Kommentar

Finnmark - uten håp?

Da Berlin-muren falt i 1989, falt også en viktig grunn til å opprettholde bosettingen i Finnmark. Nå flytter folk sørover. Skal vi la det skje, eller skal vi bruke enda mer penger på å prøve å få folk til å kare seg fast i nord?

ARTIKKELEN ER OVER 16 ÅR GAMMEL

Stortinget kan ta sommerferie i visshet om at denne vårens opprør fra Vardøs kommunepolitikere ikke er det siste Finnmarks-opprøret. Det var heller ikke det første. Det er faktisk ikke tall på alle de opprørsfanene som er heist i Finnmark opp gjennom årene. Parolen har alltid vært den samme: Send mer penger. Og: Politikerne sørpå svikter Nord-Norge.

Finnmarks-opprørerne mener at statlige myndigheter har brutt alle tidligere løfter. De mener at Staten i stedet for å skaffe flere statlige arbeidsplasser, fjerner de arbeidsplassene som tross alt finnes. Og at Staten i stedet for å satse på omstilling, sørger for avfolkning.

Og de har langt på vei rett. Staten er ikke lenger den trygge beskytter som den alltid har vært for Finnmarks befolkning. Dels har det sammenheng med en effektivisering og modernisering som omfatter hele den offentlige sektoren. Og dels henger det sammen med at den kalde krigen er over.

For det var ikke rene distriktshensyn som gjorde at Staten i tiår etter tiår var garantisten for bosettingen i vårt nordligste fylke. Også sikkerhetspolitikken spilte en viktig rolle.

Lyttepost til USA

Finnmarkingene trygget grensen mot det tidligere Sovjet. Det var i nasjonens interesse at det var normal bosetting i disse områdene. Norge fikk markert at dette var norsk land. Levende lokalsamfunn fungerte rett og slett som en form for forsvar.

Etter den annen verdenskrig kunne man nesten ha plassert støtten til Finnmark på forsvarsbudsjettet i stedet for på budsjettet til Kommunaldepartementet og andre departement som hadde ansvaret for distriktspolitikken. Og de nordmennene som bodde i Finnmark, kunne betraktes som noen av Norges viktigste soldater i den kalde krigen.

Samtidig ble Finnmark en viktig lyttepost for USA, vår nærmeste allierte. Dette ga også arbeidsplasser. Godt utdannede menn (for det var stort sett menn) kom nordover og jobbet for Forsvaret og for de hemmelige tjenester. Mennenes ektefeller hadde også ofte med seg verdifull kompetanse - de var for eksempel lærere eller sykepleiere. Disse familiene som slo rot i Finnmark, utgjorde ofte verdifulle innslag i lokalmiljøene.

Forsvaret og de hemmelige tjenester bidro også med sikre skatteinntekter. I mange av Finnmarks kommuner var fiske den dominerende næringen. Det betydde at skatteinntektene kunne variere fra år til år, avhengig av om det var godt eller dårlig fiske. Da var det godt å ha innbyggere med fast og stabil lønn fra Forsvaret eller de hemmelige tjenester.

Nå er Forsvaret bygd ned. De hemmelige tjenester er redusert. Og industri som i årevis var subsidiert med store beløp, har forsvunnet. Det er nok å nevne Sør-Varanger i denne sammenheng. Det er slett ikke sikkert at industrigiganten i Kirkenes ville blitt lagt ned dersom det fortsatt var kald krig.

«Finnmarks-pakke»

Så hva gjør finnmarkingene når deres trumfkort i kampen om de statlige pengene forsvinner? De roper høyt, de sutrer og klager. De mener åpenbart at de får altfor lite penger og ressurser. Men det er feil. Få - om noen - innbyggere i Norge har mottatt flere kroner i offentlig støtte enn finnmarkingene. Det er nok å nevne ordet «Finnmarks-pakke» (og dem har det vært mange av), så tenker de fleste av oss på ekstra barnetrygd, avskrivning av studielån, redusert arbeidsgiveravgift, ekstra skattelette . . .

Storsamfunnet har altså prøvd det meste for å få folk til å bli. Men mange finnmarkinger vil ikke lenger bo isolert langt ute i havgapet. De vil ha kulturtilbud og mulighet til å omgås hverandre. Derfor flytter de. Finnmarkingene flytter sørover. Eller de flytter fra karrige fjorder inn til nærmeste sentrum.

Spørsmålet er hvor lenge det skal føres en politikk som har som mål at folk skal bo der de alltid har bodd. For dem som er glad i Finnmark - og det er mange - må det jo være viktigere at det bor folk i fylket enn at det bor folk i hver fjord. Og det må være bedre at de greier å leve av egen inntekt enn at de må mase seg til stadig nye overføringer.

Finnmarkingene lever midt i matfatet, med noen av verdens rikeste fiskeressurser rett utenfor stuedøren. Det er utrolig at det skal være så vanskelig å leve av dette. En start kan være å gå gjennom fiskeripolitikken med fordomsfrie øyne. Egen inntekt skaper selvtillit. Så blir det kanskje slutt på sutringen også . . .

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder