Det der skulle du ikke sagt, Støre

Pengebingen vår skjelver. Støres grønne Oljefond-flørt gir fare for setningsskader.

Allerede før det fantes penger i Oljefondet, kom kravene. Arbeiderpartiets Torbjørn Berntsen ville i 1995 sette av penger til miljø. SV ville bruke dem på Nordlandsbanen. LO foreslo å gi bort deler til miljøprosjekter i utlandet. Frp ønsket siden fødselen å skrote handlingsregelen.

Og nå kommer kravene med fornyet styrke, etter at Ap-leder Jonas Gahr Støre brøt den stilltiende overenskomsten om å late som Oljefondet ikke er et politisk redskap. Til Klassekampen sier MDG, SV og Rødt at fondet bør brukes for å nå klimamål.

Støre brøt et tabu for ansvarlige ledere. Hvert år har flertallet på Stortinget rituelt vedtatt det omvendte, at fondet «ikke skal være et virkemiddel i utenriks- eller klimapolitikken».

Det vedtaket er tøys. Men det er viktig tøys.

For slik kan politikere si «Ja, vi vil gjerne bruke 40 milliarder på luftballongene dine, svært gjerne, men Oljefondet gir oss ikke lov. Veldig leit». Når vi får telefon fra våre allierte om å trekke pengene ut av Kina, kan vi svare «Niks, fondet driver ikke med politikk».

Når tidligere utenriksminister Støre offentliggjør at han ser på fondet som et politisk redskap, har han innlysende rett. Også utover at etikk er politikk. Oljefondet har lenge investert ekstra i miljø på grunn av politikk.

Det var Kjell Magne Bondevik som fikk øremerket den første milliarden av Oljefondet til miljø. Regjeringen hadde dette i sin egen regjeringsplattform.

– Ledelsen for Oljefondet legger ikke skjul på at det vil koste å opprette et eget miljøfond (...) slik Regjeringen går inn for, sa direktør Knut Kjær.

Men Bondevik fikk det som han ville. Miljøfondet ble en realitet i 2001. Fire år etter ble det avviklet med dårligere resultatet enn resten av fondet.

Men det tok ikke lang tid før selveste Stoltenberg, som med styrke har hevdet at fondet ikke er et politisk redskap, også åpnet for egne miljøinvesteringer. Fra 2008 har fondet blitt pålagt å bruke ekstra penger på grønne aksjer.

- Norges Bank mener slik øremerking av investeringer bør skje gjennom bevilgningsvedtak i de årlige statsbudsjettene, skrev sentralbanksjef Svein Gjedrem i en høringsuttalelse i 2009.

Både departementet og Norges Bank har ment at miljømandatene «innebærer en restriksjon på forvaltningen som i utgangspunktet begrenser bankens muligheter for å skape meravkastning.»

Når de med ansvar likevel står på at «faglige råd» ligger bak, er det for å beskytte pengebingen fra flere påfunn av samme art.

Den siste årsrapporten viste at avkastningen på miljøaksjene har vært vesentlig lavere enn avkastningen på fondets samlede aksjeinvesteringer de siste ti årene. En av grunnene er at forvaltningen er kostbar.

Kostbart er også forvaltningen av det nye finansminister Siv Jensen åpnet for i vår. Nemlig at fondet kan kjøpe seg opp i for eksempel vindmølleparker og annen fornybar infrastruktur som ikke er på børs. Dette innføres etter nyttår, med en ramme på 120 milliarder.

Det kan bli lønnsomt. Men det var neppe noe Jensen ivret for. Det gjorde derimot Venstre og KrF på lag med opposisjonen. Oljefondet selv har ønsket seg friheten til å kjøpe det de vil, men ikke med den begrensningen at det kun skal skje innen fornybar.

De faglige rådene var da også annerledes før:

– Investeringer i unoterte aksjer har høyere risiko enn noterte aksjer og bør derfor gi høyere avkastning. Historiske avkastningstall indikerer at dette ikke har vært tilfelle. Svært høye eksterne forvaltningskostnader er en viktig årsak til dette, het det i den årlige meldingen fra regjeringen i 2010.

Og det har vært klokt å insistere på at investeringer skal være faglig begrunnet. Men til tross for innsatsen, har de grønne ridderne klart å få et lite musehull inn til oljepengene.

Og det tåler vi nok. Hullet kommer sikkert til å bli litt større og fremover. Klima står høyt på agendaen. Det er noe med å spare seg til fant, for eksempel ved at de store metanlagrene i permafrosten begynner å sive ut på grunn av oppvarming.

Men det er likevel best å fortsette å late som Oljefondet ikke er et politisk redskap.

Hadde vi hørt på alle dem som har ønsket å bruke oljepenger opp gjennom årene, hadde vi hatt et mye mindre fond nå.

Og det er fint å ha mye. Da kan staten hvert eneste år bevilge penger til sykelønn og fornybar energi av avkastningen, også uten at vi henter opp ny olje. Oljefondet blir på en måte fornybart.

Dessuten kan fondet investere enda mer oljepenger i miljøselskaper som Ørsted, Vestas og Tesla.

Oljefondet hadde i fjor miljøaksjer for 340 milliarder.

Og dette er mye viktigere og større enn miljømilliardene lobbyister har klart å presse igjennom.

Når ingen skryter av denne enorme summen, er det fordi det kom av seg selv. De er børsnoterte selskaper som investorer tror blir lønnsomme på sikt.

Politikerne trenger noe å ta æren for. Men for miljøet betyr det fint lite. Det som betyr noe er at den permafrosten ikke tiner.