bilde

Foto: Tegning: ROAR HAGEN

Kommentar

Deilig er jorden

Famling og forvirring i identitetspolitikkens tid.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

Det finnes ikke vakrere sanger enn denne gamle hymnen, skrevet av den danske dikteren og forfatteren B. S. Ingemann, til tonene av en nesten 200 år gammel schlesisk folkemelodi.

«Deilig er jorden» er julesangenes julesang, selve mandelen i grøten, selve stjernen i toppen av treet. Melodien er som hymner skal være; enkel, men storslagen, romantisk og skjønn, dog med melankolske drag.

Vi nordmenn elsker denne sangen. Den synges i barnedåper og begravelser, den er en del av vår, for å være ekstra svulstig nå som julefreden står for døren, nasjonale sjel.

Å tukle med «Deilig er jorden» krever sin mann. Da Humanist forlag ga ut Tore Sivertsens verdslige versjon av hymnen i 2012, ble det naturligvis et svare rabalder. Kristenfolket raste. «Nei, fri og bevare meg vel!», nærmest messet Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk, og fikk støtte også fra nordmenn som i det daglige er like gudfryktige som en middels dedikert dødmetallvokalist.

Derfor var da også reaksjonene som forventet, og vel så det, da Stavanger Aftenblad kunne fortelle allmennheten om at Nylund skole i Stavanger tilsynelatende krevde at elevene ikke skulle synge, men nynne «Deilig er jorden», samt andre snodige forordninger for å hindre krenkelser og kulturell bestyrtelse.

Rektor ved skolen rykket så ut og beroliget alle som leste saken som om Selve Det Norske var i ferd med å rakne som følge av tildragelsen ved skolen. Det hele var en misforståelse, lød rektor Frøydis M.S. Anthonsens forklaring, og det får vi jo tro henne og resten av skoleledelsen på. Barna ved Nylund skole i Stavanger skal altså synge de kjære julesangene i år igjen, slik de alltid har gjort.

Saker av denne typen har etterhvert blitt tradisjonelle gjengangere i norske medier i adventstiden. Overivrige foreldre med ulike motiver oppfordrer skolene til å ta grep for å unngå at julen skal virke ekskluderende, og skoleledere, muligens av bekvemmelighetshensyn, muligens av redsel for søksmål og allmenn uro, biter på, og blir i overkant proaktive. Men eksemplene er knapt legio.

I sosiale medier og i nettmedier der de ivrigste på sosiale medier lufter sine allmenne frustrasjoner over tidens forfall, lanseres konspirasjonsteorier om «elitene» og deres lumske planer for å viske ut alt nasjonalt og kristent til fordel for kosmopolitisk og endog islamsk tankegods – basert på disse klønete enkelthistoriene som kanskje ikke er helt sanne, men som har snev av sannhet i seg.

Like rituelt er spørsmålet om hvorvidt skoleelever skal pålegges å delta i julegudstjeneste, eller om ordningen med avslutning i kirken skal avvikles en gang for alle. Statsminister Erna Solberg var forbilledlig klar da hun tidligere i høst understreket at et tilbud om skolegudstjenester «er en helt naturlig del av norsk skolehverdag».

Å påberope seg naturens gang i slike spørsmål er noe forkjært, men vi velger å tolke statsministeren i beste mening. I Norge, med vår kristen-humanistiske kulturarv, er julen for de fleste stadig forbundet med historien om det lille barnet fra Midtøsten som ble født i en stall og som senere i livet lot seg drepe for å symbolisere at vi er noen stakkarslige syndere alle som én, men at Gud Fader er villig til å tilgi.

Det er mulig at vi som vokste opp i det norske hedningbeltet er litt ustø i vår Jesus-forståelse, men det er vel omtrent slik fortellingen er vedtatt forstått. Og det er greit, det: Jeg har ingen problemer med å sende mine ikke-døpte barn i kirken før jul, tvert i mot: Det har de bare godt av. Jeg likte selv å sitte i det kalde, hustrige kirkerommet, på benker som nær førte til hemoroider, og høre på en prest som sa masse ting som klang noe urent i ørene. Det var slik det var; en tradisjon, en videreføring, en bestandighet. Slekt skal som kjent følge slekters gang.

Vi lever i en flyktig tid, noe vi kanskje alltid har gjort. Men i vår tid kan det undertiden virke som om vi nærmest er besatt av identitet: Hvem er jeg, og hvilken flokk tilhører jeg. I barnehagen til en av ungene mine hadde de et uketema som lød: «Meg selv og følelsene mine.» Man skal med andre ord tidlig krøkes som god identitetspolitisk krok skal bli.

I USA har identetspolitikken blitt smått parodisk, og over kjølen, hos Söta Syrran, er det neimen ikke lett å trå rett og unngå pinligheter og ugreie reaksjoner. Den liberale idéhistorikeren Mark Lilla ved Columbia-universitetet skrev rett etter presidentvalget en spalte i New York Times som skapte debatt verden over. Ifølge Lilla er liberale amerikanere er preget av moralsk panikk i spørsmål om «rase», kjønn og seksuell identitet. Istedenfor burde den liberale bevegelsen, hevder Lilla, utvikle en post-identitets-liberalisme for «amerikanere som amerikanere», og det som forener, ikke skiller dem. Denne liberalismen må også fokusere på plikter, og ikke først og fremst på rettigheter, slik tendensen har vært i flere tiår.

Lillas analyse er omstridt, for også Donald Trump drev identitetspolitikk da han i valgkampen appellerte så overtydelig til én bestemt kulturell gruppe: Hvite menn med lav utdanning. Men den er uansett verdt å tenke over. Fordi vi trenger fellesfortellinger, fellesverdier, fellesskap. Da må vi tåle å utsettes for ritualer vi kanskje ikke klarer å identifisere (!) oss med. Motstanden mot kristne julesanger, kirkebesøk og mer ikke-sakrale skikkelser som nissen kommer dessuten sjeldent fra nordmenn med muslimsk eller andre religiøse tilhørigheter.

Sinnataggene og kulturkjemperne kan roe nervene og puste på ei stund. Norge er verken iferd med å avkristnes eller snikislamifiseres. Det vil nødvendigvis oppstå dilemmaer i flerkulturelt samfunn, alle må gi og ta litt, og feiltråkk vil finne sted. Men ingenting tilsier at «Deilig er jorden» er på vei ut av Det Norske, nei, da: Vi synger med, av full hals: Deilig er jorden Prektig er Guds himmel Skjønn er sjelenes pilgrimsgang.

Eller som Tore Sivertsen vil ha det til å lyde: Deilig er jorden I sin rike velde Gir den oss livet på ny hver dag.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder