De forvridde restene av massedrapsmannens bombebil står i sentrum for 22. juli-senteret. Foto: Lundgren, Hampus

Kommentar

Hukommelses-senteret

Hvis 22. juli-senteret flyttes ut av Høyblokken, forsvinner en av de viktigste kunnskapspilarene for å kunne forstå hva som skjedde den dagen.

les også

Bevar 22. juli-senteret

De er ikke dominerende i noen større nettfora, men de finnes: Konspirasjonsteoriene om hva som egentlig skjedde 22. juli 2011.

En ganske profesjonelt utseende nettside opererer med bilder, kart og vitneutsagn som skal «dokumentere» flere «bombemenn» til stede i regjeringskvartalet rett før og rett etter eksplosjonen.

Det stilles også spørsmålstegn ved om den dømte terroristen i det hele tatt var til stede i Regjeringskvartalet den dagen.

Andre konspirasjonsteorier peker til Israels etterretningstjeneste Mossad og mener at gjerningsmannen jobbet for sionistene.

Som sagt, dette er ikke utbredte oppfatninger, men de finnes der ute. Alle store konspirasjonsteorier begynner slik. Som spørsmål til «vedtatte sannheter» om ting som berører alt fra at jorden er rund, til hvem som sto bak 11. september.

les også

Sylvi Listhaug raser mot 22. juli-senteret: – Forkastelig

En mye brukt sosiologisk formel som skal forklare ryktespredning og konspirasjonsteorier sier at rykter=hendelse+uklarhet. Jo større uklarhet det er rundt en dramatisk hendelse, jo sterkere vil ryktene og spekulasjonene bli, som et kollektivt forsøk på å forstå hva som egentlig skjedde.

Jo større klarhet og innsikt offentligheten har, jo mindre grobunn er det for spekulasjoner.

Klarheten rundt 22. juli burde være udiskutabel. Massemorderen ble tatt i live og forklarte seg villig vekk. Det han serverte av løgner ble sjekket om motbevist gjennom en svært transparent rettssak hvor det meste ble kringkastet og/eller referert.

En åpen kommisjon oppnevnt av regjeringen gikk nøye gjennom alt som hadde skjedd og la frem omfattende konklusjoner som til dels var svært kritisk til sin egen oppdragsgiver.

Og i sentrum av det hele, som en levende, daglig påminnelse om hva som skjedde, hvordan det skjedde og hvem vi mistet den mørke julidagen for snart åtte år siden, ligger Senteret på plassen hvor den skyldige parkerte sin dødelige last kl. 15:16 den 22 juli 2011.

Senteret er ikke et museum. Det er heller ikke noe minnesmerke. Det er en sober, enkel og brutal dokumentasjon av de 188 minuttene som gikk fra bilen ble parkert og til massedrapsmannen overga seg til beredskapstroppen på Utøya.

Det er dokumentasjon du ikke kan sitte tilbakelent og studere, men som du vandrer gjennom og befinner deg midt i. På de sparsomme kvadratmeterne, rammet inn av betong som har vært ubehandlet siden terrordøgnet, finner du en tidslinje. Noen videoopptak. Noen bilder. En rekke tause bevis som vitner om terroren: De forvridde restene av bombebilen. Urskiven fra bygningen ved siden av som har mistet klokkeslettene mellom 15:00 og 19:00. Et utvalg av mobiltelefonene som ringte hele natten på Utøya.

Og portrettene av de døde.

Det er et sted som gir mer enn klarhet og en iskald iskald erkjennelse av hva som skjedde. Innenfor disse veggene vil det alltid være 22. juli 2011.

les også

Elden vil ikke ha «Breivik-museum» i Oslo

Det var så mye som gikk galt den dagen. Det var mye som ble gjort riktig etterpå, ikke minst i arbeidet med å klargjøre hva som skjedde.

Men noen ting har vist seg ekstra vanskelig. Man fikk aldri reist det minnesmerket ved Utøya som man planla. Og da regjeringen la frem Stortingsmelding om nytt regjeringskvartal før påske, hadde man utsatt avgjørelsen om hvor 22. juli-senteret skal plasseres permanent.

I første omgang skal det flyttes til midlertidige lokaler i Regjeringsbygg 5, mellom Akersgata, Apotekergata og Pilestredet’ mens man ferdigstiller oppussingen av Høyblokken. Etterpå er ting usikkert.

les også

Statsbygg vil fjerne 22. juli-senteret fra Høyblokken

Ekspertgruppen for sikring av departementsbygningene (EGS) mener det vil skape sikkerhetsproblemer med fast plassering i Høyblokken. Statsbygg mener det er vanskelig å integrere det i hovedkvarteret til det nye regjeringskvartalet.

AUF er bekymret. Det samme er Støttegruppa for 22. juli. Med god grunn.

Selvfølgelig kan man flytte bilder og gjenstander. Ett kvartal. To kvartal. Eller til Folkemuseet på Bygdøy, for den saks skyld. Men ikke uten å redusere innholdet og dets fortellerkraft til rene museumsgjenstander.

Og jo mer man tar ting ut av sin sammenheng, løsriver det fra sin kontekst og etablerer det som et avsluttet kapittel i historien, jo lettere er det for revisjonister og «alternative stemmer» å stille spørsmål om hva som «egentlig» skjedde.

Slik skapes konspirasjonsteoriene. Og slik mister vi historien.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder