NOBELPRISVINNER: Den høyst omdiskuterte østerrikske forfatteren Peter Handke. Foto: Hugo Correia / X02465

Debatt

Peter Handke: Nobelprisvinner med ugrei bagasje

Selv om umoralsk kunst kan være genial, vil den like fullt være umoralsk. Det bør vi kunne diskutere nå som Peter Handke har fått Nobelprisen.

BÅRD LARSEN, historiker og prosjektleder i Civita

Da får man gratulere Peter Handke med Nobelprisen i litteratur. Som en del kanskje har fått med seg er Handke en omdiskutert kunstner. Mange, inkludert undertegnede, var kritisk til at Handke fikk Ibsenprisen i 2014. Kritikken mot utdelingen var langt på vei politisk begrunnet. Andre gikk mer litterært til verks. 

Det er godt kjent at Peter Handke i 2006 talte i begravelsen til Slobodan Milosevic (Serbias tidligere statssjef, som døde i krigsforbryterfengslet i Haag). Under en diskusjon på østerriksk TV, hvor hans omdiskuterte serbiske reisebok (med undertittel Rettferdighet for Serbia) ble diskutert, ble han spurt om ikke vitnesbyrd om etnisk rensing og drap bekymret ham. «For min del kan De stikke den bekymringen Deres opp i ræva!», svarte Handke.

Bård Larsen. Foto: Civita

les også

Knausgård om kontroversiell Nobelprisvinner: - Helt utrolig overrasket

At intellektuelle har soknet til politiske ideer som er primitive og autoritære er godt kjent. At forfattere blir kritisert for å ha vanvittige politiske meninger likeså. Vi kjenner det for eksempel fra debatter rundt Knut Hamsun og Bertolt Brecht og deres respektive nazistiske og stalinistiske overbevisninger. 

Slike debatter er naturlig nok belastet med en del følgeproblemer: Har det noe å si om en forfatter er politisk idiot så lenge forfatteren skriver god litteratur? Man må nesten ta det for at gitt at god kunst også kan være dypt umoralsk. Alt er ikke politikk. 

Da Handke mottok Ibsenprisen hevdet juryen at prisen må forstås ut fra at kunsten er uavhengig av samfunn og politikk. Det er nok heller tvilsomt. Det er bare (enkelte) kunstnere som virkelig tror at kunsten er autonom – og påstanden målbæres helst når den møter kritikk for å omfavne kritikkverdige forhold. Ellers er kunsten gjerne betraktet som en politisk nødvendighet, som den intellektuelle utposten mot den fordummende allmenningen.

Det er selvsagt ikke mulig å skille litteraten Handke fra den politisk korrumperte Handke. Ibsen-juryen var særlig opptatt av at Handkes litterære univers var globalt, allmennmenneskelig og politisk. Handke hadde en formidabel «oppdagelses-evne» mente juryen, og fremhevet hans evne «til å avlytte samfunnet».

les også

Kronikk: Festtaler i frirommet

Det lød hult at dette skulle være et genialt trekk ved Handke. Selvsagt kan man lese bøker og lukke øynene for hvem som faktisk har skrevet dem. Man kan tro på boken alene altså, noe vi gjør hele tiden. Ingen kan ta fra oss leseropplevelsen med slagord. Men bør vi av den grunn alltid hedre forfatteren med priser, for eksempel mens ofrene for serbernes folkemorderiske handlinger sitter undrende tilbake? 

Kanskje ligger nøkkelen i det juryen omtalte som «teatral realitet», at det ikke spiller noen rolle hvordan kunstneren orienterer seg i verden, for verden er uansett iscenesatt, slik graffitiene en gang erklærte ved Sorbonne at sannheten ikke lenger eksisterer? Handke har selv uttalt at serbiske krigsforbrytelser er et altfor litterært anliggende til å skulle dømmes ved en domstol. Kort fortalt: Kan klokskap vurderes som et entydig litterært fenomen? Og er det i så fall prisverdig – uansett?

Med tanke på at Handke ba det folk som mistet enhver beskyttelse om å stikke sine erfaringer i baken, og deretter møtte opp i begravelsen til arkitekten bak folkemordet: Aristoteles snakket om noe så traurig som praktisk fornuft, altså hvordan man veksler inn kunnskap til handling. For å parafrasere selveste Ibsen: Hvem er Handke, om ikke Handke hel, og ikke Handke stykkevis og delt?

les også

Knausgård med ny kronikk i Handke-debatten: Ytringsfrihetsskandalen

La oss spole filmen tilbake til 2014: I debatten gikk Handkes forsvarere fra nagende tvil til absolutt overbevisning om at Handke var hel ved. Frontene ble overraskende polarisert. Man skulle kunne ta det for gitt at alle forsto at å tale i begravelsen til en mann som hadde fingrene dypt nede i et folkemord er å gå langt over anstendighetens terskel. Men jo skarpere kritikken ble mot Handke, jo mer overbevist ble forsvaret om Handkes ”uskyld.”

De oppfattet Handkes tale som konseptkunst. Selv det faktum at Handke æreskjellet bosniere som demonstrerte utenfor Nationaltheatret før festforestillingen til Handkes ære, gjorde lite inntrykk. Karl Ove Knausgård gikk så langt som å beskrive Handkes tale som en forfattergjerning: Handke stilte bare de nødvendige spørsmål.

Og Knausgård var rasende på kritikerne: «De norske kulturredaksjonene har med ett unntak, som er Klassekampen, spilt fallitt disse ukene, de har ikke utført sitt oppdrag, de har opptrådt kunnskapsløst, udannet og sjikanøst, uten å vite hva de snakker om. Det er en skandale ….» Handkes litteratur «er human, humanistisk, antifascistisk og anti-totalitær», mente Knausgård.

les også

Knausgård med ny kronikk i Handke-debatten: Godhetens gapestokk

En av Handke-prisens sterkeste kritikere, Bernt Hagtvet, fikk høre at harmen hans baserte seg på en «utdatert litteraturvitenskaplig metode». Tankene går til den lettheten og opportunismen som kjennetegner postfaktuell estetikk: Sannheten finnes ikke, verden er litterær. Selv folkemord blir forstått som en installasjon. Det å samle sammen likdeler fra spredte massegraver og påtale krigsforbrytere hører til i den hverdagslige og skitne verden.

Harde ord, kanskje. Men betyr det at Handke ikke har fortjent Nobelprisen? Det har ikke denne skribenten noe godt svar på. Men selv om umoralsk kunst kan være genial, vil den like fullt være umoralsk, og bør ikke det være verd å diskutere, uten at rullgardina går ned hos enkelte? Kanskje fordi man ikke tåler tanken på at kunsten er feilbarlig (som så mye annet). Eller kanskje fordi deler av kunstmiljøet er ømfintlig mot kritikk utenfra. 

Moral, etikk og grenser for anstendighet kan ikke avgrenses til et estetisk spørsmål alene. Det angår oss alle, også betrakteren som subjekt. Det har vi stort sett klart å gjøre i tilfellet Hamsun. Vi kan lese Hamsun med stor begeistring, men med nødvendig avstand til det han sto for politisk. Men det tok tid før det ble sånn.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder