OKKUPASJON: – En tostatsløsning blir stadig vanskeligere så lenge en økende andel israelerne bosetter seg i palestinske områder. Jeg mener at tiden nå er inne for at regjeringen innfører samme politikk her som overfor Marokko og det okkuperte Vest-Sahara, skriver kronikkforfatteren.
OKKUPASJON: – En tostatsløsning blir stadig vanskeligere så lenge en økende andel israelerne bosetter seg i palestinske områder. Jeg mener at tiden nå er inne for at regjeringen innfører samme politikk her som overfor Marokko og det okkuperte Vest-Sahara, skriver kronikkforfatteren. Foto:Harald Henden,VG

Kronikk: En annen balanse i Midtøsten

debatt
Publisert: Oppdatert: 23.07.14 09:49
MENINGER

Også vi støtter økt handel med Israel, men vi vi har vært nøye med å presisere at handel skal foregå med varer produsert på folkerettslige anerkjente områder, skriver Aps Anniken Huitfeldt.

Anniken Huitfeldt, stortingsrepresentant, leder for utenriks- og forsvarskomiteen (Ap)

Arbeiderpartiet har som utgangspunkt å støtte regjeringens videreføring av norsk utenrikspolitikk. For oss er det er viktig at utenriksministeren har bred politisk støtte når han taler Norges sak. Det betyr likevel ikke at utenrikspolitiske veivalg er unntatt

debatt. Det var et viktig mål for utenriksministrene i Stoltenberg-regjeringen å bidra til et bredere og mer engasjert ordskifte om utenrikspolitikk. Det svekker ikke vårt gjennomslag. Tvert i mot, det gir en demokratisk legitimitet som styrker politikken.

Regjeringen vil endre norsk midtøstenpolitikk, og sier den ønsker mer balanse enn under de rødgrønne. Det gir et inntrykk av å være mer lydhør overfor Israels synspunkter, og en tydeligere markering mot kontakt med ulike palestinske grupper.

Da må også regjeringen regne med at det blir debatt. Selv om de ønsker en endring, stiller regjeringens representanter seg «totalt uforstående» og mener jeg henger meg opp i bagateller når jeg kommenterer endringene. Hvordan er det mulig å argumentenere for endring på den ene siden, og samtidig mene at all kritikk av den nye linjen er forfeilet? Alle politiske partier vil vel hevde at deres egen politikk er mer balansert enn de andre partiene, men det er liten tvil om at balansepunktet er endret i norsk midtøstenpolitikk.

Konsekvent

Det er tradisjonelt bred enighet om hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk. Det tjener et land som Norge. I Israel/Palestina-konflikten er vi enige om å arbeide for en framforhandlet tostatsløsning, og vi fordømmer bruk av vold på begge sider. I Ukraina har vi vært enige om å fordømme brudd på folkeretten. Men ordbruken i Midtøsten-konflikten framstår som svært forsiktig når man sammenligner med den klare kritikken av menneskerettighetsbrudd i Ukraina. En regjering som tar mål av seg å være tydelig når det gjelder menneskerettigheter må tåle å bli målt på om den er konsekvent.

For ikke lenge siden besøkte Israels president Shimon Peres Norge. Etter at fredsprosessen nærmest er brutt sammen, og vi ikke lenger ser noen kortsiktige utsikter til en tostatsløsning, kom den norske regjeringens posisjon klart fram. Statsministeren sa hun ønsket økt handel med Israel.

Arbeiderpartiet er klart og tydelig i mot boikott av Israel. Men vi forholder oss til Israel innenfor grenser som folkeretten anerkjenner, nemlig grensene fra inntil 1967, før okkupasjonen av palestinsk land.

Okkupert land

Også vi støtter økt handel med Israel, men vi vi har vært nøye med å presisere at handel skal foregå med varer produsert på folkerettslige anerkjente områder, og ikke varer produsert på okkupert land. Det gjorde vi også klart da Israel ble medlem av OECD, vi støttet medlemskapet men presiserte at vi forholdt oss til Israel innenfor 1967-grensene.

Det er oppsiktsvekkende at dette ikke ble understreket da Israels president var på besøk. Da jeg i Stortingets spørretime spurte om dette ble presisert i de bilaterale møtene med israelerne, fikk jeg til svar at det behøvdes ikke. Man trenger ikke være midøstenekspert for å forstå at å utelate dette punktet både utad og i bilaterale møter med israelske myndigheter i en situasjon hvor fredsforhandlingene er brutt sammen, også er et sterkt signal, særlig i en situasjon der det bygges stadig nye bosettinger på palestinsk land og hundretusenvis av bosettere har etablert seg her siden midten av 1990-tallet. Det norske signalet under Peres besøk var at vi ønsker økt handel med Israel i en situasjon hvor stadig flere varer blir produsert på områder okkupert av israelere.

Merkeordning

Endringer i regjeringens politikk ble også tydeliggjort i fjor høst. FN-organisasjonen OCHA rapporterer om økt vold fra nybyggere mot den palestinske befolkningen. Samtidig som amerikanerne viser til dette for første gang i sine terrorrapporter, valgte regjeringspartiene å ikke være med på formuleringer om dette i Stortinget. At regjeringspartiene ikke ville være med på formuleringer som er akseptable for amerikanerne, er også signal om et nytt balansepunkt i norsk politikk.

Arbeiderpartiet er også opptatt av balanse i norsk midtøstenpolitikk, men vårt balansepunkt er et annet enn regjeringens. Det har vært god grunn til å være varsom med ulike reaksjoner i en situasjon hvor den amerikanske utenriksministeren arbeider med en fredsløsning. I vår regjeringstid utredet vi hvordan Norge kan reagere med hensyn til varer produsert på okkupert område. Det er ikke en enkel sak. Så lenge det pågikk seriøse forsøk på å få til politiske forhandlinger om en tostatsløsning unnlot vi å fremme et slikt forslag. Nå er den politiske prosessen langt på vei brutt sammen. Da må vi ta innover oss at virkeligheten for palestinerne er at de lever i en stat hvor innbyggernes rettigheter er basert på hvilken folkegruppe de tilhører.

En tostatsløsning blir stadig vanskeligere så lenge en økende andel israelerne bosetter seg i palestinske områder. Jeg mener at tiden nå er inne for at regjeringen innfører samme politikk her som overfor Marokko og det okkuperte Vest-Sahara: Arbeide internasjonalt for å innføre restriksjoner på varer produsert på okkupert land. Vi bør ikke gå inn for ensidige norske restriksjoner, men klart og tydelig fraråde norske selskaper mot å handle varer produsert på okkupert territorium. EUs merkeordninger som gjør at forbrukerne selv kan velge bort varer produsert på okkupert land, må også vurderes.

Jeg mener dette kan gjøres fullt og helt innenfor de rammer vi tradisjonelt har hatt for norsk midtøstenpolitikk, og jeg forventer at regjeringen gir et tydelig svar på hvordan den forholder seg til disse spørsmålene.