LEDIGHETENS PRIS: – En jobb er ikke bare økonomi. En jobb gir struktur til hele livet. Når jobben forsvinner, forsvinner strukturen, skriver Sanna Sarromaa. Foto: Picasa

Debatt

Vi er ikke mange i dagens Norge, men vi finnes

Det verste med å være arbeidsledig er ikke å ha en dårlig økonomi og en redusert struktur. Det aller verste er håpløsheten, usikkerheten, om det vil gå over.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

SANNA SARROMAA, finne, feminist og forfatter

Jeg vokste opp i Lahti. I begynnelsen av 1990-tallet hadde min hjemby en arbeidsledighet på 27 prosent. Sovjet hadde falt, og sovjethandelen likeså. Min far var én av de mange som kom hjem fra jobben med fulle pappesker. Jeg husker det den dag i dag, da han stod i døra, oppgitt, usikker og lei seg. Han, madrasselgeren, hadde blitt sagt opp. Jeg var 13 år.

Jeg tenker fremdeles på synet av min far i døra som en skjellsettende erfaring i livet mitt, som et øyeblikk som endret mitt livs retning. Jeg skrev i dagboken min at jeg ville studere hardt for å unngå hans skjebne. Min far hadde knapt nok utdannelse, men det ville derimot jeg skaffe. Jeg ville ikke bli arbeidsledig og alkoholisert, slik som han.

Jeg gjorde akkurat slik som jeg bestemte meg: Jeg studerte. Der de andre brukte sedvanlige tre år på gymnaset, pløyde jeg meg gjennom på ett år. Jeg flyttet hjemmefra og begynte å studere på universitetet da jeg var 16. Jeg var utvekslingsstudent og tok mellomfag i historie på Blindern da jeg var 18. 

les også

Å «nave» er som å ha fotlenke

Jeg studerte bredt og dypt, tok en doktorgrad og skaffet meg lektorkompetanse for å kunne gjøre det jeg likte best – å undervise og å formidle. Jeg fikk høre at jeg var god på det, og trodde på det selv også.

Jeg har undervist på alle trinn fra 5. trinn til mastergrad. Jeg har til og med uteksaminert min egen veileder på NAV: Hun var min egen bachelor-student for 10 år siden. Jeg har aldri hatt fast og full jobb i Norge, men jeg har alltid hatt en jobb. Jeg har maksansiennitet som lektor. 

Til tross for det, sitter jeg her og naver. Det har gått et halvt år uten et eneste intervju. Arbeidsledigheten er så lav at jeg skjønner ikke engang hvordan det er mulig. Eller jo, jeg aner. Kronikker i VG med systemkritikk av nasjonen er kanskje ikke noen VIP-billett til arbeid i Innlandet? Meninger er fine å ha så lenge de passer inn. Ytringsfrihet kan utøves, men helst med en fast jobb.

Harald Stanghelle ble spurt i Dagbladet i oktober om det å gå arbeidsledig var en nyttig erfaring for ham. Han svarte: «Akkurat som med infarktet, gir slike opplevelser innsikt. Men jeg vil ikke anbefale det som metode for å finne ut hva livet dreier seg om. Nei, virkelig ikke.»

les også

Er det fritt fram for å reise nå?

Jeg gikk inn i ledigheten som en forlenget ferie i august. Da mine tidligere kolleger hadde planleggingsuken, var jeg egentlig ganske fornøyd med å nave. Det er få lærere som liker planleggingsuken. Lærere blir lærere, fordi de liker elever og undervisning. Hadde de likt møter og gruppearbeid, hadde de blitt noe annet. Så under planleggingsuken var jeg fremdeles en ganske lykkelig naver, glad for å slippe jabbingen. 

Det vonde slo inn da elevene begynte. Jeg hadde ingen elever. Jeg hadde ledighet.

Det vonde ble en følgesvenn utover høsten. Jeg sluttet å gå på butikken på dagtid, for det er jo nettopp det navere gjør, innbilte jeg meg. Jeg sluttet å gå på butikken i fire- og femtiden også, for da møtte jeg alltid tidligere kollegaer. Jeg ville unngå deres velmenende smil og spørsmål om hvordan det gikk og om jeg hadde funnet noe. Jeg kunne jo ikke si at det gikk ræva, og jeg orket ikke å fortelle at det ikke så ut til å være noe for meg noe sted. Jeg utviklet meg et handlemønster mellom kl 22 og 23, rett før Kiwi stenger. Da var det færrest mennesker og færrest spørsmål. 

Dagpenger er 62 prosent av ens tidligere inntekt. Fordi jeg har jobbet deltid, er ikke mine dagpenger all verden. Det hender at jeg har vært misunnelig på sykmeldte. De beholder hele lønnen sin. Jeg har lurt på hvorfor: Tenker man at arbeidsledighet, i motsetning til sykdom, er ens egen skyld? 

les også

Når den svarte hunden biter

Kanskje gjør folk nettopp det? Folk tar avstand fra den arbeidsledige og tenker at det ikke kunne ha skjedd dem. Det er de andre som mister jobben, men jeg er flittig, pålitelig og arbeidsom. Dette er jo en kjent attribusjonsteori fra psykologien: Folk prøver å forklare suksess og fiasko. Slik opprettholder man et positivt selvbilde, men slik kan man også bli selvgod og uempatisk.

En jobb er ikke bare økonomi. En jobb gir struktur til hele livet. Man står opp, man kler på seg, man går på jobb, man møter kollegaer, man kommer hjem og man begynner å lage mat. Etterpå hviler eller trener man. Når jobben forsvinner, forsvinner strukturen. Jeg ble en sånn naver som folk tenker når de tenker på navere: En som ligger i senga på dagtid og egentlig ikke kommer seg helt opp før det er langt på dagen. 

Jeg pleide alltid å kle meg pent for jobben. Som naver orker jeg ikke engang å kle på meg. Dagene går i utvaskete singlets og pysjbukser. Når ingen likevel ser meg, hvorfor bry seg? Jeg sover litt, jeg sjekker ledige stillinger, jeg sover litt til og så sjekker jeg stillingene én gang til – og sånn går dagene, og plutselig er et helt halvt år gått slik, navende. Og jeg som pleide å være energisk, sprudlende og initiativrik. 

Det verste er ikke å ha en dårlig økonomi og en redusert struktur. Alt tåler man, hvis man vet at det går over. Det aller verste er håpløsheten, usikkerheten, om det vil gå over. Du sender søknad etter søknad, skryter av deg selv (men ikke altfor mye) og du tar telefonen med på badet i håpet om at den skal ringe. Men den ringer ikke, for det er ikke deg de er ute etter. Til slutt blir du så tafatt at du ikke engang gidder å søke når du ser en litt interessant stilling. Du tenker at når du ikke er blitt innkalt på intervju på de 30 første jobbene du har søkt, så blir du sikkert ikke innkalt her heller. Du slutter rett og slett å håpe – for å beskytte deg selv.

les også

Dagens foreldregenerasjon har feilet

Jeg innrømmer det: Jeg har begynt å google på uføretrygd og AAP. Jeg har undersøkt hvor lenge jeg må nave for å kunne krysse av for «hull i CV» slik at jeg kvoteres inn på et arbeidsintervju i staten. Jeg har til og med tenkt på mammapermisjon: Kanskje kunne jeg i det minste fått en baby, hvis jeg ikke kan få en jobb. Å ha småbarn er en mer akseptert og legitim måte å være hjemme på, enn det å være arbeidsledig. For folk tenker jo det samme om navere som de tenker om skilte: Det er noe galt med dem. 

Tro meg, jeg har også tenkt at det må være noe er galt med meg, jeg har bare ikke kommet på hva. Jeg er 40 år, jeg har jobbet siden jeg var 16 og jeg er rustet med finsk arbeidsmoral. Jeg har så store barn at jeg ikke engang behøver å være hjemme om de blir syke. Jeg burde være attraktiv. Likevel ligger jeg her når 96 prosent av arbeidsstyrken drar på jobb.

Det snakkes hele tiden om åpenhet rundt psykiske lidelser. Dette er mitt bidrag. Vi er ikke mange i Norge akkurat nå, men vi finnes.

PS. De ringte fra min gamle skole: Jeg har fått et vikariat på fire uker! Det føles som en fast og full jobb! Og aller viktigst: Det vil gjøre mirakler for min psykiske helse. Elever og kollegaer – ååå, lykke!

Flere artikler

  1. Unge sliter med coronakrisen: – Ville tjent på å slutte på skolen for å gå på dagpenger

  2. Pluss content

    På jakt etter ny jobb? Her er ekspertenes råd

  3. Fikk sparken: – Det var som om du ble truffet av et tog

  4. Corona-stengte skoler: Slik hjelper du barna med skolearbeidet

  5. Permitterte og arbeidsledige under corona – venter på penger fra NAV

Fra andre aviser

  1. Koronakrisen har allerede forandret Nav. Er det lov å håpe at det også vil forandre måten vi ser navere på?

    Aftenposten
  2. – Vi er psykolog, familieterapeut, sykepleier, helsesøster, venninne, mor, oppdrager, ekteskapsrådgiver og spesialpedagogisk rådgiver

    Fædrelandsvennen
  3. Han har søkt over 40 stillinger, men får ikke jobb. Jobbeksperten forteller hvorfor.

    Aftenposten
  4. LO og NHO: Krever at arbeidsløse skal få studere

    Aftenposten
  5. Etter to uker i ny jobb ble kokken permittert. Dagen etter hoppet han over til en helt annen bransje.

    Aftenposten
  6. Kjære studenter, vi må ha is i magen

    Aftenposten

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder