TRADISJON: – Steinkorset på Kvitsøy i Rogaland har stått i over 1000 år, og er et symbol på hva den kristne kulturarven har betydd for landet vårt, skriver kronikkforfatterne. Foto: Helge Sunde / Samfoto

Debatt

En kristen og humanistisk arv

Den norske stat skal ikke drive forkynnelse. Samtidig er Norge også et kristent samfunn.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

TORBJØRN RØE ISAKSEN, kunnskapsminister (H)
MAGNUS THUE, statssekretær (H)

Ytterst på Kvitsøy i Rogaland har det stått et steinkors i over 1000 år. Et landemerke for lokalbefolkningen og sjøfolk, men også et symbol på hva den kristne kulturarven har betydd for landet vårt og hvor dype historiske røtter den har. Å forsøke å skjære over dette båndet er historieløst.

La oss være helt klare: Norge har religionsfrihet Det er en fundamental rettighet i ethvert demokrati, og innebærer også retten til å ikke tro på noe som helst. Vi skal hegne om denne friheten også når den trues fra religiøst hold. Den norske stat skal ikke drive forkynnelse.

Torbjørn Røe Isaksen. Foto: Klaudia Lech VG

Samtidig er Norge også et kristent samfunn. Ikke fordi hver enkelt av oss er kristen, men fordi kristendommen representerer den kanskje sterkeste kulturkraften som har formet det norske samfunnet. Den kristne og humanistiske arven gjennomsyrer tradisjonene våre, institusjonene våre og ritualene våre. Ikke uten grunn er nettopp disse begrepene brukt også i formålsparagrafene for skolen. Barna skal ikke bli kristne – det er ikke statens oppgave å pådytte noen en religion – men de skal få forståelse for norsk historie og norske verdier. Og selv om noen på venstresiden forsøker å late som det motsatte, er det svært vanskelig å gjøre hvis ikke man også forstår kristendommens plass.

Det venstresiden – nå sist med Bård Vegard Solhjell ogKjetil Raknes i flere innlegg i VG – tar til orde for, er ikke bare en samfunnsmodell som aksepterer forskjellige livssyn eller ikke-tro. Det er noe vi alle kan være enige om. Det de fremmer er en aggressiv sekularisme som bastant og hardnakket fremmer det sekulære som den eneste virkelige rettesnor, der religion og religiøse følelser blir aktivt motarbeidet og henvist til en plass nederst ved bordet. Dette er ikke en sekularisme slik vi kjenner den fra USA (som fortsatt er «one nation under God»), hvor religion slett ikke er uvedkommende i det offentlige rom. Det er heller ikke en britisk modell, med et svært mangfoldig land som fortsatt har en plass for sin kristne kulturarv. Det er den franske modellen hvor staten ikke bare er livssynsnøytral, men aktivt fremmer sekularisme på alle områder.

Magnus Thue. Foto: Kunnskapsdepartementet

Denne modellen har sitt opphav i de radikale tankene rundt den franske revolusjonen. Noen av idealene derfra, som folkestyre og demokrati, fant også veien inn i den norske grunnloven, men da uten den aggressive sekularismen som preget Frankrike. Det er kanskje en modell som er i pakt med fransk tradisjon, men i norsk sammenheng virker den fremmed.

Det hevdes ofte at vi må kutte båndene til den kristne kulturarven for å i stedet fremme verdier vi alle kan være enige i – «norske verdier» som demokrati og solidaritet. Men nettopp for å forstå disse verdienes fremvekst i norsk historie er det avgjørende at vi også anerkjenner den kristne kulturarvens plass. Alternativet blir som å forsøke å forklare 17. mai, men uten å vise til historien fra 1814 og Norges vei til en egen grunnlov.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

En slik sekularisme mangler enhver forståelse for hva det er å tro og hvor viktig troen er for mange mennesker. Paradoksalt nok vil en slik tankegang neppe gjøre det lettere å skape et inkluderende og mangfoldig Norge.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder