Foto: Tegning: ROAR HAGEN

Kommentar

Arbeiderpartiets veivalg: Røde fristelser, blå realiteter

Rødts råd til Ap er like verdifulle som partiet Demokratenes råd til Høyre.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Lite er morsommere for tiden enn å diskutere så å si enhver tildragelse i Arbeiderpartiet. Nå som partiet sliter nær sagt på alle frontavsnitt, overøses de da også med velmente og ikke fullt så velmente råd om hvor de bør «gå» for å reise kjerringa, som det het før i tiden. I denne vrimmelen av rådslagninger står en rådløs Jonas Gahr Støre, stakkar, og gløtter samtidig til alle retninger, som en politisk Ivar Medaas (også for dem som husker før i tiden), mens hår og kropp tynnes ut – til liks med velgerskaren.

Partisekretær Kjersti Stenseng sier hun vil ta partiet til venstre, og den detroniserte nestleder Giske har fått i oppdrag fra Trøndelag Ap å meisle ut en politikk mer i tråd med den såkalte grasrotas ønsker og interesser. «Vi trenger erfaringen din og klokskapen din, Trond», sa Stenseng til Giske på trønder-Aps årsmøte, og vi får i grunnen anta at det var det rent politiske hun siktet til.

les også

Arbeiderpartiet 2.0

Nøyaktig hva denne venstredreiningen skal innebære, er Stenseng ganske vag om. Hun virker som en politiker mer interessert i å slukke branner enn å innta prinsipielle standpunkt. Når hun blir bedt om å konkretisere, er det ikke å være med på brede forlik i Stortinget visstnok en sentral bestanddel. Det er en særdeles dårlig idé for et parti som i alle år har vært selve styringspartiet i norsk politikk. Alle som har sett «Oljeberget», Aslaug Holms film om Jens Stoltenberg, husker den nær barnlige gleden hos Stoltenberg da han sikret den brede pensjonsreformen i Stortinget. Aps DNA er å være et kompromissparti – ikke bare overfor de andre partiene, men også internt. Ap er en koalisjon, og alle de sentrale konfliktlinjene i norsk politikk går på kryss og tvers innad i partiet.

En av dem som i en årrekke har levert råd til sosialdemokratene i Ap, er sosialisten Magnus Marsdal i ytre venstres tenketank Manifest. Den tidligere Rød Ungdom-ideologen flyr ennå relativt høyt på boken «Frp-koden», som han skrev for drøye ti år siden, og kongstanken er at sosialdemokratene må bli sosialister for å demme opp for anti-sosialismen på ytre høyre fløy. Da må Ap bli mot EU og EØS og jobbe mot privatisering og profitt, kort sagt: Annamme store deler av partiet Rødts politikk. En hake ved det resonnementet er selvsagt at Rødt, tross et visst oppsving under den velfriserte stortingsmann Moxnes, er et bittelite parti med en politikk som ikke engang en Per Olaf Lundteigen på sitt mest introverte vil sette sitt godkjentstempel på. Rødt er på viktige felt det partiet som står fjernest fra Ap – ikke minst i spørsmålet om internasjonalt samarbeid, handel og samspillet mellom stat og marked. De som tørster etter mer Rødt-politikk i Norge, kan, for å være litt stygg, ta en titt på de senere års utvikling i oljelandet Venezuela.

Ytre venstres vekst i norsk politikk har gått noe under radaren. Mens kommentatorer og debattglade sjeler i sosiale medier farer opp hver gang en Frp-er slipper en politisk smyger, har Moxnes og kadrene fått stelle med sitt. Han var instrumentell i å få fjernet Sylvi Listhaug som justisminister, og har klart å tilpasse Rødt til en mer moderne virkelighet, bort fra ville doktriner og konspirasjonsteorier fra 70-tallet. Jeg hørte nylig på en gammel AKP-er som geberdet seg over Moxnes og høyrevridningen i Rødt. Gamle spøkelser som Pål Steigan har liten innflytelse over dagens Rødt – som heller ser til Danmark og Enhedslisten enn til foreldregenerasjonens villfarelser for politisk og organisatorisk inspirasjon.

les også

Frp og Rødt vinnerne på fersk meningsmåling

En annen Rødt-ideolog, den iherdige agitatoren Mímir Kristjánsson, er selvsagt fornøyd med signalene fra Stenseng & co, og lanserer om kort tid en hyllest-bok om Aps aller fremste blant likemenn, landsfader (samt NATO- og EU-tilhenger og antikommunist) Einar Gerhardsen. Kristjánsson og Marsdal, og mange med dem, har i lang tid, under banneret «venstresida», jobbet for å bygge ned de gamle og avgrunnsdype motsetningene på venstrefløyen. Rødt-rørslas tidligere organ Klassekampen ønsker å fremstå som en avis for hele «venstresida», og har tonet ned all systemisk kritikk av alle i Ap som undertiden kremter noe kritisk om EU og EØS. I fagbevegelsen jobber aldri hvilende raddiser systematisk for å så splid mellom «vanlige arbeidsfolk» og «Ap-eliten». Det overraskende trykket rundt spørsmålet om norsk tilknytning til EUs energibyrå Acer, er et resultat av denne nitide strategien.

Såvel partisekretær Stenseng som Jonas Gahr Støre selv er dratt inn i dette. Støre og valgstrateg Giske førte sist høst en valgkamp med en venstreslagside som var utenkelig under Stoltenberg. Støre knyttet til seg radikale rådgivere som den tidligere blitzeren Jonas Bals, gjorde arbeidslivsspørsmål til hovedsak og dempet all iver etter å knytte Norge enda tettere til EU. I Acer-spørsmålet skygget Ap-toppene lenge banen og lot motstanden gjære uten vektige motargumenter. Helt på tampen kom Espen Barth Eide ordentlig på banen og fikk satt skapet sånn noenlunde på plass, men skaden var forlengst skjedd. Strategene på ytre venstre kunne juble hemningsløst, selv om de tapte selve saken (som jo ikke var all verden i utgangspunktet).

les også

Det siste gode fra Brussel

Labour-leder Jeremy Corbyn er den nye talismanen for «venstresida», og selv moderate Ap-folk lar seg begeistre over Labours relativt gode valg i fjor. Men når Marsdal og hans like bruker Corbyns fremganger som «bevis» på at Aps retning må gå til venstre (på norsk: mot EU), glemmer han at et klart flertall av Labour-velgerne stemte for at britene skulle forbli i EU. Svært mange av Corbyns unge tilhengerskare er entusiastiske EU-tilhengere, og har dessuten en mørkeblå høyreregjering å mobilisere mot. Blåfargen på Solberg-regjeringen, derimot, er som draktene til Manchester City, og forjævligseringa har kommet nokså kort her til lands etter fem års Solberg-styre.

Å dreie kraftig til venstre i sådan stund blir litt som å tro på at Tronsmo bokhandel vil danke ut Amazon.com, bare folk våkner av tornerosesøvnen og bevisstheten går fra falsk til sann. Ap har ikke råd til å miste posisjonen som det ansvarlige og «voksne» styringspartiet i norsk politikk – en rolle Høyre nå er i ferd å fravriste dem. Magnus Marsdal er en artig debattant med snert i replikken. Men mitt sølle råd til Ap er: Ikke lytt til Marsdals råd.

Med mindre målet for sosialdemokratenes politiske virksomhet i fortsettelsen er å sikre en borgerlig regjering til nær sagt evig tid.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder