Foto: Tegning: Roar Hagen

Kommentar

Prosessen mot Valla

Gerd-Liv Valla har skrevet en blodstyrtning av en bok; slik jeg ser det, er den tidligere LO-lederen ute på et rent hevntokt.

Olav Versto
ARTIKKELEN ER OVER 11 ÅR GAMMEL

Ingunn Yssen får gjennomgå igjen og igjen; Valla tråkker på henne gjennom hele boken. Det er åpenbart at Valla er meget bitter fordi Yssens avskjedsbrev, offentliggjort i VG, utløste den prosessen som til slutt medførte hennes avgang som LO-leder.

Prosessen. Gerd-Liv Valla har lånt bokens tittel fra Franz Kafkas berømte verk (norsk oversettelse 1925). Kafka så mennesket som det ensomste på jorden, han betraktet angsten som individets verste fiende, skapt av mennesker. Bak virkeligheten, som kunne synes virkelig nok, lå drømmen, marerittet, som en annen irrasjonell virkelighet man måtte regne med. Kafkas livssyn måtte nødvendigvis bli dypt pessimistisk.

Jeg vet ikke om Gerd-Liv Valla kjenner seg i slekt med Kafka, men når hun velger å bruke denne tittelen på sin bok, må det være lov å stille spørsmålet. Og kanskje har Valla grunn til å være pessimistisk; kanskje står det som skjedde med henne på slutten i LO, for henne som et mareritt.

Skylder på omgivelsene

Den tidligere LO-lederen gir de politiske omgivelsene skylden for alt som gikk galt; hennes tidligere medarbeidere og politiske venner har enten rottet seg sammen mot henne eller sviktet henne. Den eneste som er helt uten skyld, er Gerd-Liv Valla.

Jeg tror hun hadde vært tjent med å være mer reflektert - spurt seg om hun kunne ha handlet annerledes og lett etter svake sider hos seg selv. Slik det fremstår nå, har alle andre skylden; hun har ikke skyld i det hele tatt.

Gerd-Liv Valla virker sår og bitter på Arbeiderpartiets toppledere, Jens Stoltenberg og Martin Kolberg. Det er åpenbart at hun mener de sviktet henne da det sto på som verst. Da hun ble vraket som leder i valgkomiteen på Aps landsmøte la partiledelsen «ytterligere stein til byrden» for henne. Og hun fnyser av at Jens Stoltenberg heller enn å støtte henne politisk, bad sentralstyrets medlemmer vise henne medmenneskelighet:

«Jeg synker ned i stolen. Skulle gjerne sunket under jorda. Stakkars deg, Gerd-Liv. Jeg gjøres til et offer! Jeg vil ha respekt for det jeg har gjort politisk. Jeg vil ikke ha disse stadige klappene skulderen. Stakkars deg, Gerd-Liv. Stakkars? Det jeg vil ha, er politisk støtte. Fagbevegelsen har hatt ledervervet i Arbeiderpartiets valgkomité' siden 1945. Det jeg gjerne skulle ha hørt fra partiledelsen i dag, er disse ordene:

- Selvfølgelig skal LO-lederen være leder av valgkomiteen. Det har vi lang tradisjon for, og det er ingen grunn til å forandre på det nå.»

Bitter på Bjørndalen

Gerd-Liv Valla er åpenbart fylt til randen av indignasjon og bitterhet over Fellesforbundets daværende leder, Kjell Bjørndalen. Det var han som foreslo i LO-sekretariatet at et utvalg av granskere skulle endevende Yssen-saken. Det er helt tydelig at Valla oppfatter Bjørndalens forslag som et dolkestøt.

En lignende oppfatning har hun av partisekretær Martin Kolbergs forklaring for Fougner-utvalget. Han forklarte seg helt klart til Ingunn Yssens fordel, og bidro på den måten til utvalgets negative konklusjoner angående den daværende LO-lederen.

Gerd-Liv Valla beskriver det som et mareritt å måtte forklare seg for Fougner-utvalget. Jeg har forståelse for fornemmelsene hennes på dette punktet. Det var opplagt uheldig at hun ble utestengt fra høringssalen under forklaringene til noen av de ansatte i LO. Og granskingsutvalgets medlemmer har helt klart ikke behandlet Valla med den høflighet og respekt hun burde ha et selvsagt krav på.

Kan forbli skurken

Slike granskinger er problematiske både politisk og rettslig. Det er naturlig å sette ned granskingskommisjoner f.eks. når det har skjedd ulykker og havarier. Langt mer tvilsomt blir det å sette slike kommisjoner til å granske politiske og personlige konflikter mellom personer. Jeg forstår godt at Gerd-Liv Valla kjenner seg forulempet; granskingen av henne har klare rettssikkerhetsmessige svakheter, og det er ikke bra.

Jeg tipper at de som får mest pepper i boken, kommer til å være knappe med å kommentere innholdet. Dermed tror jeg det Valla skriver, kommer til å slå tilbake på henne selv. Hun forsøker å renvaske seg, men risikerer å bli stående igjen som skurken i stykket.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder