Jonas Gahr Støres tid som Ap-leder begynte lovende. Siden har det bare gått nedover. Likevel står han støtt i partiet. Det finnes ingen som kan utfordre ham.

Støre har fått en annen vakt som partileder enn både han og partiet så for seg. Seks år utenfor regjeringskontorene, med utsikt til enda to år uten regjeringsmakt. Minst.

Lenge hadde han to nestledere som ikke klarte å snakke sammen, Trond Giske og Hadia Tajik. Aps nedtur startet lenge før metoo, og før varslene som førte til at Trond Giske trakk seg som nestleder. Partiets katastrofale stortingsvalg i 2017 dannet bakteppet for mye av det som skjedde siden. Fortsatt er det intern strid, og sår som ikke vil gro.

Over 40 prosent

Det er ikke lett å være Jonas Gahr Støre. På tross av alt dette forsøker han å fremstå optimistisk. Han tviholder på at det går rette veien nå. «Oppslutningen vil øke», gjentar han til stadighet. Han avviser alle spørsmål om sin egen posisjon som partileder. Senest på Aps halvårige pressekonferanse denne uken.

Det begynte så bra. I løpet av de første månedene etter at Støre ble valgt på partiets ekstraordinære landsmøte sommeren 2014, løftet Ap seg over 40 prosent på mange meningsmålinger. Støre forsøkte å roe ned, og si at nivået var kunstig høyt.

Han fikk mer rett enn han ønsket. Ett år senere hadde partiet mistet omtrent en av fire velgere. Og de siste par årene har Ap ligget langt nede på 20-tallet på målingene. Det er kritisk lavt for et parti som tradisjonelt har vært Norges største, og fortsatt er det, såvidt.

Sylvi Listhaug

Utgangspunktet burde vært det beste. Alle de fire regjeringspartiene sliter. Høyre klarte ikke å vinne de store byene i høstens kommunevalg. KrF og Venstre ligger stadig under sperregrensen. Frp gjorde sitt dårligste kommunevalg siden 1991. Det er ganske utrolig, egentlig, at Ap som det største opposisjonspartiet ikke har vært i stand til å tjene på at dagens regjering er så upopulær.

Noe av Aps problem er at statsminister Erna Solberg gjennom lang tid har beveget sin og Høyres ordbruk inn mot sentrum. Det har blitt trangere i midten. Det kan imidlertid bli vanskeligere for Solberg å holde på den posisjonen nå, særlig i debatten om oljeutvinning og klima.

For Frps Sylvi Listhaug som ny olje- og energiminister kan vise seg å bli en gavepakke til Ap. De største skillene i norsk klimapolitikk går tvers gjennom regjeringen, mellom Frp og Venstre på hver sin fløy. Listhaug vil antagelig kjøre en tøff ordbruk i olje- og klimadebatten. Hennes stil kan både splitte regjeringen, og synliggjøre avstanden til opposisjonen.

Her ligger det en mulighet for Støre - noe han og resten av partiet er svært oppmerksomme på. Ap favner både industriarbeidere og unge miljøengasjerte AUFere. Aps nærmeste sjelevenn, LO, binder sammen ansatte i offentlig og privat sektor over hele landet. Ap har tradisjon for å veie ulike interesser mot hverandre, og komme frem til kompromisser.

Rettferdig omstilling

Mange roper høyt i klimadebatten. Men det finnes ingen enkle løsninger. Den tunge og langsomme omstillingen norsk næringsliv må gjennom, vil kreve løsninger som kan gjøre vondt for mange. I Ap snakker stadig flere om rettferdig omstilling, om at vi ikke klarer å løse klimaproblemene dersom vi ikke også passer på at belastningene blir rimelig fordelt.

Men det er forskjell på å se en mulighet, og klare å gripe den. For dette handler også om økonomisk ulikhet. Og den debatten, som egentlig burde være på Aps banehalvdel, har i stor grad blitt dominert at SV og Rødt de siste par årene.

Få med regjeringserfaring

Ulikhetene øker, også i Norge - særlig når det gjelder formue. At Ap har en leder som stadig må svare på spørsmål om sin egen private formue, gjør det ikke enklere. Støre plages åpenbart av det. Partiet også.

les også

Sunniva (29) varslet om Aps nestleder: – Jeg har mistet noe av identiteten min».

Både Støre og partiet trenger å få opp selvtilliten, og å dyrke frem flere tunge politikere. Støre arvet i virkeligheten et ganske tynt lag etter forgjenger Jens Stoltenberg. I hans siste år som partileder og statsminister mistet partiet mange av sine unge lovende. I stedet for å bygge opp nye talenter, hentet Stoltenberg inn gamle travere, som Sigbjørn Johnsen og Grete Faremo. I nyere tid gjorde stridighetene etter metoo at noen av partiets unge kvinner mistet motivasjonen.

I Aps stortingsgruppe er det i dag svært få med regjeringserfaring. Håpet ligger i at partiet vant de store byene i årets kommunevalg. Det å styre en storby gir god erfaring. Her har Ap mange politikere som bygger viktig kunnskap i årene frem til neste stortingsvalg, og mulig regjeringsdeltagelse. Kanskje er det også her vi finner en mulig etterfølger til Støre, når den tiden kommer.

Savner tiden som utenriksminister

Ap har alltid hatt tøffe maktkamper. Det har vært personstrid, og tøffe runder om politikk. Særlig blir det personstrid når det går dårlig med partiet. Men det skjer ikke nå. Det finnes ingen åpenbare alternativer til Støre. Han vil være partiets statsministerkandidat ved neste stortingsvalg.

De som har fulgt Støre hele veien, har sett hvordan en usedvanlig talentfull ung byråkrat gikk over til politikken, ble stabssjef, statssekretær - og deretter fikk drømmejobben - som utenriksminister. Sett utenfra var det pur glede. Så kom alvoret. Han har fått merke at partilederjobben er noe helt annet enn å være utenriksminister.

På pressekonferansen denne uken spurte jeg Støre om han savner tiden som utenriksminister.

– Det var sju av de beste årene i mitt liv. (...) De seks siste har jeg ennå ikke satt en merkelapp på, svarte han.

Han har to år til på seg, frem til stortingsvalget 2021. Hvordan de to årene blir, vil avgjøre hvilken merkelapp han kan sette på sin egen ledertid.

Og ikke minst - hvilken merkelapp historien vil sette på ham.