DEICHMANSKE BIBLIOTEK: Utkastet til bibliotekplan i Oslo skriver mye om å «formidle litteraturen som kunstform.» Men hvis man skal nå dem som står utenfor, er ikke Dag Solstad eller Per Petterson viktigst, skriver kronikkforfatteren.Foto: RICHARD ERIKSEN

Debatt

Kronikk: De som står utenfor

Når folkebibliotekene prøver å være så mye som mulig for alle, mislykkes de i den aller viktigste oppgaven: Å inkludere dem som står utenfor.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Kristian Meisingset, medredaktør i Mierva.

Bibliotekene bygger på et av de beste idealene vi har i Norge: At alle, uavhengig av bakgrunn, skal ha tilgang til samfunnets felles forråd av kunnskap og dannelse. Flest mulig skal kunne ta del i alle de små og store samtalene om hva vi vil og hvem vi er.

Bidrar dagens biblioteker til å realisere idealet?

Kristian Meisingset.

I utkastet til ny bibliotekplan for Oslo, som er oversendt fra byråd Hallstein Bjercke (V) til behandling i bystyret, står det mye bra om at bibliotekene skal nå ut til Oslos borgere. Planen speiler stortingsmeldingen fra 2009, som slo fast at bibliotekene «skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av sosiale, økonomiske og geografiske skillelinjer». Imidlertid viser det seg at bibliotekene innfrir målet mindre og mindre. Samtidig er ikke utviklingen tilfeldig, men resultat av strategier som favoriserer dem som alt er innenfor.

Øker blant høyt utdannede

For å nå dem som faller utenfor, må man prioritere. Det gjør ikke utkastet til Oslos bibliotekplan. I stedet gjentar et av de bærende målene for bibliotekene de siste tiårene: Målet er «at utlånet øker og flere bruker biblioteket oftere».

Når målet er økt bruk, henvender man seg til dem som allerede bruker biblioteket mest. Hvem er det? SSB har undersøkt bruk av og interesse for bibliotekene siden 1991.

Blant dem uten videregående, sank antall besøk fra 4,5 ganger årlig i 1991 til 2,9 i 2012. For dem med videregående som høyeste utdannelse, sank bruken nesten tilsvarende. Det er en nedgang på en tredjedel for de to laveste utdanningsgruppene.

Det er kanskje ikke overraskende at nordmenn bruker bibliotekene sjeldnere. Stadig mer blir tilgjengelig på internett, og nordmenn flest har fått bedre råd til å kjøpe egne bøker.

Men for dem med høyere utdanning, er tallene annerledes. Blant dem med bachelorgrad sank bruken mye mindre, og fra et høyere nivå. Og blant dem med lengre universitetsutdannelse økte hyppigheten - fra 6,4 ganger i året til 6,8 ganger i året.

Bibliotekene mislykkes

Når bibliotekenes politiske legitimitet gjerne handler om tall på besøk og utlån, er det naturlig at de først og fremst går etter den utdannede middelklassen. Det blir stadig flere av dem, og de er mer interesserte. Men bibliotekene bør prioritere annerledes.

Middelklassen trenger ikke biblioteket mest. De er alt blant dem som orienterer seg lettest i informasjonssamfunnet. De når stadig mer av verdens kunnskap med et tastetrykk.

Biblioteket må i stedet finne sin viktigste misjon hos dem som står utenfor den utdannede middelklassen, som ikke er en del av det nye informasjonssamfunnet. Når tallene viser at man treffer den gruppen stadig dårligere, mislykkes bibliotekene.

Leseglede foran kvalitet

Hvordan skal bibliotekene nå ut til dem som ikke av seg selv oppsøker kunnskap, som ikke leser bøker eller aviser, og som ikke går på biblioteket? Det er det vanskelig å gi klare svar på.

En ting som synes klart, er at kvalitet må underordnes leseglede. Utkastet til bibliotekplan i Oslo skriver mye om å «formidle litteraturen som kunstform.»

Men hvis man skal nå dem som står utenfor, er ikke Dag Solstad eller Per Petterson viktigst.

Ja, Frid Ingulstad, Margit Sandemo og Jo Nesbø er lett tilgjengelig på markedet. Men biblioteket må nå ut til dem som ikke engang handler krim på Rema 1000. De er mange. I 2012 svarte 49 prosent av befolkningen at de var litt eller ikke interessert i bøker.

Oppsøke folk der de er

Når folk ikke kommer til dem, må bibliotekene komme til folket. De må inn i lokalsamfunnet. Oslos bibliotekplan sier mye fint om filialene, men biblioteket kan ikke bare være et rom med fire vegger og åpningstider. Det må oppsøke folk på arbeidsplasser og i offentlige rom. Når biblioteket skal ha flere debatter, må man ta opp temaer som mange folk er opptatt av.

Oslos bibliotekplan skryter av samtidspoesiprosjektet «Folkebiblioteket» på Grünerløkka filial. Som litteraturviter vet jeg en del om samtidspoesi. Jeg vet også at jeg er én av få.

I stedet må man ha aktiviteter som treffer dem som ikke er på biblioteket i dag. Det betyr avanserte forfattersamtaler og mer samarbeid med lokale sportsforeninger, kulturelle organisasjoner og menigheter. I stedet for at arrangementene må skje på biblioteket, bør biblioteket være aktive på andre arenaer.

Hovedspørsmålet bør hele tiden være: Hvordan skal vi bli vesentlige i folks liv? Hvordan skal vi få folk til å oppleve oss som relevante?

En dyr utfordring

Kanskje man kan dele bibliotekets oppgaver i to: Den ene er å nå ut til oss som alt er interessert, og den andre er å nå ut til alle andre.

Den første oppgaven kan gjøres billigere enn i dag, for eksempel med en nasjonal biblioteknettside som utnytter bibliotekets kompetanse bedre og mer effektivt. Bibliotekene kan følge samme trend som platebutikker og bankfilialer: De blir digitale.

Den andre oppgaven må bibliotekene finne ut gjennom prøving og feiling. De siste årene har de feilet, altså er det på tide å tenke nytt. Ett premiss er klart: Det vil være ressurskrevende.

Det er dyrere å nå frem til dem som står utenfor. Da må bibliotekene ta vanskelige valg. Bibliotekene kan ikke være så mye som mulig for alle. Å sette mål om høyere utlånstall, slik byråden i Oslo foreslår, er å bevege seg baklengs inn i en mer opplyst fremtid.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder