KREVENDE PERIODE: – Å sette mental helsehjelp for foreldre på den politiske agendaen, burde være den største selvfølge, skriver kronikkforfatteren.

Foreldre må få mental helsehjelp!

Å streve som forelder de to første årene av barnets liv er samfunnets skyld, ikke din. Når det å være hjelpetrengende forelder oppleves som flaut og tabubelagt, da er noe riv ruskende galt.

Publisert:
iconDette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

KATHRINE VIGDEL, forfatter, trebarnsmor og vert for podkasten «Pusterom for mamma»

I et intervju forteller Venstres Abid Raja at han og kona fikk hjelp av familiestøtteprogrammet Home Start i seks måneder da de fikk tvillinger. Raja har også tidligere fortalt hvor uvurderlig denne hjelpen var.

Når Raja bruker ord som «flaut» og «tabu», blir jeg minnet på min egen skam, og hvor langt inne det satt å be om hjelp da jeg ble gravid for første gang. Men den hjelpen var helt avgjørende for at det første året som mamma bar preg av tilstedeværelse, tilknytning og trygghet, i stedet for frykt, avmakt og uro.

Vi var en av 80 familier i Rogaland som fikk tilbud om å delta i pilotprosjektet «Familie for første gang» i regi av RBUP, Regionsenter for barn og unges psykiske helse.

Fra jeg var fire måneder på vei og til førstefødte var to år, fikk vi jevnlig oppfølging fra en familiesykepleier som kom hjem til oss nesten hver uke med lyttende øre, oppmuntrende ord og gode råd.

Som mamma ble jeg ivaretatt på en måte som burde være selvsagt, men som er fullstendig mangelvare i et samfunn der landsbyen er borte og barselomsorgen til å grine av.

I spekteret mellom «alt er bare velstand» og «alvorlig psykose» finnes det et langstrakt landskap av komplekse følelser og dyptgripende erfaringer som det ikke alltid finnes språk for når vi snakker om det å bli forelder.

Det er der de fleste av oss befinner oss. Å bli forelder er kanskje den mest omkalfatrende opplevelsen et menneske kan ha.

FIKK STØTTE: Abid Raja og kona Nadia har vært åpne om at de fikk hjelp av familiestøtteprogrammet Home Start i seks måneder da de fikk tvillinger. – Da jeg leste om dette ble jeg minnet om min egen skam, skriver kronikkforfatteren.

For fødekvinnen finnes det enda flere lag av endringer: fremmedgjøring fra egen kropp, assosiasjoner knyttet til begrepet «mor» kontra det å «bare» være kvinne, for ikke å snakke om den traumatiske opplevelsen det er å føde. For selv magiske fødsler er per definisjon et traume; en nær-døden-opplevelse, selv om det handler om liv.

Denne erfaringen skal vi måtte bære på alene, på toppen av det totale ansvaret for et splitter nytt menneske, som med forfatter Anne Lamotts ord «ikke kommer med noen bruksanvisning».

I et historisk perspektiv (og i mange kulturer i dag) blir nybakte foreldre generelt og fødekvinnen spesielt, båret av den utvidede familien og fellesskapet de er en del av. Den første tiden etter fødsel var unntakstilstand, den ferske kjernefamilien ble oppvartet, og barneoppdragelsen var et kollektivt ansvar.

Vel finnes det en risiko for å skjønnmale fortiden, men når vi snakker om det å streve som småbarnsforelder i dagens samfunn, er vi nødt til å ta med det faktum at denne landsbyen er borte. I stedet er kjernefamilien blitt opphøyd til en privat sfære, der andre må ha tillatelse til å komme inn.

UTFORDRENDE: – Når alt strevet og stresset som oppfostring nødvendigvis fører med seg, ikke blir anerkjent og respektert, ender foreldrene opp med å kjenne på utilstrekkelighet og skam, fordi de ikke klarer alt, skriver kronikkforfatteren.

Dessuten er det å være forelder sett på som mindre viktig, all den tid vi skal gjøre karriere, tjene opp pensjon, bidra i samfunnet og realisere oss selv.

På arbeidsplassen er småbarnsforeldre de mest hardtarbeidende, selverkjennende, realitetsorienterte, pliktoppfyllende, effektive og tilpasningsdyktige medmenneskene det går an å ha til kollega, men rollen de har som forelder på hjemmebane, er mer som en parentes.

Og når alt strevet og stresset som oppfostring nødvendigvis fører med seg, ikke blir anerkjent og respektert – langt mindre snakket om – ender foreldrene opp med å kjenne på utilstrekkelighet og skam, fordi de ikke klarer alt.

Men hvem har sagt at de burde?

I et samfunn preget av prestisje og prestasjon har sårbarhet, svakhet og hjelpeløshet dårlige kår. Men å bli forelder betyr per definisjon å kjenne på nettopp de følelsene, hver eneste dag.

Det ufattelige er ikke at omtrent alle foreldre har det slik, det ufattelige er at foreldre – det er du og jeg, mannen og kvinnen i gaten, de ansatte i offentlig styring, i beredskapsyrker, i alle slags omsorgsyrker, i rampelyset – utgjør en så stor andel av befolkningen at det å sette mental helsehjelp for foreldre på den politiske agendaen, burde være den største selvfølge.

Det er det overhodet ikke. Representantforslaget fra Venstre og Raja – hvor han ber regjeringen legge fram en stortingsmelding om foreldres psykiske helse fra svangerskapet til barnet fyller to år – er nærmest revolusjonerende.

Og jeg håper det bare er begynnelsen.

Publisert:
 

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no