DØMT: Spiondømte Asbjørn Sunde (med briller), ble kjent som motstandsmannen "Osvald" under krigen. Her fra lagmannsretten i det gamle Tinghuset i Oslo i 1954. Sunde ble dømt for å ha spionert for Sovjetunionen etter krigen, og fikk åtte års fengsel. Foto:Scanpix/ Arkiv,NTB scanpix

Debatt

Om å sove i timen

Historikere krever en viss logisk konsekvens i argumentasjonen, så hvorfor er Bård Larsen så inkonsekvent og ulogisk?

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over fem år gammel

LARS BORGERSRUD, historiker og statsstipendiat

Enhver som leser Bård Larsens angrep på Osvald-statuen vil se at de historiske argumentene han bruker kretser rundt to forhold, nemlig hva sabotørene (= kommunistene) foretok seg i paktperioden før juni 1941, og deres holdning til Sovjet etter krigen.

Historikere krever gjerne en viss logisk konsekvens i argumentasjonen, så derfor er det ikke noe «pussig» også å kreve det av Larsen, ettersom han faktisk presenterer seg som historiker.

Det betyr at hvis sabotørene ikke bør hedres fordi de ikke drev sabotasje i paktperioden, så må det gjelde også alle andre motstandsaktører som ikke foretok seg noe i samme periode.

FØLG DEBATTEN:Bård Larsen: Agitasjonspropaganda på Oslo S.

Lars Borgersrud: Kunstpolitiet mot «Osvald»

Bård Larsen: Borgersruds pussige kritikk

Hedres for innsatsen gjorde

Forfatter og historiker Lars Borgersrud. Foto:Knut Erik Knudsen,VG

Det andre argumentet, nemlig at sabotørene ikke bør hedres på grunn av hva enkelte av dem mente politisk om Sovjet etter krigen, fordi sovjetstyret begikk overgrep og grusomheter, er heller ikke gyldig hvis ikke et slikt resonnement også gjelder overfor andre. Altså, personer som var tilhengere av grusomhetene til Pinochet i Chile, apartheid i Sør-Afrika, det amerikanske folkemordet i Vietnam, kan heller ikke hedres for innsats under krigen.

Men det mener neppe Larsen. Derfor er hans argumentasjon inkonsekvent og ulogisk. Det forstår de fleste. Vi hedrer de som gjorde en innsats under krigen på grunn av den innsatsen de faktisk gjorde der og da. Det er sakens kjerne.

Larsen hevder at sabotørene ikke var tilhenger av et fritt og selvstendig Norge. Dette er for det første et direkte faktaforhold. Det stemmer ikke med kildene. NKP var uten tvil det fremste motstandspartiet framfor noe når vi ser krigen under ett. Det var det første som ble forbudt allerede 16. august 1940, men istedenfor å la seg oppløse, som alle andre partier, valgte de å gå i illegalitet. Deres illegale presse var definitivt den største. Deres flyktningeapparat var det som holdt i lengste perioder og betjente alle typer flyktninger. Ikke noe annet parti hadde så mange henrettede og fengslede tillitsvalgte og andel medlemmer.

Bryter med elementær logikk

Og var det så spesielt at NKP hadde sine ønsker for etterkrigstiden? Det hadde jo alle partier. Ap hadde for eksempel sitt overgangsprogram, som alle okkupasjonshistorikere burde kjenne til. Igjen bryter Larsen med elementær logikk. Han anerkjenner andre partiers rett til visjoner for framtida, men ikke kommunistenes. Han er uvitenskapelig.

En påstand om at Osvald-sabotørene eller kommunistene i NKP hadde sine politiske visjoner om at Norge skulle bli en del av Sovjet eller at det sovjetiske politiske systemet skulle innføres her, lar seg ikke bevise.

Larsen slenger dette fram som et etablert vitenskapelig faktum, ved å skrive: «Målet for Sunde og ledelsen i Osvald-gruppa var et Norge under Stalins proletardiktatur, hvor den nasjonale suvereniteten selvsagt ville fordampe som dugg for sola». Hvor har han det fra?

Alle som kjenner nazipressen under krigen bør kjenne igjen denne formuleringen og vite at dette nettopp var nazistenes propagandaspøkelse om at «jødebolsjevismen» skulle innføres i Norge. Larsen bør tenke seg om hvor han henter sine argumenter fra. Og det er all mulig grunn til å spørre om hvor Larsen egentlig vil hen, når han beskriver skulpturen som en «levning fra en tid hvor de to store totalitære ideologiene gjorde verden om til et slakterhus». Det er litt av en tankegang om kampen mot nazismen.

Internasjonal kamp

Osvald-gruppa var ikke alene om å se på motstandskampen som del av en internasjonal kamp. Kritikken av den borgerlige motstandsbevegelsen gikk nettopp på at de her i landet og i eksilregjeringen i London ikke ønsket sabotasje og aktiv motstand, fordi det ville skade næringsliv og befolkning. Denne holdningen gikk sammen med at man ikke skulle forsøke å sabotere de store norske bidrag til den tyske krigshusholdningen, selv om man beklaget dem.

En slik snever ramme for kampen overlot til andre folk å nedkjempe nazismen. Derfor så svært mange av sabotørene sin kamp som en del av den kampen som foregikk ute, og særlig på Østfronten.

Det var hva Sunde mente med «internasjonalistisk». Derfor spurte han ikke eksilregjeringen om lov til å gjennomføre aksjoner. Det gjorde for øvrig heller ikke britene, som også gjennomførte aksjoner i Norge uten å spørre noen om lov. Men på tross av det ble britenes «nordmenn» hedret i bøtter og spann etter krigen. Sunde spurte noe mye større om lov; nemlig om de ukrainske og de russiske mødrenes tårer var like mye verd som de norske. Men for Larsen betyr det altså at han var tilhenger av Stalins grusomheter.

Larsens manglende liberalitet

Det forbauser at Larsen ikke ser at dette også har relevans i dag og at han finner det «pussig» og «enda merkeligere» å trekke inn Benjamin Hermansen, 22. juli 2011 og Anders Behring Breivik. Monumentet heter faktisk «Knus nazismen» og 22. juli 2011 har hele tiden vært viktig som en påminnelse om betydningen av monumentet i vår tid.

Og om ikke Larsen er enig i det, så burde han i demokratiets og ytringsfrihetens navn anerkjenne at Fagbevegelsen mener det. Men så langt strekker ikke liberaliteten hans seg.

Hvor var Larsen da utkastene faktisk stod offentlig på utstilling i mange uker, nettopp for å få synspunkter i media? Det var bekjentgjort i pressen. Men da var det taust fra han, Stanghelle og de andre fra høyresiden som nå er så rasende. I stedet vil de ha omkamp når alt er ferdig og roper i stedet på Kunstpolitiet? Sov de i timen? Hvem sitt problem er egentlig det?

Les også

  1. Ny forskning om krigen i Norge: Quisling-hat forente motstanderne

    Motstandsbevegelsen sto mer samlet i Norge enn i andre land nazistene okkuperte, viser en ny doktoravhandling.
  2. Osvaldmonumentet avduket i Oslo: Krigshelten Harry (93): – Knakende fint

    Det omdiskuterte monumentet til minne om Osvaldgruppen ble 1. mai avduket utenfor Østbanehallen i Oslo sentrum.
  3. Kunstpolitiet mot «Osvald»

    Vi ble kvitt Gestapo, men «Kupo» – Kunstpolitiet – ser ut til å leve i beste velgående.
  4. Agitasjonspropaganda på Oslo S

    Mastodonten på 19 tonn som skal oppføres utenfor Oslo S kommuniserer noe annet enn minnet om falne, norske patrioter.
  5. Borgersruds pussige kritikk

    Lars Borgersrud mener tilsynelatende at min kritikk av minnesmerket til Osvald-gruppen er i god McCarthy-ånd.

Mer om

  1. Andre verdenskrig
  2. Kunst

Flere artikler

  1. Borgersruds pussige kritikk

  2. Kunstpolitiet mot «Osvald»

  3. Agitasjonspropaganda på Oslo S

  4. Pluss content

    Signe Raassum var jenta på skauen

  5. Pluss content

    Partisankrigen i nord: Nazistene slo i hjel 11 nordmenn med spader

Fra andre aviser

  1. Helten som gikk ut i kulden

    Aftenposten
  2. Harald Stanghelle: Et byrom sprenges

    Aftenposten
  3. Sett lys på ukjend bergenshistorie

    Bergens Tidende
  4. Snorre Valen elsker Osvald-monumentet. Harald Stanghelle mener det er propagandakunst. Hvem har rett?

    Aftenposten
  5. Et karakterdrap

    Bergens Tidende
  6. En av disse bøkene burde ikke blitt gitt ut

    Bergens Tidende

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no