EGET ANSVAR: – Det er ikke samfunnet som krever at vi skal bo i store eneboliger, feriere i Italia, ha to biler, skifte ut et fungerende kjøkken og legge ut bilder av raw-kaker med quinoa-frø på Instagram, skriver Sanna Sarromaa.

EGET ANSVAR: – Det er ikke samfunnet som krever at vi skal bo i store eneboliger, feriere i Italia, ha to biler, skifte ut et fungerende kjøkken og legge ut bilder av raw-kaker med quinoa-frø på Instagram, skriver Sanna Sarromaa. Foto: Larsen, Annemor

Debatt

Sanna Sarromaa om #stressa2019-debatten: – Ikke stress!

«Det handler ikke om at vi hver for oss stiller for høye krav til oss selv», skriver Arbeiderpartiets Elise Bjørnebekk-Waagen (Ap) i sommerens stressa-debatt. Jo, det er nettopp det det handler om.

SANNA SARROMAA, finne, feminist og forfatter

Jeg har alltid vært en tilhenger av det feministiske slagordet «Personlig er politisk». Det betyr at det man sliter med i sitt liv ikke nødvendigvis er bare personlig, men knyttet til noe større, gjerne strukturelt. I den siste tiden har man debattert stress som et samfunnsproblem. Men er det virkelig det? 

Jeg tviler ikke på at tidsklemma er en reell utfordring for veldig mange. Det har vært det for meg, også. For fire år siden skrev jeg en kronikk i denne avisen: «Når jobber egentlig folk som har barn?» Jeg var da en gift og stresset trebarnsmor som sjonglerte mellom «testregime i regi av pp-tjenesten for to av ungene, foreldresamtaler, tannleger, møter med sosiallæreren, sosionomen, psykologen, pmto-veilederen og så videre», samtidig som jeg forgjeves prøvde å gjøre jobben min.

For meg var problemet at alle avtalene knyttet til barna foregikk i den forkortede kommunale kontortiden fra ti til tre. Med mange barn med diverse utfordringer var det alltid noe som avbrøt arbeidsdagen.

les også

#Stressa2019: – Jeg har skulket jobben. Og det må vi snakke litt om.

Selv om jeg ikke skrev om det i avisen da, så var det et kjør om ettermiddagene, også. Barna hadde hobbyer og avtaler, middager skulle lages og foreldremøter overværes. Jeg husker tiden med full jobb og tre barn som svært krevende, enda vi da var to voksne. Ja, jeg var sliten og i klemma, slik som kvinnene nå, i serien #stressa2019.

Men så skjedde det noe med meg. Det sa stopp. Jeg ville ikke lenger ha det livet. Jeg kunne ikke stå der og anklage samfunnet for de valgene jeg selv hadde tatt – som å sette tre barn til verden. Jeg måtte ta ansvar for mitt eget liv. Tidsklemma var – og er – kanskje et problem som eksisterer i samfunnet, men det er ikke dermed sagt at det er et samfunnsproblem som bør løses av samfunnet.

les også

#Stressa2019: – Skal arbeidsgiver betale for kvinners stress på hjemmebane?

For det vi blir stresset av, er ikke nødvendigvis stress som samfunnet pålegger oss. De som klager i #stressa-debatten er ikke innvandrer-alenemødre med to jobber som desperat prøver å få endene til å møtes, men to-inntekts-mammaer med seilbåter og hytter på Hafjell. Det er ikke samfunnet som krever at vi skal bo i store eneboliger, feriere i Italia, ha to biler, skifte ut et fungerende kjøkken, delta i gjenbruksmessen på Flottfjell og legge ut bilder av raw-kaker med quinoa-frø på Instagram. Det er ikke Stortinget som sier at vi skal ta en mastergrad mens vi er på foreldrepermisjon og babyen sover. Samfunnet pålegger ikke engang barna hobbyer. Samfunnet sier ikke at mamma skal være oppmann i håndballaget.

Det er vi selv som kommer med disse «kravene». Til oss selv.

Vi har et ekstremt familievennlig samfunn. Det er lange og rause foreldrepermisjoner, kontantstøtte og til og med betalt ammefri. Jeg kan ikke komme på et eneste land i verden der samfunnet i like stor grad er tilpasset familielivets og brystmelkens premisser. Det er dager med syke barn, syk mamma, syk barnevakt og diverse velferdspermisjoner. Vi som foreldre har det virkelig bra i dette landet. Hvis man ikke har det godt med de rammene som er gitt i dag og ikke klarer å justere ned klemma si og ambisjonsnivået sitt, er det virkelig statens oppgave å gjøre det? 

les også

#Stressa2019: – Det handler ikke om Fjordland eller posesupper!

Noen ganger må man prioritere selv. Og man kan, hvis man vil, prioritere tiden. Og nå snakker jeg ikke om å bytte ut kakene fra scratch til Toros langpanne. Jeg snakker om ekte, store livsstilsvalg. 

Det er sikkert ikke stuerent å si det, eller oppfordre til det, for vi må jo huske de jævla pensjonspoengene, men jeg er en av disse kvinnene som jobber deltid. Jeg har gjort det siden jeg skrev kronikken min for fire år siden. I 2014 var jeg gift, hadde to jobber og skattbare inntekter på over 900 000 kroner i året. De siste årene har jeg vært enslig, hatt cirka en halv jobb og inntekter vært på et sted mellom 300 000 og 400 000 kroner i året. Det går helt fint – eller det går akkurat.

Det går når man prioriterer.

Jeg snakket med en bekjent som jobbet fulltid, men som pleide å bruke egenmelding når det ble for mye for henne. Det er jo dette man gjør i Norge. Er man sliten, ringer man jobben og sier at man er syk. Disse velferdsprofitørene, og det finnes veldig mange av dem (langt flere enn venstresiden er villig til å innrømme), stjeler fra fellesskapet og fra oss som selv bærer det økonomiske ansvaret for ikke å jobbe hver dag. Jeg har jobbet deltid for å slippe å skulke jobben på grunn av familieansvaret. 

Det er ikke vanskelig å skaffe seg tid. Problemet er at tid og penger som regel har en negativ korrelasjon. Istedenfor tid vil folk ha fete hus, fete aktiviteter og fete bilder på Instagram. Folk vil ha alt. Ikke rart at man blir stresset. Gandhi har sagt at eier du mer enn syv ting, begynner tingene å eie deg. Det samme gjelder aktiviteter. 

les også

Kast «flink pike» på historiens skraphaug!

For meg personlig har tanken på kjerneoppgaver vært den mest revolusjonerende. Når jeg er alene om barna, er jeg også alene om oppgavene. Derfor må de prioriteres. Eller mer presist: De må prioriteres bort. For å ha krutt til å gå på jobb og være med barna, konsentrerer jeg meg kun om det som jeg kaller for kjernevirksomheten. Jeg har definert kjernevirksomheten som det som holder meg og ungene varme, mette, elsket og i live. Det er bare fire ting.

Resten, alt annet, er dilldall – det prioriterer jeg enten helt bort eller gjør bare en sjelden gang om jeg har overskudd. Jeg har sluttet å delta i alt som er ekstra. Jeg kommer aldri til å bli foreldrekontakt i klassen fordi jeg ikke lenger deltar på foreldremøtene. Jeg har prioritert det bort fordi de ikke hører til kjernevirksomheten min. Jeg går ikke glipp av noe: Det kommer alltid et referat.

Jeg deltar heller ikke i dugnader eller utvalg knyttet til barnas hobbyer. Jeg har bakt en kake til speideren og en til curlingen, men jeg tar aldri vakter i kiosken eller stiller opp i ryddekorpset. I andres øyne er jeg kanskje en gratispassasjer. Selv bryr jeg meg ikke så mye hva andre måtte mene. Jeg er enslig, og må leve deretter. Jeg har ikke råd til å møte veggen. Jeg kan, og vil ikke, bli #stressa2019. Det er så 2014 for meg. 

les også

#Stressa2019: – Handler ikke om cupcakes og matpakker

Mine barn mener at de har de stussligste matpakkene i hele klassen. Jeg bruker samme pålegg på alle skiver og tilbyr det samme til alle barna. Til gjengjeld skriver jeg små lapper i matboksene. Jeg skriver hver dag at jeg elsker dem og at jeg gleder meg til de kommer hjem. Det er en del av min kjernevirksomhet: De skal føle seg elsket. 

Ingenting jeg gjør er instaperfekt, men jeg deltar ikke i noe kappløp, stresser særdeles lite og har mer tid til å være den tålmodige og tilstedeværende mammaen jeg ønsker å være. 

Alle som er stresset i 2019 kan gi min metodikk en sjanse: Definer kjernevirksomheten og prioriter deretter. Ikke slit deg ut på dilldall. Prøv hva som skjer hvis du ikke deltar i noe ekstra. Antakeligvis skjer det ikke noe annet enn at du blir mindre #stressa.

Og da har du jo løst problemet selv, helt uten samfunnet.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder