POLITIKERKRISER: - Politikerne gang på gang gjør de samme klassiske feilene: De holder tilbake informasjon og svarer så upresist at det legger grunnlaget for nye kritiske spørsmål, skriver Ove Vanebo. Foto: Tore Kristiansen

Debatt

Den siste politiske krisen har ennå ikke skjedd

Hvorfor oppstår politiske skandaler gang på gang? Finnes det en ende på politiske kriser? Selv etter en rekke saker, særlig fra 2017 og frem til i dag, vil det dukke opp enda flere problemsaker.

OVE A. VANEBO, advokat i Kluge Advokatfirma og tidligere statssekretær (Frp)

Forfalskede reiseregninger, grenseoverskridende tafsing og #MeToo, ufine Facebook-statuser, hyppige utskiftinger av justisministre, vanvittige budsjettoverskridelser for Stortingets rehabilitering av lokaler. Sakene har stått i kø, og en lang rekke eksempler er ikke nevnt.

Men hva kjennetegner den norske politiske krisen? Krisen er alltid at en trussel mot sentrale verdier, som valgoppslutning og omdømme. Men hva som utgjør skandaler gjenspeiler et kulturelt landskap. I Norge er det brudd på verdier knyttet til sannferdighet, likhet og det enkle, naturlige som skaper trøbbel. Tradisjonelt sett har norske kriser knyttet seg til løgn, økonomiske forhold eller interessemotsetninger. Politikerne skal være «best blant likemenn».

Ove Vanebo Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Typiske eksempler har vært saker der noen oppfører seg i strid med god skikk og bruk: Barne- og familieminister Manuela Ramin-Osmundsen som tåkela at hun hadde nære relasjoner med det nyutnevnte barneombudet. Saken med Sylvi Listhaugs avgang som Justis- og beredskapsminister etter negativ omtale av Arbeiderpartiet er også et klart eksempel der ordbruk og opptreden blir ansett som et alvorlig brudd på hva som er «innenfor».

Samtidig er norske skandaler beskjedne sammenlignet med utenlandske tilfeller. Professor Tor Midtbø har uttrykt at våre kriser er «utløst av amatørmessige trivialiteter og bent frem komiske brudd på oppleste normer». Trolig kunne flere politikere blitt sittende om de holdt ut litt til. Saken om Åslaug Hagas ulovlige stabbur på sin eiendom ville trolig blåst over dersom hun ventet litt til, fremfor å gå av som olje- og energiminister på grunn av overtrampet.

les også

Listhaug og Jensen i full ordkrig med Tajik om ytringsfriheten

I min nye bok om krisehåndtering går jeg inn på hvorfor kriser oppstår og hvordan de bør løses. De fleste krisene starter på grunn av menneskelige svakheter: Vi er (i mer eller mindre grad) egoistiske, og gjør dumme ting som er fordelaktige, men som andre mener er uakseptabelt – eksempelvis å ta med for mye i reiseregningen. Vi undervurderer hvor galt det kan gå og hvordan omverdenen oppfatter sakene. Når det går galt, er vi elendige til å innse hva som skjer og hvordan den negative saken utvikler seg.

Ikke minst er det en drastisk mangel på innsikt i mediedynamikken og hva som vil komme frem. I den innledende fasen av krisen er mediene ofte kavende og søkende, noe som får politikere til å tro at det er alt som skjer. Når saken eksploderer, dukker det derimot ofte opp andre saker – og flere vil stå frem og fortelle om sine opplevelser. Det skjedde særlig i Trond Giskes saker, som medførte at han måtte gå av som partinestleder, der stadig nye personer ville fortelle om hans ugreie oppførsel overfor kvinner.

les også

Trond Giske fikk lederverv i Trondheim

Mediene må ta noe av skylda for at det er blitt flere kriser som dominerer nyhetsbildet. En fellesnordisk undersøkelse fra 2018 viste at antallet politiske skandaler i mediene er tredoblet siden årtusenskiftet, sammenlignet med dekningen i 1980- og 90-årene. Det er tvilsomt om dagens politikere er mer umoralske enn tidligere. Mer personfokus i mediene spiller en stor rolle, sammen med nettaviser som ønsker nye saker døgnet rundt.

Apropos teknologiutvikling: En rekke kriser skyldes også sosiale medier, der avstand mellom tanke og tekst blir kort. Det fikk en av mine ungdomspartikolleger merke i 2011, da han på fylla sendte en Twitter-melding om at han håpet kommentator Marie Simonsen hadde sin siste bursdag, naturligvis på fødselsdagen hennes.

les også

Derfor ønsket FpU-lederen Dagbladet-redaktør død

Får krisen betydning for partiet eller politikeren som dummer seg ut? Er det slik at man tilgir favorittpartiet for hva enkeltpolitikere måtte finne på, eller er det slik at det moralske personfallet som gjør at partibakgrunn kommer i bakgrunnen? Foreløpig viser undersøkelser at det er en partifavorisering, ved at vi lettere ser gjennom fingrene når det skjer noe negativt med partiet vi selv sympatiserer med. Krisen får først og fremst betydning for den enkelte politiker, mens partiet kun påføres midlertidige problemer.

Selv med et omfattende antall kriser er jeg imidlertid lite imponert over håndteringen av dem. I boka mi går jeg gjennom en rekke eksempler, og det viser seg at politikerne gang på gang gjør de samme klassiske feilene: De holder tilbake informasjon og svarer så upresist at det legger grunnlaget for nye kritiske spørsmål. De svarer «ingen kommentar», selv om det som regel betyr at man har gjort det gale – men ikke vil fortelle om det ennå. Tilsynelatende er de også overrasket over at krisen eskalerer og trekker ut i tid. De lar saker utvikle seg, uten at varsler og faresignaler tas på alvor. Dermed oppstår negative saker som kanskje kunne vært stanset eller fått et redusert omfang.

Vi har derfor neppe sett den siste drittsaken om norske politikere. Min spådom er at vi allerede i valgkampen vil se de neste krisene.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder