KOMMENTARFELT-HELT: – Eg håper fleire kan vere med å spre lysglimt i kommentarfelta, mener Trond Egil. Her sammen med Siv. Foto: Privat

Kommentar

En solskinnshistorie fra kommentarfeltene

Jeg hadde bestemt meg for å foreslå at vi burde legge ned kommentarfeltene. Så fikk jeg mail fra en bussjåfør på Toten.

Det var den mandagen etter den søndagen da vi stilte klokka til sommertid. Så egentlig var klokka 05.25 da vekkerklokka ringte. Eller var det omvendt? Var den 07.25? Jeg googler «hva er klokka?» for å få svar, men stå opp må jeg uansett.

I helgen hadde jeg klaget min nød over kommentarfeltene. Spesielt ungdommens klimastreik og vaksinespørsmål fikk frem det verste hos enkelte, og det er jobben min å rydde opp når det går over styr.

Det er fint at det å mene noe i offentligheten ikke lenger er forbeholdt eliten. En god debatt er sunt for demokratiet. Men det går dessverre lenge mellom hver gang jeg ser noe til sunne debatter i kommentarfeltene. Jeg blir så trøtt av folk som hisser seg opp og går til personangrep hver gang de ser noe eller noen de er uenige med. Som glemmer all folkeskikk når de sitter over tastaturet.

les også

Bussjåfør: – Det er ikkje «bare å ta seg sammen»

Men nå er klokken 06.35, og jeg har fått mail fra Trond Egil.

– Eg meiner eg minnast at eg lova å gje lyd viss kronikkane mine førte til at kjærleiken blomstrar, slik enkelte antyda i kommentarfelta i VG. No som forholdet har vart i tre månader, har eg og mi kjære Siv blitt einige om at du kan få ein bekreftelse, på at jo: Kjærleiken blomstrar!

Vi må skru tida tilbake, til september 2018.

Hvorfor er hverdagen så slitsom? Spurte Kathrine Vigdel i en kronikk i VG. Hun var blitt utbrent i en alder av 28.

Jeg postet innlegget til våre 130 000 følgere på Facebook-siden vår, VG Meninger,

Senere samme dag la jeg merke til at Facebook-posten engasjerte mer enn vanlig. Jeg tok en titt i kommentarfeltet. En som het Trond Egil hadde fått 74 likes på kommentaren sin:

Jeg sendte en Facebook-melding til Trond Egil. Kunne han tenke seg å utdype de tankene, skrive litt mer og litt lengre, sånn at det ble en kronikk til VG og VG-leserne?

– Wow! Det var uventet respons, svarte han. – Kan eg skrive på nynorsk, og få nokre dagar på meg?

Det kunne han. Allerede dagen etter kom kronikken, som ble hetende «Bussjåfør: – Heller middelmådig sofasliter enn sjuk og stressa».

Den ble en av de mest leste og engasjerende kronikkene den måneden.

Noen uker senere kom en ny kronikk fra Trond Egil. Den handlet om menn og psykiske helse, og hva han mente vi som samfunn kunne gjøre. Også denne gangen nådde kronikken hans topplistene.

Nå var han blitt en av våre faste spaltister. Det var fint å ha en bussjåfør i meningsspaltene i VG, som ofte domineres av politikere, forskere og professorer.

Jeg sendte ham en mail, og spurte om han hadde fått mange tilbakemeldinger. Jeg frykter alltid at de som skriver hos oss skal fortelle at de har gått i kjelleren av hets og hat.

– Neida, stort sett overveldende positive kommentarer.

– Noen damer som har tatt kontakt, da?

Jeg, og flere andre i kommentarfeltet, hadde nemlig lagt merke til alle damene som trykket like, la igjen hjerter og støttende kommentarer under kronikken. «Veldig bra skrevet, tror du får mange friere etter dette!» kommenterte en som het Håkon.

Trond Egil lo, svarte nei. Mye respons, men ingen friere. Det var helt greit, han hadde det jo veldig bra som han har det, minnet han meg på.

PÅ JOBB: Trond Egil.

Fem måneder gikk uten at jeg hørte noe mer fra bussjåføren. Jeg må innrømme at jeg ikke tenkte så på mye på det. Men jeg tenkte mye på kommentarfeltene.

Og nå, rett før det norske folk skulle pakke bilene sine med påskeegg, potetgull og pappvin for å dra på påskeferie, får jeg mail om hva som har okkupert tiden hans siden sist.

Hun heter Siv. Kronikkene Trond Egil skrev traff henne rett i hjertet. Hun lette ham frem på Instagram, og la igjen likes, hjerter og kommentarer under bildene hans. Trond Egil kommenterte tilbake. Noen uker senere møttes de for første gang.

– 1. januar bestemte vi oss for at: Joda! Vi hører nok sammen vi, skriver han.

Nederst i mailen ligger et bilde. En fornøyd bussjåfør, med armen rundt Siv. Foran fjord og fjell, båt og brygge. De smiler til kamera, han i hjemmestrikka kofte, hun i allværsjakke.

– Hva tenker du egentlig selv om kommentarfeltene, spør jeg Trond Egil.

– Eg får ofte bakoversveis når eg ser kva godt vaksne folk lirer av seg. Men det finnes jo solskinnshistorier i kommentarfelta også. Eg håper fleire kan vere med å spre lysglimt i kommentarfelta. Hat har aldri tatt knekken på hat. Hat avler jo berre meir hat. Eg trur at jo fleire som blir med på å skape ei motvekt til hatet, ved å skrive positive ting og diskutere konstruktivt, jo mindre makt vil hatet i kommentarfelta få, svarte han.

Jeg sendte enda en melding til Trond Egil. Spurte om han kunne tenke seg å utdype de tankene, skrive litt mer og litt lengre, sånn at det blir en kronikk til VG og VG-leserne.

Svaret kom før frokost. – Det kan nok fort skje at eg glimtar til igjen.

Synes du flere burde lese denne historien? Del den på Facebook her!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder