Foto:Roar Hagen,

Kommentar

Kommentar: På flukt fra familiens ære

Unge norske kvinner jaktes på av fedre, brødre og mødre, fordi de ønsker å bestemme over egne liv. De er sviktet av alle, også av samfunnet de søkte beskyttelse hos. De er flyktninger i eget land. Æresflyktninger.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Kan du forestille deg å være 17, 18, 19 år og miste mor, far, søstre, brødre, alle venner og kolleger på en og samme dag? Miste hele livet ditt, slik du kjenner det? For all fremtid. Å aldri kunne føle deg trygg igjen?

– Forlater du hjemmet, så skal jeg finne deg, og skyte deg i hodet, så du ikke overlever.

En bror sa det til lillesøsteren. De er fra et land i Midtøsten, men oppvokst i Norge. Hun fortalte meg sin historie for par år siden. Da forsto jeg at det ikke er noe ende på overgrepene disse jentene utsettes for. Det tar ikke slutt når de har brutt med familien. På mange måter tar det en ny, verre vending.

Da jeg møtte henne i 2012 var hun bare skinn og ben, oppspist av dødsangsten. Hun er fortsatt på flukt. Lever under kode 6 – samfunnets sterkeste grad av beskyttelse. Hun byttet identitet da hun flyktet. Men hun ble oppdaget av bekjente. Flere ganger. Ny flukt. Fire nye vegger, nedtrukne gardiner. Ensomhet.

Forbrytelsen

Hennes «forbrytelse»? Hun ble lurt inn i ekteskap av egen far bare 17 år gammel. Historien er motbydelig, men klassisk. Far fortalte at bestemor var syk, og at det var viktig å besøke henne i hjemlandet i sommerferien. Når hun først hadde landet i et for henne mer eller mindre ukjent land, var hun prisgitt foreldrene. Hun ble truet. Ville bevise at hun ikke hadde noen kjæreste i Norge, så hun sa ja til forlovelse med fetter.

Det var ingen forlovelse, det var en vielse, men det skjønte hun ikke da hun signerte papirene på et språk hun ikke kunne lese eller skrive. Hjemme i Norge ble hun presset til å fikse visum for ektemannen. Hun nektet. Far og bror truet. Hun flyktet for livet. Hun var russ det året.

Hun er ikke alene. I 2014 ble i underkant av 100 jenter og gutter registrert tvangsgiftet. Hundrevis utsatt for æresrelatert vold, de fleste jenter, 40 prosent under 18 år.

De ble etterlatt i utlandet, truet og slått, utsatt for ekstrem kontroll, fryktet tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Tallene er økende, delvis fordi kullet som kan bli utsatt for slik vold øker og dels fordi registreringsarbeidet er forbedret.

Kode 6

Over 800 personer lever under kode 6 i Norge. Dette er ikke bare æresflyktninger, her finnes også etniske norske kvinner på rømmen fra partnervold. Frykt har ingen hudfarge eller religion. Men der norske, voldsutsatte kvinner ofte har støtte fra familie og venner, står minoritetsjenter strippet for alt.

Bare omringet av ukjente mennesker, som de knytter seg til, men som de vet vil forsvinne om noen måneder.

Ny rapport fra Institutt for samfunnsforskning viser at æresflyktninger blir tatt hånd om i seks måneder gjennom bo- og støttetilbud, og så blir de overlatt til seg selv.

Det kjennes som et nytt svik. Og det er forståelig. Mange av disse unge kvinnene har ikke forutsetninger for å etablere nye liv. De er følelsesmessig amputerte: isolerte, ensomme og livredde.

– Var det verdt det?

– Jeg føler meg mer fanget nå, enn før. For nå har jeg frihet til å gjøre hva jeg vil, men jeg får ikke brukt den friheten. Jeg er jaktet på hele tiden. Jeg er aldri trygg, og jeg har ingen å støtte meg til, sier den unge kvinnen fra Midtøsten til meg.

Hun frykter fortsatt at faren eller broren vil drepe henne. Hennes voldsalarm gir henne ingen trygghet. Hun tror hun vil være død før politiet rekker frem.

– Jeg kommer aldri til å føle meg trygg i Norge, selv om det er her jeg føler meg hjemme. Jeg lurer ofte på om jeg blir gammel? Eller blir jeg drept om noen dager, noen uker eller noen måneder? Og var det verdt det?

At ofre skal stille spørsmål ved om det var verdt å kjempe for friheten, er ikke vårt samfunn verdig. Hvis hjelpemannskapet og jentene sier at seks måneder med støtte ikke er godt nok, så må vi stille opp med tiltak som varer lenger. Ofte handler det om å ha en hånd å holde i, en skulder å gråte på. Det er vår plikt å stille opp.

Æreløse menn

Men det kan ikke være noen tvil: det største ansvaret ligger hos miljøer hvor familier kan forgripe seg på sine barn, og likevel gå med hodet hevet. Null konsekvenser oppmuntrer. Derfor ligger løsningen hos det overveldende flertallet som ikke tvangsgifter – i det irakiske, i det kurdiske, i det somaliske, i det pakistanske, i det tyrkiske miljøet i Norge.

Det er ingen ære i å jakte på sine egne barn. Bare æreløse menn, kulturer og tradisjoner føler seg truet av unge som vil bestemme hvem de skal gifte seg med.

Til menn som jakter på sine døtre: Sett datteren din fri, hun fortjener et liv uten dødsangst. Hennes liv er uvurderlig, selv om det er verdiløst for deg.

På Twitter: @ShaziaSarwar

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder