Hans-Wilhelm Steinfeld. Foto: Solstad, Fredrik

Debatt

Europas sikkerhet på ørkenvandring

Moses vandret 40 år i ørkenen. For 40 år siden utplasserte Sovjetunionen mellomdistanserakettene SS 20 i Europa. Nå sier NATO, at Russland har gjort dette på nytt. Hva skar seg?

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

HANS-WILHELM STEINFELD, cand.philol, partner i Corporate Communications, Oslo

KGB-generalene Leonid Makarov og Stanislav Tsjebotòk kom stadig til meg i Dagsrevyen med påstanden i 1979 om, at Norge planla Ørland flyplass som startgrop for et atomangrep mot Sovjetunionen og at forhåndslagring av amerikansk, militært utstyr var brudd på norsk basepolitikk. Sovjetunionen hadde utplassert mellomdistanserakettene SS 20 i Europa. NATO hadde svart med sitt dobbeltvedtak som nesten kløyvde Arbeiderpartiet i to her til lands.  I 1987 inngikk generalsekretær Mikhail Gorbatsjov i Sovjetunionens kommunistiske parti og USAs president Ronald Reagan INF-avtalen. Avtalen om Intermediate Nuclear Forces forbød landbaserte mellomdistanseraketter på land i Europa. Faren ved våpnene var at varslingstiden ved et atomangrep ble kraftig redusert.

les også

Trident Juncture 2018: Forsvaret av det nordiske nabolag

Nå sier NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, at Russland har utplassert en generasjon ny mellomdistanse-raketter i Europa som NATO kaller 9M729.  Russland medgir å ha plassert dem ut vest i landet, helt åpenbart som mottrekk mot USAs plan om et rakettskjold i Polen og Tsjekkia. Når vi skal forstå hva som har skjedd fra tøværet under Gorbatsjov til den nye kalde krigen, kan vi støtte oss på mannens siste bok fra i fjor, «Ostajùs’ optimistom» eller «Jeg forblir optimist». I 1979 svarte USA på de sovjetiske mellomdistanserakettene med Pershing II-rakettene. De kunne ramme Moskva fra USA betydelig raskere enn de strategiske Minuteman-missilene, som brukte 25 minutter på veien. I tillegg kom amerikanske krysserraketter på plass. Mikhail Gorbatsjov skriver:

«Våre militære spesialister forsto utmerket godt, at utplassering v SS 20-rakettene var en eventyrpolitikk fordi vi ikke hadde noe forsvar mot Pershing II-rakettene. Her kan jeg påberope meg marsjall Sergej Ahromejev.  Denne betydelige militære var en ærlig og direkte mann. Han skjulte ikke sin negative innstilling til dette skjebnesvangre påfunnet, og spilte en viktig rolle i arbeidet for å fjerne den faren, som vi selv nedkalte over våre hoder!»

Mikhail Gorbatsjov inngikk derfor avtalen i 1987 som forbød mellomdistanseraketter på europeisk jord, utnevnte Akhromèjev til sjef for generalstaben, og lot ham være personlig vert for den norske forsvarskomiteen på besøk i Moskva i mars 1989. Det ville knapt skjedd i dag.

les også

Russerne må frykte oss

Russlands president Boris Jeltsin avslørte i sin bok fra 2000, «Presidentskij marafòn» eller «Presidentmaratonet», at general Aleksandr Lèbed, som hadde vært sekretær for Russlands nasjonale sikkerhetsråd fremsatte trusler mot vesten uten ryggdekning: «Lèbed truet landene i Europa med «økonomiske sanksjoner» hvis NATO utvidet seg østover.  Han erklærte at sovjetiske raketter selv om de rustet, var i full krigsberedskap, og krevde at Russland fikk tilbake byen Sevastopol på Krim. Ikke noen av disse erklæringene hadde han rådført seg med noen andre om.»

Jeltsin mottok stadige forsikringer fra Tysklands Helmut Kohl og Frankrikes Jaques Chirac om, at det som pågikk i Europa i 1996/97, ikke skulle isolere Russland. NATO-utvidelsen mot øst var et viktig tema, skriver Jeltsin, da han møtte USAs President Bill Clinton. Clinton kom i rullestol til møtet i Helsingfors, og Jeltsin trillet ham noen meter. I boken skriver han: «Symbolsk førte det syke Russland det ikke helt friske Amerika, og ikke omvendt. Russland hjalp Amerika.» Bill Clinton skriver i sine memoarer «My life»: «Toppmøtet i Helsingfors ble en uventet suksess.  Ikke minst skyldtes dette Jeltsins evne til å se for seg en annen fremtid for Russland.»

les også

Det tusenårige nabo- og vennskapet mellom Norge og Russland

For Jeltsin satte ikke spørsmålet om NATO-utvidelse mot øst på spissen i Helsingfors i 1997. Clinton skriver: «På tomannshånd spurte jeg Boris, tror du virkelig jeg ville tillate NATO å angripe Russland fra baser i Polen? Nei, svarte han, jeg tror ikke det men mange i vestlige deler av Russland hører på kommunistlederen Zjuganov. Og Jeltsin minnet meg om, at Russland til forskjell fra USA ble invadert to ganger – av Napoleon og Hitler – og traumet etter dèt preger fortsatt Russlands kollektive psykologi og former politikken!»

Dette er det nærmeste vi kan finne en tekst som beviser hvor langt Bill Clinton lovte Jeltsin trygghet utover den grunnleggende, nevnte forståelsen for Russlands interesser i Europa. Gorbatsjov skriver jo også om en alminnelig forståelse med Vestens ledere etter at han lot Tyskland samles i 1990. Men hverken Gorbatsjov eller Jeltsin skriver, at Vestens ledere forpliktet seg til å begrense de østeuropeiske landenes valgfrihet i alliansespørsmål. Clinton skriver rett nok at Jeltsin på fleip spøkte med, at han bare kunne gi Jeltsin Europa, så var det meste greit. Gjennom 1990-årene utviklet Clinton og Jeltsin en forståelse for, at Europa aldri ville oppnå en stabil struktur for trygghet uten at Russlands nasjonale interesser ble tatt nødvendig hensyn til. I kjølvannet på denne forståelsen, deltok Russland i stabiliseringsstyrken SFOR i Bosnia og i KFOR-styrken med NATO i Kosovo. Ja, Jeltsin sparket sin statsminister Primakòv fordi han protesterte mot NATOs bombing av Jugoslavia.

les også

NATO-øvelsen: – Det norske folk vet vi er her for å hjelpe

Så kom George Bush Jr. og Vladimir Putin til makten. USAs «gå-alene-linje» med republikanernes gamle, delvis glemte men paradoksale agg til russerne, fikk nytt liv. Arven fra Nixon og Reagan gled i bakgrunnen. Putin fikk med seg den tyske forbundskansler og den franske president mot USAs plan om å invadere Irak i 2001.

Men så skar det seg på østvest-aksen etter den tid.  Putin mistet troen på, at den gjensidige forståelse mellom USA og Russland som arv fra presidentene Clinton og Jeltsin, sto ved lag. Vladimir Putin som typisk KGB-offiser, klamret seg til behovet for å bevare den russiske interessesfæren, nedfelt i Jalta-avtalen fra 1945.

Samtidig lyktes det ikke å reformere Russland hjemme. Rett nok hjalp konjunkturene Putin til å pusse opp storbyene etter 2003. Men Russland hadde mistet 10 millioner menn i demografisk svinn på 1990-tallet, boligmangelen for unge truet russisk samhold, byråkrati og korrupsjon ble stadig verre utover ti-året, illegal kapitalflukt økte på, kriminaliteten også.

Da Putin ble gjenvalgt for tredje gang i 2012, ble en ny, mer selvbevisst, men aggressiv nasjonalisme massert frem i Russland. Det grunnleggende problemet er vedvarende, Kreml klarer ikke å bygge opp det sivile samfunn. Tidligere formann i Det øverste sovjet under Jeltsin, Ruslàn Khazbulàtov, sa det slik i oktober 2013 til NRK: «Syk sentralisme og militarisme kommer til å føre Russland i avgrunnen!» Han er fortsatt medlem av Russlands vitenskapsakademi og professor i økonomi ved Plekhànov-universitetet i Moskva. Så kom Russland konflikt med Ukraina i 2014, med sanksjoner og mot-sanksjoner. Russlands anneksjon av Krim skjedde for å hindre, at Ukraina skulle gå inn i NATO etter blodbadet i Kiev i uke 8, 2014.

les også

Etter spionsaken: Russiske politikere krever sikkerhetsgaranti for å dra til Norge

Vladimir Putins retorikk hadde imidlertid etablert en tese under hele 2000-tallet om, at Vesten gikk i selvlikvidasjon på grunn av svakhet i spørsmål om islamsk innvandring, med sin toleranse for homoseksuelle, og han fikk støtte av den russisk-ortodokse kirken.

Det vi ser nå, er at Putins administrasjon virkelig har begynt å tro på sin egen tese om vestlig svakhet: Donald Trump skuffet Putin fordi USA ikke opphevet sanksjonene i fjor; Brexit-dramaet viser EUs svakheter; de nye nasjonalistregimene i EU-stater som Ungarn og Polen og da særlig Ungarn, sympatiserer med Putin. Den nye nasjonalistbølgen i Europa er katalysert frem av innvandringspresset og Kreml tar støtten fra det holdet som en bekreftelse på at analysen av Vesten fra forrige tiår var riktig.

At den politiske evne til å lede Europa utenfor Russland er i sin verste krise siden 1939, er det ikke bare Vladimir Putin som mener! Ved det siste franske presidentvalget stemte 40 prosent med partier som er fiendtlige til EU. Nå er relasjonene på østvest-aksen så ødelagte, at statsapparatene ikke kan ordne opp med mindre politikerne setter seg ned og viser vilje til å gjøre det selv. Litt forenklet befinner Europa seg i krysset mellom russisk rulett, en KGB-major i Kreml, en kunnskapsløs selvnyter i Det hvite hus, en «Limbo Lady» i Downing Street nr. 10, og den tankenødvendige slutning gir seg selv: Arme Jens Stoltenberg, som sitter i Brussel som generalsekretær i NATO.

HØR JENS STOLTENBERG I SAMTALE MED VGs POLITISKE REDAKTØR HANNE SKARTVEIT.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder