Foto: Tegning: Roar Hagen VG

Kommentar

Fra supersoldat til menneske

Jeg mistet meg selv i Jesus Revolution Army. Jeg trodde det var den eneste riktige måten å tjene og leve for Gud på. Fanatismens fiende er det menneskelige.

Rut Helen Gjævert
ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Da jeg sluttet som soldat i Jesus Revolution Army (JRA) var hjertet mitt knust. Hvordan var det mulig, etter å ha elsket Gud hele livet, og tjent hans sak på fulltid i nesten fire år, å ende opp slik? Jeg skulle redde verden, men jeg hadde mistet meg selv. Jeg måtte finne ut hvorfor.

RUT HELEN GJÆVERT er journalist i VGTV og har laget dokumentarserien «Frelst» om sine år i Jesus Revolution Army på begynnelsen av 2000-tallet.

I VGTV-serien Frelst har jeg prøvd å forstå hvorfor noen velger å sette troen fremfor alt, og hvorfor jeg selv ble så radikal da jeg var soldat i JRA. Jeg har undersøkt ulike sider ved religionen, ved lære, lederskap og misjon. For meg personlig ble det også viktig å finne ut om det fantes sider ved selve troen som fikk meg til å gå så langt som jeg gjorde.
Jeg vokste opp i den norske trosbevegelsen, som kom til landet på 80-tallet, med den karismatiske vekkelsen. Drømmen om vekkelse har vært det viktigste for pinsekristne i mer enn 100 år, og min familie og menighet hjemme i Stavanger var intet unntak. Vi bad om at den samme oppvåkningen vi hørte skje i Kina og Sør-Amerika, skulle skje i Norge. I dag er den pinsekarismatiske vekkelsen den religiøse bevegelsen som vokser raskest i verden. Voksendåp, tungetale og tro på mirakler er typiske kjennetegn.
Grunnleggeren av Jesus Revolution, Stephan Christiansen, mente i tillegg at det måtte en revolusjon til. Det nyttet ikke å stå i benkeradene og be om at vekkelsen skulle komme, man måtte selv ta ansvar for å starte vekkelsen, var budskapet i boken «Kampskrift for en ny generasjon».

Jeg var 20 år og syntes det hørtes helt genialt ut. Gud var på vår side, Bibelen var sannheten, og Den Hellige Ånd hadde lovet å hjelpe oss. Hvorfor kunne vi ikke bare dra ut og gjøre det? Men jeg leste aldri det som sto med liten skrift da jeg innrullerte i Jesus Revolution Army.

I Army fulgte det med en oppskrift på en supersoldat. En tidligere medsoldat, Hans Eskil Vigdel, brukte ordet for å beskrive hvordan han opplevde meg da jeg var teamlederen hans. I Christiansens kampskrift fantes beskrivelsen av det spennende livet alle kristne egentlig var ment å leve. Man skulle være en frimodig og dedikert kristen som ikke gikk av veien for å gjøre crazy ting for å få evangeliet om Jesus ut til Europas ungdom. Kult, tenkte jeg. Ingen vits å leve et kjedelig kristenliv, hvis det motsatte var mulig!

Samtidig skulle supersoldaten holde seg for god for denne verdens litteratur, kunst og musikk. Hun kastet ikke bort tid på å se søplete programmer på TV, og hun ventet kanskje med å kysse til hun hadde funnet «den rette» å dele livet med. En kristen med kontroll på egne lyster, tanker og følelser. Jeg likte ideen. Det hørtes både bibelsk og rebelsk ut.

Hva, i vår tid, var mer opprørsk enn å være ren i sjel og kropp?

Vi var betrodd en stor og viktig oppgave i JRA. Kampen om menneskers sjeler var den viktigste kampen vi kunne kjempe. Derfor måtte vi forberede oss på at den åndelige krigen kom til å utløse motstand. Motstanden fantes i oss selv, for kroppen og viljen kom ikke alltid til å ønske å gjøre det Gud ville. I den åndelige verden ville djevelen prøve å stanse oss. I verden rundt oss kunne mennesker la seg bruke av de onde kreftene. Kritikk fra den sekulære pressen kunne være et ledd i den ondes motstand mot vårt arbeid.

Til min forskrekkelse (og lettelse) oppdaget jeg noen år senere at dette splittede synet på livet og på verden ikke var unikt for JRA. Jeg oppdaget unødvendige fiendebilder i læren jeg hadde fått, gjennom mange år i trosbevegelsen, og siden i JRA. Det var gnostiske tanker om at det guddommelige og åndelige var hevet over sjelen og kroppen. Og en fundamentalistisk forestilling om at humanistiske verdier og det selvstendige mennesket av natur var i opposisjon til en god og rettferdig verden, der Gud står over alt. I min iver etter å tjene Gud, ble jeg en fremmed i mine omgivelser, og mistet min egen identitet.

Jeg sluttet å kjempe da jeg forsto at det kristne supermennesket ikke finnes. Og at det heller aldri kommer til å gjøre det. Det var ikke nødvendig å rope, slik vi gjorde i Jesus Revolution Army: «I no longer live for myself, I am dead, crucified!»

Det var ikke nødvendig å utslette seg selv for å være viktig for Gud. Jeg behøvde ikke tro og tjene på den måten. Det menneskelige er fanatismens såre punkt, og den vil ikke vedkjenne seg det. For mennesket blir aldri godt nok. Heldigvis.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder