DEMONSTRASJON: «Uavhengighet og ulydighet» sto det på parolene da tusenvis gikk ut i gatene i Barcelona 13. oktober i år. Foto: Manu Fernandez , Ap

Debatt

Vi er alle nasjonalister

Nasjonalismen er fremdeles en betydelig kraft, og er foreløpig ikke på vei til historiens skraphaug, slik mange spådde.

THOMAS HYLLAND ERIKSEN, professor i sosialantropologi

Nasjonalismen er ikke på vei til å forsvinne, men det er ikke enighet om hva og hvem den skal inkludere og ekskludere. Hva mener vi egentlig når vi sier ordet «vi»?
Det er ikke mer enn et par tiår siden at mange forskere og samtidsanalytikere spådde at nasjonalismen var på vei til historiens skraphaug. Den kalde krigen var slutt, EU hadde satt i gang et ambisiøst felleseuropeisk identitetsprosjekt, og tidens mantra var økt åpenhet, global kommunikasjon, toleranse og respekt.

Den marxistiske historikeren Eric Hobsbawm mente at når økonomien ble transnasjonal, forsvant det materielle grunnlaget for nasjonalstaten. Interessant nok mente det liberalistiske magasinet The Economist det samme.

Andre, som sosiologen Manuel Castells og antropologen Arjun Appadurai, la større vekt på at kommunikasjonsteknologien brakte mennesker nærmere, visket ut grenser mellom steder, folk og kulturelle verdener, og bidro til å skape identiteter som gikk på tvers av nasjonale fellesskap.

Eksempelet Barcelona

Thomas Hylland Eriksen. Foto: Stian Lysberg Solum , VG

Igjen andre så føderalismen som et alternativ, ikke minst i Europa, altså et politisk system der det var mulig å ha mange identiteter, der Barcelonas byflagg kunne vaie side om side med det katalanske, det spanske og EU-flagget, uten at det fremsto som kunstig og påtatt.

Det virker alt lenge siden at disse tankene var utbredte, selv om mange fremdeles ser det som et ideal at menneskeheten kan komme forbi nasjonalismens begrensninger og behandle medmennesker slik de fortjener, uavhengig av hvilken farge de måtte ha på passet.

Men slike visjoner fremstår i økende grad som fromme ønsker ytret i festtaler. Og siden Barcelona ble nevnt, er det verdt å minne om at Catalonia nylig hadde folkeavstemning om selvstendighet, og fikk flertall for. Nasjonalismen har med andre ord tatt overhånd også der.

Les også: Separatistene erklærer valgseier i Catalonia

Vendepunkt 11. sept. 2001

Mye taler for at det store vannskillet fant sted 11. september 2001, i og med terrorangrepet på USA. Det var en grotesk og kraftfull påminnelse om at globaliseringen ikke bare fører med seg spennende muligheter, men også farlige trusler. I en slik situasjon tilsier ryggmargsrefleksen at du trekker opp stigen og låser døren.

Uansett når man måtte tidfeste vendepunktet, er det neppe kontroversielt å hevde at den ideologiske situasjonen i Europa har forandret seg i dette århundret. Ingen kan for eksempel unngå å ha registrert at høyrepopulistiske partier har vind i seilene over store deler av kontinentet.

I Norge er de i regjering; i Sverige, som lenge var forskånet for denne spesielle varianten av nasjonalisme, er de størst på meningsmålingene. Franske Nasjonal Front kan fremdeles få presidenten om to år, og nyskapningen UKIP har opptil 40 prosent av stemmene i enkelte områder. Og de betrakter seg alle som unike og forskjellige fra hverandre. (Selvfølgelig gjør de det; de er jo nasjonalister.) For eksempel liker Fremskrittspartiet dårlig at det påvises likheter mellom Sverigedemokraternas partiprogram og deres eget, hvilket VG gjorde i fjor.

Les også: Partiet som gjør Storbritannia eklere

Multikulturalismens død

Etter at Europas mektigste ledere – Merkel, Sarkozy og Cameron – gikk ut nesten samtidig i 2011 og erklærte at multikulturalismen var død, er det knapt noe annet land enn Canada igjen der ordet fremdeles brukes med positivt fortegn.

Det er åpenbart at den globaliseringen som skjøt fart på 1990-tallet, med åpnere grenser og større flyt av alt mulig, inkludert mennesker, har ført til en kraftig motreaksjon. Forskere omtaler tendensen som nativism, altså en tilbaketrekning fra globaliseringens virvar, friksjoner og urenhet, der de «innfødte» har forrang og det fremmede virker suspekt. Forsvarere av kulturelt mangfold, som tidligere ble kritisert for å være naive godfjotter, blir i økende grad omtalt som forrædere.

Parallelt med at innvandringskritikken og ikke minst kritikken av islam har skutt fart, er identitetspolitikk blitt mer utbredt blant innvandrere i Europa. Det gjelder særlig blant muslimer, hvor både religiøs fromhet og koblinger mellom religion og politikk er blitt vanligere enn før. Polariseringen mellom antimuslimer og muslimer er naturligvis dårlige nyheter for dem som leter etter måter å leve sammen på til tross for religiøse, etniske og kulturelle forskjeller, men den er ikke desto mindre reell.

Det rene mot det onde

Det er lett å se at islamhatet og den militante varianten av islamismen er speilbilder av hverandre, men de utgjør ikke hovedmotsetningen i vår tids europeiske samfunn. Tvert imot er de begge uttrykk for tilbaketrekning fra urenheten, de porøse grensene og den uoversiktlige flyten som kjennetegner globaliseringen. De er siamesiske tvillinger som snakker i munnen på hverandre om et «før» som var rent, enkelt og tydelig avgrenset, og om en blodig fremtid der gode og onde krefter barker sammen i væpnet konflikt.

Hovedmotsetningen går ikke her, men mellom disse typene ideologi, basert på kulturelt eller religiøst definerte inn- og utgrupper, og en annen type nasjonalisme. Det er nemlig ikke slik at Angela Merkel motarbeidet tysk nasjonalisme da hun bestemte å slippe inn 800 000 syriske flyktninger. Hun gikk derimot inn for en alternativ nasjonalisme, som var basert på noe annet enn kultur og etnisitet.

Det er vanlig å skille mellom to hovedtyper av nasjonalisme, den etnokulturelle og den territorielle. Den første mener at folk tilhører en nasjon fordi de har felles kultur og avstamning («røtter»), mens den andre mener at nasjoner består av mennesker som bor samme sted. Den etnokulturelle ius sanguinis (blodets lov) forbindes historisk med Tyskland, den territorielle ius solis (stedets lov) med Frankrike.
Det er altså like nasjonalistisk å betrakte pakistansk-norske som nordmenn, som å betrakte dem som et fremmedelement som aldri vil inngå i et nasjonalt «vi». Personlig husker jeg at mitt patriotiske hjerte slo et ekstra slag den gangen, tidlig på 1980-tallet, da jeg første gang hørte to innvandrere snakke gebrokkent norsk sammen. Dæggærn, sa jeg til meg selv, nå er Norge i ferd med å bli et stort og viktig land.

Ulike typer nasjonalisme

Vår tids mest iøynefallende ideologiske kamp handler med andre ord om konkurrerende nasjonsbegreper, ikke om hvorvidt man er for eller imot nasjonalismen som sådan.

Likevel er det et faktum at mange teoretikere, jeg selv inkludert, undervurderte nasjonalismens vedvarende kraft da vi analyserte fenomenet på 1990-tallet. Forklaringen er imidlertid ikke at det ligger i menneskets natur å være fiendtlig til fremmede folk, men at staten i det 21. århundret er sterkere enn vi forutså. Eller, mer presist sagt: Der staten er sterk, er nasjonalismen også sterk, i en eller annen form, ettersom nasjonalismen er den moderne stats bærende ideologi.

Den nasjonale glød er betydelig i et etnisk sammensatt land som USA, fordi staten garanterer for en del fri- og rettigheter befolkningen setter pris på. Derimot er den svak i et etnisk homogent land som Somalia, hvor staten praktisk talt har opphørt å fungere. Så lenge staten tilbyr goder og stiller krav befolkningen anser som rimelige, vil det danne seg en ideologi som gir mening til «vi»-fellesskapet som omfattes av staten. Nasjonalismen har konkurranse, både fra mindre fellesskap (etniske minoriteter, regioner osv.) og fra større enheter (transnasjonale religioner, EU osv.); og den inkluderer ikke alle i samme grad – ikke minst etniske minoriteter føler seg ofte delvis ekskludert, og med god grunn.

Endelig kan nasjonalismen være av mange slag – etnisk, religiøs, språklig, territoriell. Og det kan være kamp mellom ulike nasjonsforståelser, som i europeiske land i vår tid, der etnokulturelle nasjonalister konkurrerer med dem som mener at nasjonen består av statsborgere, uavhengig av hvor deres foreldre er født (som Charles de Gaulle uttrykte det: «Frankrike er ikke en rase, men en idé»). Og det finnes andre problemer. Men alt dette viser bare at nasjonalismen fremdeles er en betydelig kraft, som foreløpig ikke er på vei til historiens skraphaug.

Les også

  1. Catalonia: Vant valget, men ikke folkeavstemningen

    De katalanske separatistene vant et flertall i regionparlamentet, men fikk ikke et flertall av stemmene bak seg.
  2. Barcelona risikerer La Liga-exit etter separatist-seier i Catalonia

    I går erklærte separatistene valgseier i Catalonia. Dersom regionen faktisk frigjør seg fra Spania, kan ikke katalanske…
  3. Feiring i Barcelona etter valgseier til separatistene

    Katalanske separatister danset og jublet i gatene etter at det ble klart at det blir flertall i det regionale…
  4. Separatistene erklærer valgseier i Catalonia

    Partiene som ønsker løsrivelse fra Spania har sikret seg flertall i det regionale parlamentet i Catalonia.
  5. Gatekamper før statsministerens tale

    ATEN (VG) Hellas' statsminister Alexis Tsipras oppfordret grekerne til å stemme nei til ultimatumene fra «dem som…
  6. Ny nedtur for Nasjonal front

    PARIS (VG) Et tydelig skuffet Marine Le Pen måtte innse at…
  7. Nasjonal front-leder tvitret bilder av halshugget IS-gissel

    Kritikken hagler mot Marine Le Pen etter at hun postet flere blodige bilder på Twitter.
  8. Sarkozy uønsket av partifeller

    PARIS (VG) Frankrikes tidligere president, Nicolas Sarkozy har fått beskjed om å ligge unna siste runde i regionvalget.
  9. Madame la president: Fryktet og elsket

    PARIS (VG) Det er neppe noen tvil om at Marine Le Pen blir…
  10. Brakvalg for ytre høyre i Frankrike: Så brunt har Frankrike blitt

    På fem år har Frankrike gått fra å være nesten helt rødt til at Nasjonal front, på ytre høyre fløy,  nå har blitt…
  11. Brakvalg for ytre-høyre partiet Nasjonal Front i Frankrike

    PARIS (VG) Nasjonal Front og Marine Le Pen knuste konkurrentene i første valgomgang.
  12. Kommentar: Ja vel, statsminister

    Heter Storbritannias neste konservative statsminister Boris Johnson?
  13. Islam-debatten ødelagt etter 22. juli

    Å stille spørsmål ved det flerkulturelle samfunnet blir sett på som uakseptabelt.
  14. Kronikk: Hatet er iblant oss

    Den vanvittige volden 22. juli var Anders Behring Breiviks eget verk, og egen idé.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder