten Harald Heide Steen jr. uforglemmelige øyeblikk på scenen. Nå er epoken ugjenkallelig over, men vi vil glede oss over minnene i lang tid fremover.

Festen er over, som de sang i finalen på «Hjertelig Tilstede» for 43 år siden: «Festen er over / Det er ikke mer./ Jeg er lei for å si det, / men det er sånt som skjer...»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder