ISLAM-DEBATT: – Det må være blant Norges største og mest seiglivede myter at det er for lite kritikk av islam, og at det er særskilt vanskelig å stå frem som islamkritiker, skriver Muhammad Usman Rana, her i debatt med Linda Noor, Jonas Gahr Støre og Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk. Foto: Anette Karlsen NTB scanpix

Selbekks anti-islamske slagside

Vebjørn Selbekk fortsetter sitt lærebokeksempel på stråmannsargumentasjon når han svarer på min kritikk av det jeg oppfatter som bagatellisering av muslimhat fra hans side.

VG Debatt
ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

MOHAMMAD USMAN RANA, forfatter og samfunnsdebattant

Stråmannen Selbekk har laget seg er at jeg definerer islamofobi eller muslimhat som islamkritikk, og bruker mye av tilsvaret på å tilbakevise at kritikk av islam ikke er ensbetydende med å hate muslimer. Helt i tråd med stråmannsargumentasjonen gjør han det dermed lett for seg selv. Litt for lett, fordi jeg faktisk aldri har fremholdt at islamkritikk er som å hate muslimer, det hadde vært latterlig.

Les også: Vebjørn Selbekk – Det brenner fortsatt i islams hus

Ved å holde fast ved denne stråmannen, og å plassere seg selv i en offerrolle som islamkritiker, unngår han dermed å gå til kjernen av min kritikk av ham: At det fremstår bagatelliserende når han på den ene siden ramser opp terroraksjoner begått av muslimer som rasjonell årsak til økende islamskepsis i Vesten, for så å avfeie begrepet islamofobi selv om alle toneangivende definisjoner av begrepet fokuserer på konsekvensene det har for muslimer og ikke religionen islam – i form av ideer og holdninger som underbygger og rettferdiggjør hat mot og diskriminering av muslimer.

Les videre: Mohammad Usman Rana – Selbekk bagatelliserer muslimhat

La meg presisere at jeg aldri har argumentert for at en islamkritiker er en muslimhater. Jeg tilhører en vestlig-muslimsk generasjon etter 11.september 2001 som nærmest er født og oppvokst med hyppig, skarp og nådeløs kritikk av min religion. Aldri har jeg betegnet dette som islamofobi eller muslimhat. Selv lever jeg godt med islamkritikk og har valgt å delta aktivt i debatten om islam, og ikke karakterisert krasse kritikere av islam – som nettopp Selbekk, Jon Hustad og Kjetil Rolness – som islamofober eller muslimhatere. Jeg ser heller ingen grunn til at islamkritikere skal innta en offerrolle, de er ikke få og det er ingen utfordring å sette et kritisk lys på islam i norsk offentlighet.

Les også: Zamran Ahmad Butt – Utdatert avledningsmanøver om islamofobi

Det må være blant Norges største og mest seiglivede myter at det er for lite kritikk av islam, og at det er særskilt vanskelig å stå frem som islamkritiker. Man kan sågar få flere millioner i statsstøtte for å mene at moskeer må stenges, ingen nye bygges, koranvers skal strykes og at statsministeren begikk kultursvik da hun besøkte en moské i 2015. Retriever gjennomførte i år en undersøkelse for Fritt Ord som viste at i 2016 ble «islam» og «muslim» nevnt i ca 55.000 mediaoppslag, til sammenlikning ble det amerikanske presidentvalget bare nevnt ca 40.000 ganger. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) publiserte i 2009 en rapport ved navn «Medieskapt islamfrykt og usynlig hverdagsliv». Blant hovedfunnene var at «islam/muslim» i norske medier ble omtalt flere ganger enn svineinfluensaen, som da hadde et toppår. 70 prosent av muslimsakene hadde et problemfokus.

Så virker det som om Selbekk forsøker å si at muslimhat er uakseptabelt, mens islamhat eller islamfiendtlige holdninger ikke bare er akseptable, men ønskede. Når Selbekk på sarkastisk vis omtaler islam som «fredens religion» i annethvert innlegg han forfatter om islam og muslimer, i likhet med den kontroversielle amerikanske kommentatoren Ann Coulter, signaliserer han hvor han selv står.

Dagen-redaktøren må imidlertid ikke glemme at det tidvis er et kunstig skille mellom islamhat og muslimhat, og mellom demonisering av islam og demonisering av muslimer. Hva sier det om religionens tilhørere, muslimene, når det vinner frem ensidige, stereotype og monolittiske fremstillinger av islam – som at islam i alminnelighet er voldelig, statisk, inkompatibel med vestlige verdier og er barbariets religion? Til sammenlikning handlet ikke europeisk antisemittisme bare om jødehat, derimot bidro kristne forestillinger om jødenes religion, jødedeommen, til å bane vei for antijødisk diskriminering, hat og vold helt siden middelalderen. Anti-judaismen tok særlig utgangspunkt i at jødedommen ikke anerkjenner Jesus som Messias, og også at jøder av kristne ble sett på som kristusmordere. Denne anti-judaismen rammet ikke bare jødedommen som religion, men bidro også til diskriminering av jøder og massedrap på dem i store deler av middelalderen.

For øvrig fremstår Selbekk noe historieløs i debatten om islams plass i Europa når han gjentar at «fredens religion har kommet til Europa, men har så langt ikke skapt harmoni og paradisiske tilstander». Islam har ikke kommet til Europa de siste tiårene, men er på mange måter en fullverdig europeisk religion som har befunnet seg på vårt kontinent helt fra 700-tallet. I tillegg har Europas vei ut av den mørke middelalderen mange muslimske avtrykk. Den opplyste muslimske middelalderen med vekt på filosofi og vitenskap påvirket europeerne. Al-Andalus er et nøkkelområde i denne sammenhengen og omfattet store deler av Spania og Portugal under muslimsk styre fra 711 til 1492, og om det ikke var paradisiske tilstander i al-Andalus, blomstret jødisk kultur og religion her i motsetning til resten av Europa. Da området falt til den kristne kongen Ferdinand i 1492, ble jødene utvist eller tvangskonvertert. De utviste dro til muslimske grenseområder mot Europa, som i Nord-Afrika og det osmanske riket. Til dette skal den osmanske sultan Bayazid II ha uttalt det følgende: «Den katolske monarken Ferdinand ble feilaktig betraktet som klok, siden han gjorde Spania fattigere ved utvisningen av jødene, og beriket Tyrkia.» Fra det 14. århundret startet europeiske jøder å utvandre til Det osmanske rikets daværende hovedstad Edirne. Osmanene var langt mer tolerante enn det bysantinske riket og tiltrakk seg tidlig landsforviste jøder fra Ungarn, Sicilia og Frankrike. Jødene fikk en fremskutt rolle også i det osmanske riket parallelt med at reformatoren Martin Luther vokste frem og inspirerte til ytterligere jødehat i Vest-Europa ved å foreslå brenning av synagoger og å utdrive den religiøse minoriteten.

Historien viser altså at muslimer i betydelige deler av historien har bidratt til å skape nokså harmoniske og fredelige samfunn, om ikke moderne liberale demokratier – med relativt sett bedre minoritetsrettigheter enn det fantes i det samtidige nordvestlige Europa. Det rimer ikke helt med Selbekks fremstilling av at islam har en iboende tiltrekning til vold og krig. Ifølge Selbekk er årsaken at islam har en «religionsstifter» som var «hærfører og en krigens mann» og «befalte sine etterfølgere å spre troen ved hjelp av våpenmakt, erobring og krigføring». En slik «religionsstifter» er ifølge Selbekk unikt for verdensreligionene. Disse påstandene om profeten Muhammad er historiske og teologiske falsum, og ikke en del av tradisjonell sunni – og sjiaislam. Fremste beviset på dette er at da profeten flyktet fra Mekka og ble ønsket som statsleder i Medina, innførte han ikke et teokrati, men en pluralistisk og multireligiøs styreform basert på en konstitusjon kjent som Medina-konstitusjonen. Denne ble signert av representanter for jødiske stammer i Medina, og erklærte religionsfrihet for både muslimer og jøder, og ett felles forsvar. Ikke-muslimer nøt selvstendighet og full rett til å dyrke sin religion. På den måten kan konstitusjonen og styreformen oppfattes som ganske sekulær. At denne konstitusjonen er gyldig og et eksempel til etterfølgelse i dag ble konklusjonen i den stor islamske konferansen «Marrakesh Declaration» i januar 2016 som ble arrangert for å bedre minoritetsrettigheter i muslimske land. Her var fremstående teologer som Shaykh Muhammad al-Yaqoubi og bin Bayyah tilstede, samt statsoverhoder og representanter for religiøse minoriteter.

Som statsleder i Medina hadde profeten et ansvar for å beskytte Medina-konstitusjonen, men var hele tiden truet av angrep fra Mekka som han flyktet fra. Mekkanerne prøvde også å legge press på de ulike stammene som var en del av Medina-konstitusjonen, og samtidig la de likvidasjonsplaner mot profeten. Derfor ble profeten som statsleder involvert i forsvarskriger som handlet om å forsvare Medinas befolkning fra angrep utenfra, ikke for å tvangskonvertere, erobre eller drepe. Koranen slår uttrykkelig fast at mennesker ikke kan tvinges til å tro. Samtidig må det ikke glemmes at måten kriger ble utkjempet i ørkenen i stammesamfunn på 600-tallet ikke kan dømmes etter dagens standarder. Det bemerkes dessuten at den kjente sunni-teologen Habib Ali Al-Jifri har understreket at profeten Muhammad aldri beordret drap på noe menneske på grunnlag av fornærmelser.

Det medfører heller ikke riktighet, slik Selbekk anfører, at islam står i en særposisjon blant de abrahamittiske religionene med en profet som hadde en politisk lederrolle. Det er fristende å minne Dagen-redaktøren om jødedommens viktigste profet Moses som både var lovgiver og profet, og også er en forløper for både kristne og muslimers viktigste profeter. Bibelen beskriver blant annet hvordan Moses beordret massedrap på annerledes troende. Dersom vi følger Selbekks haltende logikk og forenklinger, der hellige tekster og profeters liv tas ut av sammenheng, vil det kanskje være riktig å vise til disse Bibel-passasjene om jødenes profet for å si at Israels bombing av Gaza med massedrap på sivile palestinere har å gjøre med livet til Moses? Dagen-redaktøren vil være enig med meg i at dette hadde vært en urettferdig konklusjon om den jødiske religion, som faktisk har et overordnet fokus på rettferdighet, fred og nestekjærlighet. Men det er kanskje for mye å forvente at islam blir gjenstand for et like ærlig og rettferdig behandling. Når Selbekk påstår at islam har et spesielt stort voldspotensial, ser han i tillegg ut til å ignorere volden som er utøvd i kristendommens navn opp gjennom historien – med korstogene i fremste rekke. Da Jerusalem ble stormet i 1099 etter blodbadet på muslimer, feiret korsfarerne med en takkegudstjeneste. Hvis korstogene analyseres slik Selbekk analyserer nåtidens muslimske terrorbølge, er det fort gjort å peke på kristendommen og Bibelen som eneste årsaker til at kristne europeere plyndret og drepte seg til Jerusalem. For korsfarerne ble hjernevasket med at det var tillatt i religiøs forstand å drepe ikke-kristne, at de skulle bli tilgitt alle sine synder og de ble garantert en plass i himmelen. Men da utelates kanskje viktigere årsaksforklaringer til at europeiske menn ble radikalisert og ble en del av korstogene – som fattigdommen i Europa, kolonialisme, hevn og kirkens ønske om å konsolidere politisk makt.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Mitt poeng er ikke å relativisere muslimsk terror i dag, men å sette islam i et historisk perspektiv med andre religioner og tilbakevise overfladiske forestillinger av islam som aksepterer muslimske ekstremisters narrativ om at islam er voldens religion. For det er ikke mangel på islamske teologer tilhørende tradisjonell sunni- og sjiaislam som tilbakeviser ekstremistisk tankegods, på et teologisk grunnlag. En innførende bok som Selbekk anbefales å lese er «Refuting ISIS» til nevnte Shaykh Yaqoubi, som på teologisk grunnlag viser at moderne muslimske ekstremister bryter med tradisjonell og mainstream islam. Dagen-redaktøren har helt rett i at det brenner i islams hus, i den tidsepoken vi lever i nå er utvilsomt muslimenes fremste oppgave å motarbeide ekstremisme som begrunnes i islams hellige tekster. Dette understreker jeg ofte, også i interne norskmuslimske diskusjoner.

Jeg kommer til å fortsette å snakke om brannen i islams hus, og har lansert ideen om den norskmuslimske identiteten gjennom min bok «Norsk islam – hvordan elske Norge og Koranen samtidig» som et intellektuelt tiltak mot radikalisering. I denne boken vier jeg et langt kapittel til muslimsk ekstremisme og dens religiøse begrunnelser. Derfor vil jeg ha meg frabedt Selbekks merkelige hersketeknikk om at jeg – fordi jeg skriver om muslimhat – har sluttet å ta muslimsk ekstremisme på alvor. Det kan da ikke være slik at hver gang en muslimsk skribent ytrer seg i det offentlige rom, må det dreie seg om muslimsk ekstremisme. Dessuten bør vi huske at til tross for at det er muslimene selv som har antent islams hus og har hovedansvaret med slukkingsarbeidet, kommer tennvæsken og fyrstikkene fra mange ulike hold. Muslimhat er en slik kilde til flammene og nærer dem, for antimuslimsk hatkriminalitet og diskriminering underbygger ekstremistenes narrativ om at den vestlige og muslimske inngår i en sivilisasjonskamp. Med andre ord er det uvurderlig å sette ord på og finne konkrete tiltak mot muslimhat for å støtte kampen mot radikalisering.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder