Stans statsstøtten til HRS nå!

Regjeringen har endelig gått inn for en statlig handlingsplan mot muslimhat. Å stanse statsstøtten til Human Rights Service vil være et opplagt skritt for å vise at man nå mener alvor.

I etterkant av det mislykkede høyreekstreme terrorangrepet mot en moské i Bærum lørdag 10. august har vi hørt statsminister Erna Solberg og en lang rekke statsråder ta avstand fra muslimhat.

Det meste av det vi har av forskningsbaserte data og offentlig statistikk har siden 2013 klart og entydig pekt i retning av at norske borgere med muslimsk bakgrunn opplever langt mer hat og fordommer i sine hverdagsliv enn enhver annen minoritet i Norge, med unntak av roma- og romani-talende folk.

Nye forskningsbaserte studier indikerer at det er en klar sammenheng mellom hatretorikk og hatmotivert vold mot minoriteter. 

I en fersk artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet Ethnic and Racial Studies analyserer forskerne Sindre Bangstad (KIFO) og Frode Helland (UiO) retorikken i Hege Storhaugs bok «Islam- den ellevte landeplage».

I sin analyse finner artikkelforfatterne at Storhaug, informasjonsleder i Human Rights Services (HRS), i boken gjennomgående forsøker å skape følelser av frykt mot muslimer ved å hevde at vi i Vesten befinner oss i en «sivilisasjonskrig med islam» som vi angivelig ikke har sett maken til siden «1930-tallet» (s 25). Denne krigen har visstnok vart i hele 1400 år og kan ifølge Storhaug ene og alene tilskrives «islams» påståtte ambisjoner om å gjøre Vestens folk og land til «slaver under islams imperialistiske banner» (s 225). Islam er ifølge Storhaug «verre enn nazismen» (s 80).

Underteksten i dette budskapet er ikke til å misforstå. Det er vanskelig å tolke det på annen måte enn at Storhaug mener at nordmenn og europeere må forholde seg til islam og muslimer på samme måte som man i sin tid forholdt seg til nazismen. Er bruk av vold mot fredelige muslimer utelukket fra Storhaugs side?  Storhaug vil at vi skal betrakte islam ikke som et hvilket som helst annet tros- og livssyn, men som en «politisk ideologi» (s 136). Hun vil også at norske myndigheter aktivt bryter grunnleggende internasjonale forpliktelser vedrørende tros- og livssynsfrihet i form av forbud mot bygging av moskeer og forbud mot deler av Koranen.

For Storhaug er islam, en kulturelt og historisk svært sammensatt religion med en 1400-årig historie ensbetydende med den moderne politiske ideologien islamisme (som først oppstår i Egypt i 1928), og den salafi-jihadistiske terrorbevegelsen ISIL uttrykk for en «korrekt fortolkning» av islam (s 110-11, 120, 126-7, 167-8 og 305). I Storhaugs bok fremtrer muslimske menn stort sett som voldtektsmenn og terrorister, og voldtekt av kvinner og barn fremstilles som noe som grunnleggende sett er noe ‘islamsk’ og som avledet av ‘Profetens forbilde.’ «Kvintessensen av islam», skriver Storhaug i et typisk avsnitt, «er en sexdoktrine for maniske» og islam er «dypt antifeministisk» (s 142).

Artikkelforfatterne bemerker også Storhaugs mildest talt spesielle kildebruk og fullstendig fraværende kildekritikk. Storhaug anvender seg av en rekke sentrale forfattere i den konspiratoriske Eurabia-genren, herunder den selvlærte egyptiskfødte forfatteren Bat Ye’or [egentlig Gisèlle Littman] som sentrale kilder. Dette fremstår som bemerkelsesverdig, gitt at Storhaug etter at det ble dokumentert at hun i en årrekke før Breiviks terrorangrep 22. juli 2011 hadde anbefalt Peder Are Nøstvold Jensen (kjent som «Fjordman») sine eurabiske nettvers, som var inspirert av Fjordmans omfattende kontakt med og innflytelse fra nettopp Ye’or, påsto at hun tok sterk avstand fra hele Eurabia-teorien. Så sent som i mai i år hyllet Storhaug og HRS den nå avdøde italienske forfatteren Oriana Fallaci, som mot slutten av sitt liv spilte en avgjørende rolle i å popularisere Eurabia-teorien.

De klareste og mest utvetydige eksempelet på det muslimhatet som Hege Storhaug og HRS i mange år med statsstøtte har bidratt til finner man imidlertid uttrykt i hennes tekster på rights.no. I kontekst av flyktningkrisen i 2015 fremsatte Storhaug på rights.no fullstendig udokumenterte, absurde og dypt stigmatiserende påstander om at 81 prosent av syriske asylsøkere i Norge skulle være IS-sympatisører.

I 2017 hevdet Storhaug på samme nettsted å sitte på «dokumentasjon» på eksistensen av en angivelig «hemmelig hær av IS-terrorister som bare ventet på ordre til å angripe Europa og Norge» og tok til orde for tvungen deportasjon og internering av opptil 100 000 muslimer i Europa.

Dette kan vanskelig leses som noe annet enn oppfordringer til etnisk rensning. I 2018 oppfordret Storhaug så lesere av rights.no til å sende inn bilder av den pågående «kulturelle revolusjonen» i Norge – eller altså av vanlige norske muslimer – uten deres samtykke. 

HRS har siden de kom inn på en ekstraordinær post på statsbudsjettet i 2001 mottatt mer enn 22,5 millioner kroner av norske skattebetaleres penger. I tillegg kommer betydelige beløp fra HRS etter hvert mange rike høyreorienterte onkler. Midlene brukes etter det opplyste nå utelukkende til nettstedet rights.no.

Stilt overfor økende krav om å avvikle statsstøtten til Storhaug og HRS den siste tiden har statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen hevdet at støtten til HRS er nødvendig for å sikre «ytringsfriheten» og «meningsmangfoldet» i Norge. Det er imidlertid ingen som har argumentert for å frata Storhaug og HRS deres ytringsfrihet. Det argumenteres for at regjeringen ikke skal bidra til å legitimere og styrke Storhaug og HRS sin hatpropaganda mot muslimer ved å finansiere den over statsbudsjettet. Prinsippet om like borgerrettigheter i en liberal og demokratisk stat er uforenlig med at staten subsidierer hatefulle og diskriminerende synspunkt som direkte undergraver disse rettighetene. Retten til å uttrykke hatefulle synspunkt innebærer ikke en rett til å få disse synspunktene finansiert av staten.

HRS og Hege Storhaug bidrar dag ut og dag inn aktivt til muslimhatet i Norge. For å si det med Irfan Mushtaq i Al-Noor Islamic Centre i Bærum, så trenger vi «en regjering som står imot muslimhets gjennom handlinger og ikke bare ord.»

Regjeringen har nå endelig støttet en statlig handlingsplan mot muslimhat. Å stanse statsstøtten til HRS vil være et opplagt neste skritt for å dokumentere at man nå mener alvor.
——
UMAR ASHRAF, forfatter og samfunnsdebattant
THEE YEZEN AL-OBAIDE, assisterende generalsekretær, Salam
SINDRE BANGSTAD, forsker I, KIFO, styremedlem, Antirasistisk Senter, ARS
AXEL FJELD, styremedlem i Fagbevegelsens partilag, Ap i Bergen
HASTI HAMIDI, 2. kandidat i bydel Gamle Oslo for SV
MARIAN HUSSEIN, vararepresentant til Stortinget, SV
KENNETH ARCTANDER JOHANSEN, bystyrekandidat, SV
LISA ESOHEL KNUDSEN, rådgiver, Minotenk
MARTIN HENRIKSEN, stortingsrepresentant, Ap
ERVIN KOHN, 2. nestleder, Antirasistisk Senter
JON MACHLIK, antirasistisk Leder, Sosialistisk Ungdom
NADINE MUSTAFA, bystyrekandidat i Oslo, Senterpartiet
SOFIA RANA, bystyrekandidat i Oslo, Rødt
BJØRG SANDKJÆR, fylkesleder og 1. kandidat til Oslo Bystyre, Senterpartiet ÅSLAUG SEM-JACOBSEN, stortingsrepresentant, Senterpartiet
FARID SHARIATI, sosialpolitisk talsperson, MDG
VICTORIA SIRNES, leder Antirasistisk og minoritetspolitisk utvalg, Rødt
RUNE BERGLUND STEEN, leder, Antirasistisk Senter
SHOAIB SULTAN, rådgiver, Antirasistisk Senter, Bystyrerepresentant MDG
GAUTE BØRSTAD SKJERVØ, sentralstyremedlem, AUF
FREDDY-ANDRÉ ØVSTEGÅRD, stortingsrepresentant, SV

———

Hege Storhaug i Human Rights Service skrev et svar til denne kronikken, der hun med rette påpekte flere direkte sitatfeil i teksten. Forfatterne svarer: «Det er svært beklagelig at flere sitater i vår kronikk 2. september var upresise. Årsaken var blant annet at de ble oversatt fra en tidsskriftartikkel på engelsk. Slike feil innenfor anførselstegn bør selvsagt aldri skje, og de var på ingen måte tilsiktet. Feilene er svært beklagelige, men de utgjør ikke ’løgner’, ’fri diktning’ eller ’konspirasjoner’. Ingenting gir heller grunnlag for å endre budskapet i vår kronikk.»