SAMLET: Flere belgierne var ikke overrasket da terroren rammet landet for en uke siden. Med et stadig mer truende terrorbilde spør mange seg hvordan vi skal få stoppet ekstremistene. Her fra Place de la Bourse i Brussel. Foto: Philippe Huguen Afp

Når alt vi har er kjærlighet

BRUSSEL (VG): Etter en uke i et
terrorrammet Brussel er jeg overbevist om at det bare er én vei å gå.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Jævlene har gjort det igjen. Jeg står utenfor Maelbeek T-banestasjon og ser menn og kvinner i hvite dresser haste rundt på det som nå er et åsted. De skadde er tatt til sykehuset. De døde er fraktet vekk. Byens beboere står fortvilte igjen. Jeg føler med dem, men er ikke lamslått. Det siste året har jeg stått med sørgende foran blomsterhav ved fire ulike anledninger, så jeg kommer raskt i arbeid. Denne gangen har jeg en skremmende følelse av at Brussels befolkning ikke var overrasket.

«Vi ventet jo at dette ville skje», sier flere. Mannen som står med skiltet med påskriften «Gratis klemmer» ved samlingsstedet Place de la Bourse den kvelden, har allerede delt ut klemmer ukentlig siden november, da terroren rammet Paris for andre gang i 2015.

Den velformulerte og sindige responsen fra de jeg intervjuer kommer nå kontant.

«Vi kan ikke bli redde, for det er akkurat det terroristene vil.» « Vi må møte hat med kjærlighet».

Ord jeg støtter, men som jeg skulle ønske Europas befolkning ikke behøvde å si og jeg ikke hadde hørt så mange ganger det siste året. Er det lov å si at dette blir klisjeer, her vi står med asfalt som fortsatt har blodflekker?

Vi gjenbruker slagordene fra året som har gått. Denne gangen er det Brussel vi er med hashtag`en først. #jesuisparis trender ikke på Twitter lenger. Selv får jeg mer og mer sansen for « Je suis sick of this shit».

Likevel, etter en uke i et Brussel hvor terror har vært altoverskyggende for alle oss i byen, har jeg kommet til at det faktisk ikke finnes noen annen holdbar vei å gå, enn den fredfulle.

Jeg tror ikke vi er maktesløse. Vår makt ligger i motet til å fortsette det åpne og tillitsfulle samfunnet vi har. Jeg har den siste uken tilbrakt en del tid i bydelen Schaerbeek, et av stedene terroristene holdt til. Også der møtte vi gode, varme mennesker fra alle verdens hjørner. Jeg lar det at denne bydelen var hjemstedet til den legendariske visesangeren Jacques Brel, stå som en påminnelse til meg selv om aldri å bli forutinntatt. Nettopp hans sang ble parisernes mantra og kunne høres over alt i den franske hovedstaden etter terrorangrepene der. «Quand on n'a que l'amour» / «Når alt vi har er kjærlighet».

Jeg tror det er det jeg og du må gjøre nå: Å fortsette å tviholde på tanken om at det som vil bli terroristenes nederlag, er den umenneskeligheten de avslører ved å velge terror som sitt uttrykk. La åpenhet, inkludering og raushet være våre.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder