Kommentar

Catalonia fra vondt til verre

Av Yngve Kvistad

Foto: Roar Hagen

Tysk politi burde tatt en spansk en da Madrid beordret pågripelse av den katalanske eksilpresidenten Carles Puigdemont.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over to år gammel

Den avsatte regionpresidenten ble fremstilt i et lukket fengslingsmøte i delstaten Schleswig-Holstein i går, etter at han ble tatt av tysk veitrafikkpoliti ved grensen til Danmark søndag formiddag.

Denne dramatiske utviklingen skjerper konfliktnivået ytterligere, og er ikke et positivt bidrag til å forsøke å løse den pågående krisen.

Pågripelsen skjedde etter at en spansk høyesterettsdommer fredag utstedte europeisk arrestordre på Puigdemont, som har bodd i eksil i Belgia siden oktober. En tysk domstol har nettopp forlenget varetektsfensglingen, ifølge det danske nyhetsbyåret Ritzau. Tyske myndigheter opplyser at han inntil videre vil bli holdt fanget i et fengsel i Neumünster, en by tre mil sør for Kiel.

les også

Store protester i Catalonia etter pågripelsen av Puigdemont

Katalanernes politiske leder måtte rømme hjemlandet da statsminister Mariano Rajoy 27. oktober oppløste regionforsamlingen i Catalonia, samme dag som den erklærte uavhengighet og løsrivelse fra Spania.

En spansk domstol begjærte ham og fire tidligere ministre fengslet, men denne arrestordren ble senere trukket tilbake. Carles Puigdemont har derfor kunnet bevege seg nokså fritt i Belgia, og han har nylig også besøkt København og Helsinki, selv om spansk påtalemakt har varslet at de vil kreve ham utlevert.

Men dansk og finsk politi har klokelig holdt seg unna dette spanske indre anliggendet, noe deres kolleger i Tyskland også burde gjort. Det katalanske problem er et betent politisk spørsmål, som kun har en politisk løsning. Voldelige maktmidler og siviljuss, som Madrid har ordinert i denne saken, har bare gjort vondt verre.

les også

Ingen reelle vinnere i Catalonia

Separatismen i Catalonia og andre europeiske regioner er alvorlig. Det er sterke krefter og voldsomme følelser i sving. Særlig det siste. De emosjonelle føringene er ikke alltid preget av rasjonalitet og faktiske forhold hva dette med løsrivelse innebærer. Mange separatister er ikke en gang særlig opptatt av målet i seg selv, men bruker disse uavhengighetsbevegelsene som middel for å oppnå andre ting. Det kan være politisk innflytelse, lokal påvirkning, eller ren og skjær selvhevdelse.

Høyrepopulistene Lega Nord i Italia er et godt eksempel på separatister som ikke egentlig vil ha gjennomslag for sin grunnleggende idé. Takket være nettopp det, gjorde partiet et svært godt valg tidligere i mars. Fra å være et innvandringskritisk og EU-skeptisk føderalistparti med et selvstendig Nord-Italia (Padania) som uttalt mål, har den nye lederen Matteo Salvini forsøkt å samle innvandrings- og EU-motstandere i hele Italia, også i den delen av landet som partiet opprinnelig ville skille seg fra.

les også

Frontkoalisjon

Omdøpt til La Lega kan Salvinis flokk nå få regjeringsmakt dersom de parkerer noen kjepphester, sluker en kamelflokk og setter seg ved forhandlingsbordet sammen med det største partiet, Femstjernersbevegelsen (M5S). Mye tyder på at denne viljen er til stede.

Det forutsetter riktig nok at begge partier trekker tilbake alt de har sagt om hverandre, og at de kommer opp med gode forklaringer overfor egne velgere om hvorfor de likevel kan snekre en felles regjeringsplattform. Især for M5S vil det bli krevende å lage en troverdig fremstilling av et regjeringsprosjekt i kompaniskap med politikere som står for holdninger og verdier de gikk til valg på å bekjempe.

les også

Italia: Økonomi viktigere enn innvandring

Det italienske eksempel viser imidlertid også politikkens dynamikk. Selv om separatister, føderalister, nasjonalister og unionister hver for seg kan fremstå som enøyde kverulanter med skylapp og defekt høreapparat, er de gjerne ikke mer statiske enn at samtaler og gjensidig press kan sette i gang større prosesser. Å fengsle meningsmotstandere er det samme som å grave enda dypere skyttergraver. Til sist ser man ikke himmelen over.

Spania og Italia har forholdt seg til sin fascistiske fortid på ulikt vis. Italia sørget for å skrive en grunnlov som skulle gjøre det umulig for en ny sterk mann eller ett parti å tilegne seg all makt. En bieffekt er dessverre at det også er vanskelig å lage en ren flertallsregjering. Det spanske demokratiet er yngre, og mange husker hvordan det var å leve under Franco-diktaturet, som varte til hans død i 1975.

les også

Den siste kongsgjerning

I Italia er det nesten umulig å fengsle politikere som antakelig burde vært innesperret, mens Spania altså fengsler valgte parlamentarikere. Nærheten i tid til Franco-regimet gjør at mange spanjoler rystes over det som nå skjer. Det er forståelig. Det er også forståelig at statsminister Rajoy måtte reagere kontant på den lovstridige folkeavstemmingen i Catalonia om løsrivelse fra Spania. Men den hensynsløse bruk av maktmidler vitner om en bekymringsfull likegyldighet til de videre konsekvenser.

les også

Spanske myndigheter sparker Catalonias regjering

Katalansk uavhengighet og suverenitet er neppe noen god idé. Hverken for katalanerne selv eller for Spania som nasjon. I likhet med norditalienske separatister som også fører økonomiske argumenter i marken for at de rike regionene må få beholde sin verdiskapning selv og at de er lei av fø på fattige fettere i sør, er regnestykket feilaktig oppstilt. Det er en ligning med flere ukjente variabler, hvorav nasjonal infrastruktur og sentral logistikk utgjør tunge poster som separatister sjelden forholder seg til. En region som må sette opp sine egne transportsystemer, postvesen, helsetjenester, forsvar, politi og brannvern, er plutselig ikke like velstående likevel.

Dette er forståelser man kan oppnå rundt et forhandlingsbord, hvor politikere diskuterer hvordan mest mulig selvstyre best mulig kan finne sted. Myndigheter som velger å legge politiske beslutninger i hendene på dommere og lar den paramilitære sivilgarden stå for utøvelsen, inviterer ikke til dialog.

les også

Derfor bør Catalonia bli uavhengig

Ferske meningsmålinger viser at stadig færre katalanere ønsker løsrivelse fra Spania, ifølge avisen El Pais. Fra oktober i fjor til februar i år falt andelen som vil ha full uavhengighet fra nesten femti prosent til knappe førti. Dette er en utvikling som også speiles i fremgangen til sentrumspartiet Ciudadanos som ble dannet som en motvekt til katalansk nasjonalisme.

Det er i samarbeid med disse kreftene, og i en langt mer imøtekommende atmosfære at spanske myndigheter kan komme frem til løsninger som både kan føre makt tilbake til selvstyremyndighetene i Catalonia og gi nasjonal stabilitet. Å kaste meningsmotstandere i fengsel tar seg like dårlig ut i 2018 som under den spanske inkvisisjonen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder