Gisle Agledahl fremstår nå overraskende nok som den mest homofobe programlederen på norsk TV om dagen, skriver Morten Hegseth.
Gisle Agledahl fremstår nå overraskende nok som den mest homofobe programlederen på norsk TV om dagen, skriver Morten Hegseth. Foto: Håkon Mosvold Larsen NTB scanpix

Jævla irriterende

MENINGER

«Jævla homo» er ikke min homokamp.

Publisert: Oppdatert: 23.09.17 21:31

Av: Morten Hegseth, journalist i VG

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive om min skepsis til NRK-serien «Jævla homo», nettopp fordi det unektelig er noe usympatisk, og kanskje unødvendig, over å kritisere en gutts kamp mot indre homodemoner.

Legg til at programmets uttalte misjon er å spre det glade homobudskap og redde «17-åringers liv», så skal det godt gjøres å ikke sitte igjen som en poengløs grinebiter.

Jeg prøver likevel.

Og når jeg sier at programmet vil spre det glade homobudskap, er det dessuten feil: Jeg mener «det skeive» budskap. For allerede her starter noe av problemet mitt med serien.

Sier aldri «homo»

Programlederen er konsekvent, både i programmet og i promoteringen knyttet til serien. Han bruker aldri ordet «homo» eller «homofil». Han bruker ordet «skeiv».

Les også: Faten på «Jævla homo»-premiere: – Merkelapper er helt jævlig

Det forklares egentlig aldri godt nok, bortsett fra at han i en slags terapisamtale med ulike mennesker fra homomiljøet finner merkelappen «skeiv» som den mest inkluderende – og den som er mest fri for negative assosiasjoner som alle kan føle seg hjemme i.

Som et pledd i høstmørke.

Det står derimot stikk i strid med promoteringen av programmet i vår, der NRK fikk omtrent hele kjendis-Norge til å ikle seg grå collegegensere med påtrykket «jævla homo», nettopp for å ta tilbake det samme skjellsordet som er en av de mest brukte i norske skolegårder.

Min oppfatning med kampanjen i vår, var at ordet «homo» da skulle gjeninnsettes i det norske vokabularet som noe fint og annerledes. Det ser dessverre ut til å ha vært en promoterings-gimmick.

Homo får derfor leve fritt som skjellsord, mens Agledahl og de andre i hans program pynter seg med sitt uhildede «skeiv». Det må jo føles ut som et hån mot dem som har stått på barrikadene for at folk som meg og Agledahl kan si at vi er homser, uten å risikere noe.

VGs anmelder: Jævla viktig

Programmets hovedhistorie handler om Gisle (26) som nekter å leve opp til stereotypiene på den klassiske homsen (som ifølge han er en som «liker dårlig popmusikk og er promiskuøs», for å nevne noe).

I første episode lar han forbipasserende på Karl Johan gjette personlighetstrekk ved ham selv, og ber dem skrive det opp på en glassvegg. De tipper antall seksualpartnere, vennekrets og personlighetstrekk ut fra at han A) Har guttekjæreste eller B) Har jentekjæreste.

Det lages et negativt poeng av at flere tror han har ligget flere med enn gjennomsnittet (Jeg ser «billig» ut!), har jentevenner og «liker å snakke om følelser», da de får vite at han er homse (beklager, «skeiv»). Når de tror han er hetero, tror de at han liker fredagstaco, har ligget med så godt som ingen og «elsker filmkvelder med kjæresten Marte», er Gisle og NRK fornøyde.

Smaksdømmende

Derfor oppleves «Jævla homo» kanskje som det mest konforme og smaksdømmende programmet på TV på norsk tid: De tradisjonelle heterofile verdiene hylles gjennomgående, mens de homofile klisjeene kritiseres og utfordres hele tiden.

Det er nesten så man føler dette er et program for kristenkonservative «Visjon Norge», og ikke for ellers svært så breiale og liberale P3. Programmets kamp for mangfold skyter seg ikke minst i stiletthælen med sitt persongalleri og gjør «inkluderingskampen» for alle skeive til skamme.

Av de homofile som får nevneverdig sendetid i dette programmet, er det totalt 16 homofile (sorry, «skeive») bortsett fra Agledahl. Og jada, selvfølgelig: 14 av dem er homofile menn – mens kun to av dem er lesbiske. Selv i homokampen er altså menn eneherskere.

Kjedelig og historieløst

Det at NRK lager et homopogram, hvor den homopolitiske plattformen er retten til å spille Playstation (dette gjentas til det kjedsommelige, fordi det tydeligvis er noen noen på regi synes er veldig «vanlig» og «maskulint»), spise ostesmørbrød og drømme om mann og barn, er ikke bare kjedelig, men også historieløst.

Hvorfor er det egentlig et poeng å lage et program om homofile, der de tradisjonelle heteroverdiene hylles gjennomgående, helt uten å ha noe poeng?

A4-livet er vel og bra, men hvorfor det skal rendyrkes så gjennomgående i et program om homokultur (uten noen form for kritikk og motstand), er for meg et mysterium og totalt intetsigende.

Det er legitimt å stille seg spørsmålet om hva norske homopionerer som Kim Friele og Wenche Lowzow, og andre som har gått i bresjen for oss (som nesten ikke nevnes forresten), ville tenkt om programlederens allergi for egen legning og kultur.

I første program erkjenner Gisle at han aldri har vært på homsebar, og på vei inn påpeker han det håpløse med at homofile har utesteder basert på egen seksualitet. «Burde ikke folk med krøller få det da, også?», sier han litt irritert, men blir med inn.

Etter hvert stikker han fra utestedet fordi han opplever det så ubehagelig å være på et sånt utested, at han «ikke vil bli sett der».

Dette er kanskje det mørkeste med hele serien, som heller aldri blir argumentert godt nok for.

Umusikalsk

Med tanke på at det kun er halvannet år siden 50 mennesker ble skutt inn i evigheten på et homseutested i Orlando, USA fordi mørke krefter vil kjempe imot sånne som oss, er programmets holdninger så umusikalske at glass nesten sprekker.

P3-Silje: - Det jeg følte var et slags gufs fra fortiden

For selv om programmet er lesset i Agledahls dådyrøyne, delfin-emojis og en gjennomgående påtatt «søthet», kommer man ikke utenom det poeng at programlederen ikke er 11 år. Han er 26.

Derfor føles hans manglende forståelse for både homo- og likestillingshistorien som pinlig litt for ofte.

Gjennom de fem episodene, har heldigvis programlederen en utviklingslinje der han kommer med selvkritikk for å ha problemer med seg selv og andre homser. Men det forklares aldri godt nok eller med troverdighet nok til at det føles oppriktig, oppklarende eller forståelig.

«Jælva homo» er derfor kanskje det programmet som angriper homokulturen med hardest skyts i Norge, men aldri orker å gå godt nok til til verks for å prøve å forstå den. Derfor fremstår Agledahl nå overraskende nok som den mest homofobe programlederen på norsk TV om dagen.

Her kan du lese mer om