OVERLEVENDE: – Noe av det verste jeg vet, er når folk antyder at jeg må tåle smertene, fordi jeg jo «tross alt lever», skriver kronikkforfatteren. Foto: PRIVAT

Debatt

«Frisk var jeg ikke. Jeg var kreftfri»

Jeg skulle ønske det fantes et skikkelig kreftløp som startet fra dag én, og som ikke sluttet før man var helt sikker på at
pasienten faktisk hadde det bra.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

RITA LØNN HAMMER, kreftoverlevende.

Jeg synes det er et hån mot kreftopererte at man nærmest blir tvunget ut i jobb for tidlig. Mange har ikke råd til å gå på arbeidsavklaringspenger, og har dermed ikke noe valg.

La kreftoverlevere få lov til å hente seg inn skikkelig. Det er nok med operasjoner, stråling, cellegift og redsel, om man ikke i tillegg må tenke på økonomi.

Se også: «Det avgjørende vendepunktet kom da jeg endelig slapp tak i håpet om at jeg skulle bli frisk igjen»

Selv begynte jeg å jobbe veldig tidlig. Jeg var kreftfri, og dermed frisk i mitt hode.

Det var en feilvurdering.

Frisk var jeg ikke. Jeg var kreftfri.

Jeg merket ikke så mye til senskader den første tiden. Men nå snart tre år etter, har de kommet for fullt. Det er et smertehelvete til tider og energinivået er lik null. Man har ingen ting å bidra med etter jobb.

Når man har operert bort magesekken slik jeg har gjort, er det ingen oppfølging i forhold til ernæring. Man må finne ut selv hva man tåler og hva man ikke burde spise.

Det er heller ingen innkalling til blodprøver. Den eneste sjekken man har er den årlige sjekken på Ullevål for å se etter eventuelle tilbakefall. Men etter to år så forsvant den også.

Da skulle jeg visstnok vente tre år før neste sjekk. Jeg har selv bedt om kontroll i år, siden jeg ikke føler meg bra. Det skulle vært helt unødvendig å be om.

Når man har tatt en slankeoperasjon og opererer bort deler av magesekken, har man tett oppfølging av helsevesenet. Hvorfor får ikke vi som har hatt magekreft det samme?

Les saken i VG+: Håvard er kreftfri, men han blir aldri frisk

Noe av det verste jeg vet, er når folk antyder at jeg må tåle smertene, fordi jeg jo «tross alt lever». Betyr det at jeg ikke skal få livet jeg ønsker meg? Det livet jeg hadde før jeg datt av? Jeg ønsker å trene. Jeg ønsker å være sosial. Jeg ønsker å spise nydelig mat på restaurant uten å spy.

Men all den tid jeg har hatt kreft så orker jeg ikke alt dette, men det betyr vel ikke at jeg ikke skal få ønske meg det?

Jeg skulle ønske det fantes et skikkelig kreftløp som startet fra dag én og ikke sluttet før man var helt sikker på at pasienten faktisk hadde det bra. Dette er mine åtte punkter for en bedre oppfølging:

1. Utvidet sykemelding til to år

2. Samtaler med erneringsfysiolog i tiden etter ferdig behandling

3. Tilbud om fysioterapi

4. Tett oppfølging i form av kontroller

5. Automatiske innkallinger til blodprøver og helsesjekk

6. Utvidede rettigheter når det gjelder arbeidsavklaringspenger. Gi muligheter for å kunne hoppe opp og ned i prosent og ikke slik det er i dag. Når du har gått opp til 80 prosent, så har du ingen retrettmuligheter og kan altså ikke jobbe mindre.

7. Økt forståelse for senskader. Hva kan gjøres for smertelindring?

8. Vi trenger en kreftkoordinator i hver kommune. Jeg har heldigivis en kreftkoordinator i min kommune som er av de sjeldne. Hun har gjort alt for meg.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder