MURER: – Min mistanke er at mange personer med yrkesfag, bidrar til å snakke ned sitt eget yrke. Da er det vanskelig for andre å snakke det opp, skriver kronikkforfatteren som selv har jobbet som murer. Foto: Illustrasjonsfoto:Geir Otto Johansen,VG

Debatt

Kronikk: En murersønns bekjennelse

Hvorfor er jeg flau over min bakgrunn? Hvorfor er det pinlig å bli oppfattet som en simpel murer, en håndverker og en fagarbeider?

Publisert:

Mats A. Kirkebirkeland, murersønn med fagbrev i fiskeoppdrett.

For å spe på min studenttilværelse, jobbet jeg i høst flere dager som murer. Dette er ikke noe spesielt i seg selv, da jeg har jobbet som ufaglært murer ved skole og studieferier siden tidlig i tenårene. Min far og hans far er og var murere.

At tredje generasjonen, altså meg selv også skulle gjøre seg kjent med en murer-skje, fra tidlig alder var både selvsagt og naturlig.

Ungdom trenger penger og på min fars arbeidsplass var det penger å tjene.

«Pusse opp»

Mats Kirkebirkeland. Foto: ,

Forskjellen denne gangen var at jeg skulle jobbe som murer i Oslo. Byen, hvor jeg har bodd og studert i fem år. Byen, hvor jeg har mitt voksne nettverk og hvor få kjenner min bakgrunn. Murerbedriften fra Bergen hadde et større oppdrag i Oslo, og muligheten for å kombinere studier og tjene litt ekstra penger bydde seg.

På vei til jobb traff jeg en god bekjent på en overfylt morgenbuss. Jeg reiste i sivile klær, men jeg hadde allikevel en litt sliten murerjakke på meg. Det naturlige samtaleemne oppsto som vanlig: – Hva skjer for tiden? og ikke minst spørsmålet: Hva skal du gjøre i dag?

Etter en kort tenkepause og med visshet om min litt støvete murerjakke, så svarer jeg:

– Ned til sentrum for å hjelpe en kompis å pusse opp en leilighet.

En blank løgn. Hvorfor løy jeg? Var det fordi jeg ikke ville at andre på bussen skulle høre at jeg jobbet som murer. Et skittent, støvete og manuelt yrke. Et lavstatus yrke som i likhet med mange andre håndverkere har mistet sin tidligere høyere status i samfunnet.

Bare en murer

Det er ikke noe hemmelighet at jeg til tider har jobbet som murer, at jeg også har et fagbrev i fiskeoppdrett og at min far er murer. Men det er heller ikke noe jeg har ønsket å fremheve. Når jeg har blitt spurt av advokatsønner, legedøtre og diverse, om hva mine foreldre driver med, så kjenner jeg det knyter seg litt i magen.

– Min far er murer, svarer jeg kanskje kort. Hvor oppfølgingsspørsmålet ofte er: – Eier han bedriften selv da?

– Nei. Han bare jobber der. Han er kun murer..

Som oftest er det kun positive reaksjoner, når jeg forteller om mitt fagbrev og arbeid som murer. Men jeg mistenker at det er mest positivt fordi det er overraskende. En akademiker som også har fagbrev. Det blir mer en form for bonus på deres allerede eksisterende bilde av meg. Hva hadde folk tenkt om jeg kun var murer? Eller kun hadde fagbrev i fiskeoppdrett?

Bredt nettverk

Etter å ha studert på både BI og Universitetet i Oslo, i tillegg til å ha vært svært engasjert i flere studentorganisasjoner og politiske organisasjoner, har jeg nå fått et bredt nettverk og oppnådd mye som jeg ikke engang hadde kjennskap til. Jeg er fast skribent i det konservative tidsskiftet Minerva, deltar på akademiet til den liberale tenketanken Civita og stiller til valg for Høyre til bystyret i Oslo. Disse prestasjonene ville nok fått anerkjennende nikk i mitt nettverk.

Da min far var på min alder, så bygget han et hus. Han bygget huset, hvor jeg og min familie har vokst opp og bodd. Dette gjorde han på fritiden og helger. Som oftest etter lange dager og uker med å bygge og fikses andre sine hus.

Min fars prestasjoner vil i mine øyne alltid være mye større, enn det jeg selv har oppnådd på samme alder. Tenk å kunne se resultatene av sitt eget fysiske arbeidet manifestere seg i form av et hus til sin egen familie.

Men hva gir mest status i dagens samfunn? Å bygge sitt eget hus eller å få publisert en kronikk i Norges mest leste avis?

Høyere verdi?

Det er mye politikere og samfunn kan gjøre for å heve yrkesfagenes status. Jeg har ofte reagert på at det heter lav og høy utdannelse.

Akkurat som om akademisk utdannelse skulle ha en form for høyere verdi enn yrkesfagene. Det er jo egentlig snakk om kort og lang formell utdannelse.

Men det viktigste bidraget må komme fra de med yrkesfagutdanning selv. Man kan vanskelig oppnå høyere status i samfunnet uten at man selv er stolt av sitt eget yrke.

Min mistanke er at mange personer med yrkesfag, bidrar til å snakke ned sitt eget yrke. Da er det vanskelig for andre å snakke det opp.

Dette gjelder også meg selv. Jeg skal fra nå av legge mine mindreverdighetskomplekser til side og være stolt av min bakgrunn og mitt fagbrev. Kun da kan vi starte med å løfte yrkesfagenes status sammen.

(PS: Min mor har fagbrev i barne- og ungdomsarbeiderfag, og er ikke nevnt fordi det i seg selv ville krevd en helt egen kronikk)

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder