River ned huset Jens bygde

kommentar
Publisert:
MENINGER

Arbeiderpartiet har begynt å angripe armeringen på Jens flotteste byggverk. Det er det motsatte av solidaritet.

Noe av det Jens Stoltenberg var mest fornøyd med som statsminister, var pensjonsreformen. I sin selvbiografi skriver han om hvordan han talte på knappene. Kommunereform? Nja, «beregnet innsparing fire milliarder». En pensjonsreform derimot? Innsparing på 60 milliarder. Årlig.

Ingen vet hvor mange turer rundt Sognsvann Jens måtte gå med LO-leder Gerd-Liv Valla for å få til dette. Vandrende seminarer om pensjon, som Jens kalte det. Og den stridbare Valla leverte. Uten henne ville Jens aldri fått reformen sin.

Jeg skulle likt å vite hva de to synes om at AUF-leder Mani Hussaini på en pensjonskonferanse nylig åpnet for å hive arbeidet på dynga. Hussaini mener Jens og Gerd-Livs byggverk ikke er bra nok for de unge.

Det viktigste med pensjonsreformen var økt rettferdighet. Det skal lønne seg å jobbe, all inntekt teller med i folketrygden, minstepensjonistene vil nesten forsvinne.

Innsparingen var selvsagt også sentral. Da alderspensjon ble innført, døde folk i snitt da de var rundt 70 år. Nå derimot, lever vi gjerne i 20 år og mer med pensjon.

Dette gikk ikke lenger. Jens og Gerd-Liv innførte to viktige grep. Levealdersjustering betyr at alle må jobbe lenger for å få samme pensjon fordi levealderen øker. I tillegg reguleres pensjonene med realønnsveksten minus 0,75 prosentpoeng.

Med dette var hele innsparingsjobben gjort. Når AUF-leder Hussaini åpner for å fjerne den helt sentrale levealderjusteringen, vil han egentlig punktere reformen. Samtidig har Jonas Gahr Støre selv frontet et Ap-forslag om å fjerne Jens-måten å regulere pensjonen på.

Ap vil skrote det forhatte «minus 0,75» fordi pensjonistene har endt i minus de siste fire årene. De vil nå heller bruke snittet av pris- og lønnsvekst. Når Jens forkastet nettopp dette, var det fordi hans måte er mer forutsigbar. At pensjonistene får mer med Jonas-metoden, er valgflesk. Om det går bra i Norge får de mindre. Går det dårlig, får de mer.

Artig nok har AUF allierte blant de eldre, blant annet den mektige sosialdemokraten og gamle lederen i Fagforbundet Jan Davidsen.

Da pensjonsreformen ble vedtatt I 2005, var det han som sto ved Vallas side for å knuse motstanden internt i LO. «En gedigen hestehandel bak kulissene ble kronet med seier, først og fremst takket være Davidsen sitt råkjør mot Fagforbundets delegasjon ei hel uke til ende», skrev en annen Fagforbundet-leder, Bjørn Willumsen, i Klassekampen.

Som leder i Pensjonsforbundet er Davidsen derimot kritisk til den samme pensjonsreformen.

Davidsen tenker på de gamle nå. Og Hussaini tenker på de unge. Men det er i virkeligheten helt andre som mest får merke innstrammingene i pensjonsreformen, nemlig folk født mellom 1975 og 1950. Kvinner, barn og unge er pensjonsreformens vinnere. Aller best kommer de født etter 2000 ut.

AUF argumenterer med at levealdersjusteringen er urettferdig fordi unge må jobbe lenger. De viser også til at folk som har tunge yrker og dør tidlig, får mindre pensjon enn for eksempel akademikere på vestkanten i Oslo som kan jobbe på det flotte kontoret sitt til de blir utgamle.

Og det er riktig at et pensjonssystem som betaler ut pensjon så lenge vi lever, fører til at de som lever lenger får mer. Slik var også det gamle pensjonssystemet.

Men uten levealdersjustering må folk på østkanten i Oslo betale mer skatt når folk på Vestkanten lever lenger. Den skattebyrden var beregnet til å bli nærmest utålelig høy med det gamle systemet. Med levealdersjustering slipper de den høye skatten, men får lavere pensjon. For på et eller annet vis må dette betales, og det gjøres ved at dem som jobber betaler høyere skatt eller at pensjonistene får lavere ytelser.

Underreguleringen av pensjonen har faktisk ført til utjevning mellom pensjonister, fordi dette rammer velstående pensjonister hardere.

Det er uansett et håpløst prosjekt å innføre et pensjonssystem med ulik opptjening ut fra forventet levealder, bosted eller yrke. Folk flytter og skifter yrke. Menn lever kortere enn kvinner. Og om man fjerner levealdersjusteringen betyr det ikke mer rettferdighet for dagens unge. Tvert om må de betale svært mye mer i skatt for å berge pensjonssystemet. Alternativt få en elendig pensjon.

Det Davidsen og Hussaini driver med er usolidarisk populisme. Stoltenberg skrev om sin bragd: «Ingen andre reformer i moderne tid er i nærheten av å være like stor som pensjonsreformen». Han har rett i det. Det er ingen grunn til å røske i dette reisverket.

Her kan du lese mer om