STALIN OG NORGE: – En offensiv politikk overfor Norge inngikk mest trolig ikke i Stalins og Molotovs planer, skriver kronikkforfatteren. Foto: Hulton Archive / Hulton Archive

Debatt

Hva ville Stalin?

Det er gledelig at Alf R. Jacobsen, med støtte av VG, løfter fram et viktig kapittel i norsk krigs- og tidlig etterkrigshistorie.  Men det er betydelig tvil om hva naboen i øst egentlig hadde planer om.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

SVEN G. HOLTSMARK, professor ved Institutt for forsvarsstudier

I et stort oppslag 25. oktober presenterte VG Alf R. Jacobsens nye bok, I Stalins skygge. 1946-1949. Både i boken og i avisoppslagene er budskapet entydig, enkelte forsøk på nyanseringer til tross: I månedene før og etter frigjøringen i 1945 var Stalin på nippet til å la Den røde hær besette deler av Nord-Norge. Med VGs ord: «Da Norge nesten endte bak Stalins jernteppe.» Når dette likevel ikke skjedde, skal det ha skyldtes det store antallet tyske krigsfanger som Stalin fryktet ville blitt satt inn for å stoppe en sovjetisk frammarsj.

Sven G. Holtsmark. Foto: Forsvaret.

For en historiker er det gledelig at Jacobsen, med støtte av VG, løfter fram et viktig kapittel i norsk krigs- og tidlig etterkrigshistorie.  Men det er faktisk betydelig tvil om hva naboen i øst hadde planer om. Mest sannsynlig hadde den øverste sovjetledelsen ikke planer om å rykke videre inn i Norge eller bringe Norge under sin politiske kontroll. De russiske kildene som Jacobsen bruker for å belegge sin tolkning, gir ikke grunnlag for forfatterens dramatiske konklusjoner. Jacobsen viser også til at det gikk rykter i Finland og blant norske og vestlige militære om sovjetiske offensive planer.

Men disse kildene viser bare hva vestlige og finske aktører trodde på den tiden. De har svært begrenset verdi som kilde til hva som faktisk foregikk blant sovjetiske beslutningstakere.

les også

Les intervjuet med Alf R. Jacobsen: Da Norge nesten endte bak Jernteppet

Pluss content

Hva vet vi så om hvordan de sovjetiske beslutningstakerne under og umiddelbart etter krigen vurderte Norges plass i etterkrigstidens Europa? Tilgjengelige kilder gir ikke grunnlag for entydige svar. Det er ingen tvil om at det lå en ekspansjonistisk ideologi til grunn for sovjetsystemet. Det lyder troverdig når Vjatsjeslav Molotov, Stalins bunnløst lojale utenriksminister, mot slutten av sitt liv skal ha sagt at han hadde sett det som sin oppgave «å utvide vårt fedrelands grenser så langt som mulig». Sammen lyktes Stalin og han selv nokså bra med dette, tilføyde han.

Det er imidlertid et langt skritt fra en slik ideologisk basert ambisjon til å utarbeide og iverksette ekspansjonistiske planer om direkte grenseutvidelser (som overfor Finland, Polen eller de baltiske land) eller former for indirekte kontroll (som i store deler av Øst-Europa).

Det finnes det en rekke skriftlige kilder fra kretsen rundt Stalin og det sovjetiske regjeringsapparatet som antyder hovedtrekk i sovjetisk tenkning. Disse må selvsagt ses i sammenheng med de beslutninger som faktisk ble fattet. Kildene er ikke entydige, og de viser også at det innenfor det sovjetiske byråkratiet var rom for høyttenkning. Slett ikke alle forslag som ble fremmet, var i tråd med tenkningen i den aller nærmeste kretsen rundt Stalin. Dette gjaldt også forslag som ble lagt fram for Molotov eller Stalin selv.

les også

Forfatter refser kollega: – Tveit fører leserne sine bak lyset

Overfor de store allierte, USA og Storbritannia, gjorde Stalin og Molotov det ved en rekke anledninger klart at Sovjetunionen ikke hadde ambisjoner om en militær eller politisk rolle i Norge etter krigen. Dette var i klar kontrast til land der Sovjetunionen hadde slike krav, deriblant Finland. Da Stalin i samtaler med den britiske utenriksministeren Anthony Eden i desember 1941 lanserte de første forslag om en oppdeling av Europa i «interessesfærer», plasserte han Norge (og bl.a. Danmark) i en britisk sfære: Sovjetunionen ville derfor ikke ha innvendinger mot at britene opprettet marinebaser i Norge etter krigen.

Utspillet kom overraskende på den britiske ministeren: Han hadde fryktet at Stalin tvert imot ville fremme krav om baser eller adgang til isfri havn i Nord-Norge. Også ved senere anledninger avviste den sovjetiske ledelsen overfor britene og amerikanerne i entydige ordelag at Sovjetunionen hadde ambisjoner om et nærvær i Norge. Tilsvarende hadde Molotov noen måneder tidligere gjort det klart at han gjerne så at britene tok militær kontroll over Spitsbergen.

At Stalin eller Molotov kom med slike erklæringer, utelukker selvfølgelig ikke at de kan ha hatt ambisjoner om en mer offensiv politikk overfor Norge i krigens sluttfase eller etter krigen. Kilder som entydig viser de to toppledernes holdning, er ikke funnet. På lavere nivå peker kildene i ulike retninger. Noen eksempler: I et notat til Molotov i januar 1944 skrev Ivan Majskij, viseutenrikskommissær og tidligere ambassadør i London, at Storbritannia og USA ville kunne fremme ønsker om marinebaser i Norge. Norge ville trolig stille seg velvillig. For Majskij var det klart at dette burde forhindres. Eventuelt måtte også Sovjetunionen få slike baser.

les også

Svarer Alf R. Jacobsen: – Muslimer hjalp jøder mot nazistene

På samme tid som Majskij skrev til Molotov, ble det utarbeidet en serie notater om kapitulasjonsordningen for Tyskland og landets allierte. I ett av utkastene var ansvaret for avvæpningen av tyske styrker i Norge sør for Lyngen lagt til Storbritannia, mens Sovjetunionen skulle ha ansvaret i det øvrige Nord-Norge (og i Finland). I det endelige utkastet som noen dager senere ble sendt til Stalin, og som deretter var grunnlag for samtaler med de allierte, var imidlertid punktet om avvæpning tatt ut og erstattet av en redegjørelse for «okkupasjonssoner» i Østerrike og Tyskland. Dette var et bevisst valg – planen var å komme tilbake til spørsmålet om avvæpning av tyske styrker i okkuperte land. Notatene ble utarbeidet i den såkalte Vorosjilov-kommisjonen – en av flere grupper som var satt til å samle materiale og utarbeide grunnlagsdokumenter til bruk i de allierte forhandlingene om kapitulasjonsfasen og etterkrigsordningen.

En annen av disse gruppene ble ledet av tidligere utenrikskommissær og ambassadør i USA Maksim Litvinov. I januar 1945 skrev Litvinov et notat om «blokker og innflytelsessfærer» i Europa – ett av dokumentene som nevnes i Jacobsens bok. Her presenterte Litvinov det han så som en «maksimal interessesfære, eller rettere sagt, sikkerhetssone», for Sovjetunionen i etterkrigstiden. Denne burde omfatte Finland, Norge, Sverige, Polen, Ungarn, Tsjekkoslovakia, Romania, Jugoslavia, Bulgaria og Tyrkia. Danmark, Tyskland, Østerrike, Sveits og Italia burde utgjøre en «nøytral sone».

Men – britene ville trolig sette seg imot at Norge, Sverige, Tyrkia og Jugoslavia ble innlemmet i den sovjetiske «sikkerhetssonen». Etter alt å dømme ville de endog kreve at deres egen sone omfattet Sverige, Norge, Danmark og Italia. Disse fire, pluss Jugoslavia og Tyrkia ville dermed bli gjenstand for «hestehandler og kompromisser». I et annet notat som Litvinov hadde skrevet et par måneder tidligere, var Norge plassert direkte i den «nøytrale» sonen – samtidig som Litvinov advarte om at Storbritannia ville kunne kreve blant annet Norge i sin sone. Det er ikke plass her til å diskutere hva Litvinov la i uttrykket «sikkerhetssone», men både hans og Majskijs utgangspunkt var en etterkrigsordning basert på fortsatt samarbeid mellom Sovjetunionen og de vestlige alliansepartnerne.

les også

Løper VG Kremls ærend?

Majskij, Litvinov og Vorosjilov var høyt plassert i det sovjetiske hierarkiet. De var likevel utenfor den indre kjernen som fastsatte Sovjetunionens alliansepolitikk. Litvinov skrev selv i et av sine notater til Molotov at han ikke hadde innsyn i løpende diplomatisk korrespondanse, i innholdet i forhandlingene med de allierte, eller i ledelsens overordnede tenkning. Han måtte derfor begrense seg til «generelle vurderinger». Fra lengre ned i regjeringsapparatet kom det langt mer konkrete utspill. Fra og med høsten 1944 og fram til vinteren 1946 var saksbehandlere i Folkekommissariatet for utenrikssaker sterkt opptatt av betydningen av Nord-Norge for forsvaret av Sovjetunionen. Fra og med vinteren 1945 fikk disse byråkratene støtte fra høyeste hold i Generalstaben og fra viseutenrikskommissærene Vladimir Dekanozov og Solomon Lozovskij. Ikke minst sommeren 1945 ble det ofret mye blekk og papir på å påvise at Sovjetunionen burde etablere seg militært i den nordlige landsdelen. Det ble fremmet en rekke forslag; det mest radikale gikk ut på å skyve den norsk-sovjetiske grensen vestover til Tanaelva. Samtidig skulle man komme overens med den norske regjeringen om en form for sovjetisk-norsk fellesforsvar av det øvrige Nord-Norge.

Det ble aldri fremmet noen form for forslag overfor den norske regjering eller de allierte om grenseendringer eller et sovjetisk militært nærvær i Nord-Norge. De sovjetiske styrkene som sto i Sør-Varanger fra høsten 1944, ble raskt bygget ned, og de siste avdelingene forlot Norge allerede den 25. september 1945. Et av de mest interessante spørsmålene blir derfor hvorfor de radikale forslagene fra 1944-45 ikke ble satt i verk.

Den mest nærliggende forklaring er ganske enkelt at en slik offensiv politikk overfor Norge ikke inngikk i Stalins og Molotovs planer.

Molotov, og Stalin i den grad han har engasjert seg i disse sakene, har trolig bedre enn tjenestemennene på lavere nivå forstått at en gjennomføring av forslagene som ble presentert, ville ha uoverskuelige konsekvenser for forholdet til Norge og de vestlige stormaktene. Dette var ikke en pris det var verdt å betale: For Sovjetunionen var Norge og Skandinavia av underordnet betydning i forhold til de store spørsmålene knyttet til bl.a. etterkrigsordningen i Sentral-Europa.

les også

Partisankrigen i nord: Nazistene slo i hjel 11 nordmenn med spader

Pluss content

Én del av forslagene som sirkulerte i de samme miljøene, ble faktisk lagt fram for nordmennene, nemlig kravet fra november 1944 om å innføre en form for norsk-sovjetisk «fellesstyre» over Spitsbergen og overføre Bjørnøya til sovjetisk suverenitet. Utviklingen i «Svalbard-saken» antyder samtidig at den ikke hadde særlig høy prioritet på sovjetisk side. Et svært imøtekommende norsk forslag fra april 1945 ville hatt store konsekvenser om det var blitt tatt til følge – forslaget inneholdt et punkt om norsk-sovjetisk fellesforsvar av Svalbard-øygruppa. Til alt hell for Norge ble saken ikke tatt opp igjen fra sovjetisk side før sommeren 1946. På dette tidspunktet var den norske regjeringen for lengst tilbake på norsk jord, og Den røde hær hadde forlatt Øst-Finnmark. Med støtte fra Stortinget hadde regjeringen nå styrke til å avvise videre samtaler med Sovjetunionen om militære tiltak på Svalbard.

Den norske imøtekommenheten i Svalbard-saken fram til våren 1945 var drevet fram av frykt for at en avvisende holdning ville kunne framprovosere enda mer dramatiske sovjetiske krav – rettet mot fastlands-Norge. Denne norske linjen kan ha bidratt til det som ser ut til å ha vært en klar feiloppfatning i det sovjetiske utenrikspolitiske apparatet så sent som sommeren 1945: At den norske regjeringen ville stille seg velvillig til et sovjetisk forslag om en form for fellesforsvar av Nord-Norge. Fra og med vinteren 1946 ble man i Moskva stadig mer urolige over det man, ikke uten grunn, så som en voksende amerikansk og engelsk innflytelse i Norge og over norsk utenrikspolitikk.

«Brobyggingspolitikken» var under press. Fra samme tidspunkt ble det et stadig mer uttalt mål for sovjetisk politikk å støtte opp om de kreftene i Norge som stilte seg kritiske til denne utviklingen. Trolig forsto Molotov tidligere og bedre enn sine underordnede at selv den minste antydning om at Sovjetunionen hadde ambisjoner rettet mot Nord-Norge, med ett slag ville rive grunnen vekk under den norske regjeringens erklærte ønske om å være en «brobygger» mellom stormaktene.

I neste instans ville dette drive landet rett i armene på USA og Storbritannia. At Norge på sett og vis havnet der uansett, er en annen historie.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder