DE-SENTRALISERING: – Til og med caffe latten er rimeligere i småbyen, skriver kronikkforfatteren. Foto: Nord Universitet

Debatt

Kunnskap og Caffè latte

Noe av det jeg sliter med å forstå her i livet, er hvorfor dagens studenter i så stor grad foretrekker å ta sin utdannelse i landets største byer.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over ett år gammel

HILDE GUNN SLOTTEMO, professor i historie, Nord Universitet

I en rekke år har tida rundt studiestart blitt fylt med avisreportasjer om bolignøden i storbyene, med skrekkoppslag om dyre og dårlige hybler for frustrerte leietakere. En vanskelig boligsituasjon skaper et marked for grådige hushaier som utnytter situasjonen med uoppsigelige ettårskontrakter eller utleie av hybler som er rene brannfeller.

For fattige studenter gjør høye leiepriser at studielån og stipend ikke rekker til husleie, mat, strøm og bøker, og for mange er det derfor helt nødvendig å jobbe ved siden av studiene. Kassajobben på kjøpesenteret eller serveringsjobben på et av byens utesteder gjør at det blir mindre tid til å konsentrere seg om studiene og de sosiale aktivitetene som er en viktig del av ungdomsårene.

les også

«Men… det er jo ikke det jeg sier.»

Til tross for alle ulempene, har ungdommer de siste årene likevel foretrukket å flytte til de største byene i forbindelse med studier. Bylivet lokker, tydeligvis: kafeer, restauranter, kino, teater, utesteder – kort sagt: kulturtilbud og sosiale møtesteder.

Selv jobber jeg på Nord universitet på Levanger, et sted som etter mitt syn må være en drøm for en ung student: Rimelige boliger, gangavstand fra bykjernen til campus, kule kafeer og restauranter, fjord og fjell for dem som liker et aktivt friluftsliv – det aller meste samlet innenfor små avstander. Det finnes mange slike småsteder i Norge. De er blitt bygd opp over tid, og har gitt viktige studieplasser og kompetanse rundt omkring i landet.

Oslo var lenge nesten enerådende i utdanningssektoren. Ungdom kom dit fra hele landet, både til universitetsstudier og mer yrkesrettede utdanninger som ble bygd opp i denne regionen. De var «flyfugle» som det het om elevene på Statens lærerinneskole i husstell på Stabekk. I tillegg fantes enkelte profesjonsrettede utdanninger i resten av landet: lærerseminarer og utdanning av sykepleiersker knyttet til sykehusene, for eksempel.

les også

En mors uro

På 1960- og 1970-tallet ble desentraliserte utdanningstilbud bygd ut, med distriktshøgskolene som et viktig bidrag. Delvis var det et svar på at universitetene holdt på å bli sprengt, men masseveksten i utdanningssamfunnet hadde også distriktspolitiske ambisjoner: alle skulle ha rett og mulighet til høyere utdanning, uavhengig av foreldrenes lommebok og hvor i landet de bodde. Dessuten skulle hele landet ha tilgang på kvalifisert arbeidskraft; det trengtes fagutdannet kompetanse også utenfor byene.

Høgskolene hadde et sterkt lokalt fotfeste. For eksempel rekrutterte studiestedene på Vestlandet i all hovedsak vestlandsstudenter, opp mot hele 80 prosent. Samtidig virket utbygginga av utdanningssystemet også inn på byene: fra å ha hatt mange tilreisende ungdommer, begynte de i større grad å rekruttere lokalt og regionalt. Det gjorde at hovedstadsområdets studentmasse endret seg. Det var altså en klar sammenheng mellom utdanningstilbudet andre steder i landet og den lokale rekrutteringa til høgskolene i Oslo og Akershus, viser historiker Jan Messel i ei bok som snart kommer om disse institusjonene (dagens OsloMet). Regional utbygging av høyere utdanning førte til at hovedstadsområdet fikk en svekket nasjonal betydning.

Imidlertid kom det snart kritikk mot at Norge hadde «en høgskole på hvert nes». Med høgskolereformen i 1994 ble 98 statlige høgskoler slått sammen til 26 større enheter. Senere, med Stjernøutvalgets forslag til en stor strukturreform, ble det luftet nye tanker om sammenslåinger – men de var politisk kontroversielle og endte i skrivebordsskuffa. Først med Torbjørn Røe Isaksen og hans geskjeftige statssekretær Bjørn Haugstad ble en ny, storstilt strukturendring gjennomført.

les også

Jakten på politisk viagra

I dag ser utdanningsinstitusjoner i distriktene ut til å slite med rekrutteringa, mens byene er trekkpapir for utdanningssøkende ungdom. Høgskole- og universitetssektorens kamp om studentene er blitt hardere, og det er blitt viktigere å skaffe studenter utenfor egen region. Dermed er markedsføring og presentasjon utad viktigere: kinoreklame, stands på utdanningsmesser og interne kommunikasjonsarbeidere som jobber med omdømmebygging og mediestrategi.

Og det er altså her min forståelse svikter, for fordelene med mindre studiesteder er for meg åpenbar. Det er økonomisk gunstigere, fordi kostnadene er betydelig lavere utenfor storbyene. Studentene slipper dermed å jobbe livet av seg for å tjene nok til å dekke boutgiftene. Slik kan de ha råd til å være heltidsstudenter, med alt det det innebærer av faglig og sosial aktivitet.

Det er også enklere å bli kjent med sine medstudenter i samfunn med tettere sosiale nettverk. Det er en vesentlig forskjell på å sitte i et stort auditorium med mange hundre studenter og det å få individuell oppfølging i et klasserom. Mindre enheter gjør det mulig å få tett oppmerksomhet av de fagansatte; det skaper en god følelse å bli sett av foreleseren sin eller å kunne stikke innom kontoret hennes ved behov.

les også

Uakseptabelt mange midlertidig ansatte ved universiteter og høyskoler

Nærhet har betydning for utviklinga av faglig kunnskap. Særlig i profesjonsutdanningene er menneskelig kontakt en forutsetning for læring. Dannelse er en fellesskapsprosess som avhenger av personlige relasjoner. Øyekontakt, tett kommunikasjon og tilstedeværelse gjør det enklere å bygge en felles grunnmur: en faglig, sosial og etisk dannelse som trengs for å bli lærere, sykepleiere og andre profesjonsutøvere.

Ja, til og med caffe latten er rimeligere i småbyen – i Levanger som på mange andre mindre studiesteder i Norge.

Mer om

  1. Sentralisering
  2. Høyskoler
  3. Universitet
  4. Distriktspolitikk
  5. Norge
  6. Storby

Flere artikler

  1. Ap og SV lover omkamp: – Nesna-nedlegging brudd med avtale om sammenslåing

  2. Nedleggelsen av Nesna og Sandnessjøen som studiesteder: – Prinsippfaste politikere søkes

  3. Disse universitetene og høyskolene avlyser forelesninger

  4. Ida Maria raser etter Nesna-nedlegging

  5. Skolen er en viktig inkluderingsarena

Fra andre aviser

  1. Studentbyen Kristiansand

    Fædrelandsvennen
  2. «Mastersyka» – en regional mangelsykdom

    Fædrelandsvennen
  3. Mer kontakt med arbeidslivet under studiene kan gi økt kompetanse

    Fædrelandsvennen
  4. Grimstadutvalget har levert sin anbefaling. Svaret: Vi bør utdanne betydelig flere leger i Norge

    Aftenposten
  5. Studentorganisasjon: – Vi savner klare retningslinjer

    Aftenposten
  6. Studentveksten er ingen selvfølge

    Fædrelandsvennen

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder