LUN KOMIKER: Jon Skolmen var en allsidig og anstendig humorist. Foto: JONAS EKSTRÖMER / TT / TT NYHETSBYRÅN

Kommentar

Jon Skolmen (1940 - 2019)

Da Jon Skolmen debuterte som standup-komiker, det var på et «hemmelig» sommershow på Britannia i Trondheim en julikveld i 1998, ble han nesten litt brydd over å få stående, langvarig applaus.

Jon hadde passert 58 år; den norske standup-scenen var i ferd med å fylles av ungdommelig overmot, amerikansk kynisme, ublu tabuord og høyrøstede observasjoner fra gutterommet – og her sto en fordums barne-TV-onkel og fremførte tekster han ikke husket, sang sanger han ikke kunne, til pianoakkompagnement han ikke mestret.

les også

Skuespiller og komiker Jon Skolmen er død, 78 år gammel

Og vi tenkte: Den «eiegode hvalross», som Arne Hestenes en gang kalte ham – det var en tyve, tredve kilo tidligere – hadde ikke endret mye på stilen siden NRK var et univers i svart-hvitt, og den markant bebartede Jon Skolmen drev vekselbruk mellom et virke bak kamera, som innspillingsleder, og foran, som statsansatt klovn med skrivemaskin, persienne og et buet vindu som eneste rekvisitter.

Men så var det nettopp det: Den lune humoren, hans snøvlende omtrentlighet, og historiene som sporet av underveis, alt var så sjarmerende gjenkjennelig. Kanskje ikke det hippeste man kunne tenke seg på standup-fronten, selv ikke i 1998, for slikt gikk vel av moten ved fargefjernsynets komme, eller deromkring.

Forestillingen het noe så enkelt som «En aften med Jon Skolmen», og ble etter hvert til den kritikerroste oppsetningen «Mitt liv som Jon». Den viste at det gikk an, selv på en stand-up-scene, å underholde et bredt publikum uten å drite ut en eneste kjendis, uten å snakke nedsettende om en eneste politiker. Den meste kjente figur i Skolmens fortellinger var Jon Skolmen. Og det var det han bød på: seg selv.

les også

Lasse Åberg om Jon Skolmen: – Jeg kommer til å savne ham

Jon Skolmen var en pioner innen absurd humor i Norge. Kombinert med en raffinert forståelse for fysisk slap-stick og en egen evne til å løfte det rene tøv til elevert tøys, ble han en folkekjær komiker.

Det var aldri ondskap i hans humor. Hans vidd var tvert imot preget av hjertevarme og mye musikalitet. I likhet med andre som vokste opp med rytmisk improvisasjonsmusikk som tidens lydspor, hadde Jon Skolmen et livslangt forhold til jazz. Det er mange i dag som minnes Jon Skolmen som en vennlig, supertrivelig fyr – og en anstendig komiker.

Med «Selskapsreisen»-filmene fikk han et stort skandinavisk publikum. I likhet med Rolv Wesenlunds Fleksnes-karakter, ble han en slags Ola Nordmann inkarnert. Andre husker ham best fra samarbeidet med Trond Kirkvaag i en NRK-tid da statskanalen sopte med seg det som var av roser i edelt metall under den årlige kringkastingsfestivalen i Montreux, og vi lisensbetalere ble kollektivt fornærmet om det bare ble en fattig Chaplinpris med hjem til Marienlyst.

les også

Emilie Skolmen: Var livredd Otto Jespersen

Pluss content

Jon Skolmen var oppriktig overrasket over suksessen han ble til del da han i moden alder tok steget opp på standup-scenen. For, som han sa, dette hadde han da drevet med hele livet. Men nettopp fordi han hadde drevet med det så lenge, hadde han også en scenisk tilstedeværelse og en autoritet som gjorde at han praktisk talt kunne gjøre hva som helst – og vi måtte le av det.

Det var ikke slik at vi alltid skrattet uforbeholdent og høyrøstet av hans skakke innfall. Han kalte vel så ofte på den lune humring eller det hjertelige fnis. Skolmens genialitet som komiker var ikke at han gjorde morsomme ting, men at han gjorde ting morsomme.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder