TAR FYR: En demonstrant tar full fyr i voldelige demonstrasjoner i starten av mai. Mannen skal ha overlevd, ifølge fotografen.
TAR FYR: En demonstrant tar full fyr i voldelige demonstrasjoner i starten av mai. Mannen skal ha overlevd, ifølge fotografen. Foto: AFP PHOTO / RONALDO SCHEMIDT

Venezuela står i brann

Publisert: Oppdatert: 25.05.17 08:47

Del saken på:

Lenken er kopiert
MENINGER

Venezuela befinner seg i en dyp og eskalerende humanitær krise. Med et regime som frykter demokratiet, kan dette ende veldig stygt.

Av AXEL STØREN WEDÉN, debattjournalist i VG.

I over 50 dager har venezuelanere igjen tatt til gatene for å protestere mot landets sosialistregjering, som har kjørt nasjonen ned i en økonomisk, sosial og politisk avgrunn.

Det hele minner om en «failed state». For å nevne noe: Spedbarnsdødeligheten øker raskere enn i mange krigssoner. Kroppsvekten for over 70 prosent av befolkningen har falt med nesten ni kilo det siste året. Det er rapporter om at fattige familier har gitt bort barna sine fordi de ikke har maktet å fø dem. Folk dør i mangel på medisiner - 85 prosent mangler, noe som gjør at selv antibiotika og smertestillende er svært krevende å få tak i.

Valg utsettes

Det er vanskelig å begripe at den humanitære krisen ikke utspiller seg i en krigssone, men i et land med en av verdens største oljereserver. Men oljeindustrien- og økonomien er i ruiner.

Alt peker i retning av at Venezuela beveger seg i stadig mer autoritær retning.

Den grunnlovsfestede retten til å be om folkeavstemning har blitt ignorert, regionalvalgene utsatt, og i slutten av mars forsøkte den regjeringskontrollerte Høyesterett å strippe nasjonalforsamlingen (som opposisjonen har et flertall i) for sin lovgivende funksjon. Nå er regionalvalgene planlagt for desember (ett år for sent), men først skal det stemmes om en forsamling som kan endre grunnloven. Da kan man igjen kansellere regionvalget og strippe nasjonalforsamlingen for makt.

Lynsjestemning i gatene

Demokratiske spilleregler er satt til side. Det eneste valget har vært å ta kampen til gatene igjen. Hundretusener har deltatt i fredelige demonstrasjoner. Men deler av demonstrasjonene har utviklet seg til å bli voldelige, og over 50 personer har så langt mistet livet.

Opprørspoliti skyter systematisk med tåregass og gummikuler mot demonstranter fra kloss hold. Colectivos, bevæpnede borgervernsgrupper lojale til regjeringen, bistår i volden.

Mange av opposisjonens støttespillere er sinte. Unge, maskerte menn kaster brannbomber og steiner mot opprørsstyrkene. En statue av avdøde Hugo Chávez skal ha blitt revet ned og ødelagt i delstaten Zulia. Butikker plyndres, regjeringspartiets hovedkontor i Chávez’ hjemstat Barinas har blitt satt fyr på. Borgervernsaktige, voldelige grupper dannes. I Caracas ble en mann påtent og knivstukket. Regimet mener det skyldes at han var «chavista», andre mener han stjal.

Uansett: Lovløsheten og lynsjestemningen regjerer i et samfunn som råtner på rot.

Isoleres fra regionen

Frontene blir stadig steilere også mellom regimet og omverdenen. Få kjenner til det like godt som Luis Almagro, lederen for Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS), som denne uken holdt foredrag på menneskerettighetskonferansen Oslo Freedom Forum.

Fra 2010 til 2015 var han utenriksminister i Pepe Mujicas progressive og venstreliberale regjering i Uruguay. Da han i 2015 ble valgt til å lede OAS, mottok han gratulasjoner av det venezuelanske regimet. I dag blir han betegnet som en CIA-agent, sviker og blir beskyldt for å løpe «imperialistenes ærend».

Hvorfor?

Almagro har som OAS-leder lagt seg på en ny linje, og blitt en av Maduro-regimets hardeste kritikere. Han tar til orde for å frigi politiske fanger og har forsøkt å få med resten av medlemsstatene til å pålegge Venezuela diplomatiske sanksjoner om ikke landet snarlig holder valg.

Regimet har svart med å melde seg ut av OAS. Den tidligere venstreside-politikeren Almagro fnyser av beskyldningene regjeringen har kommet med mot ham:

– Dette er gammel taktikk fra slike autoritære regimer. De tar i bruk alle grep for å diskreditere budbringeren og budskapet, fordi de mangler argumenter. Regimet har blitt avkledd for hele verdens åsyn, forteller han.

Militæret har alt å tape

Utenfor konferansen står de få som er igjen av de trofaste «chavista»-apologetene i Norge, og protesterer mot det de ser som Almagros innblanding i Venezuelas indre anliggender. Inne ber Almagro om økt internasjonal oppmerksomhet, press og fordømmelse av Venezuela fra det internasjonale samfunnet. Alliansene i regionen er færre og mer tynnslitte enn før.

– En venstreside kan ikke fungere uten frihet. Venezuela trenger en ny og legitim regjering, og det må skje gjennom valg så fort som mulig. Det er den eneste måten å komme seg ut av diktaturet på, forteller han.

Spørsmålet er hvorvidt et regimeskifte kan bli tvunget frem av interne splittelser i regimet. Det har vært tendenser til dissens blant chavistaene. Statsadvokat Luisa Ortega har brutt med regjeringen i en rekke sentrale spørsmål.

Likevel holder frykten Maduros vaklevorne regime på beina. Flere av ministrene i regjeringen og generalene i militæret står beskyldt for å være involvert i massiv korrupsjon og narkotikasmugling. Ved et regimeskifte, kan de risikere utlevering og straffeforfølgelse. De har absolutt alt å tape.

Imens dør småbarn i påvente av medisin, den økonomiske krisen gror dypere og gatene står i brann. Kombinasjonen av en hevngjerrig, sint og sulten befolkning og et regime som frykter å miste makten, kan dette ende veldig stygt.

Denne artikkelen handler om