Marte Gerhardsen, leder i Agenda.
Marte Gerhardsen, leder i Agenda. Foto: Kristian Brustad

Norsk supermodell i fare!

MENINGER

Det er alvorlig at Erna Solbergs regjering ikke gjør noe for å motvirke fallende organisasjonsgrad.

debatt
Publisert:

MARTE GERHARDSEN, leder i Tankesmien Agenda

At så mange av oss er med i en fagforening, er en av de viktigste grunnene til at Norge er et så godt samfunn for nesten alle som bor her. Det er alvorlig at Erna Solbergs regjering ikke gjør noe for å motvirke fallende organisasjonsgrad.

Er du med i en fagforening? Fortsatt er rundt halvparten av oss det. Men andelen nordmenn som betaler kontingent går stadig nedover. Den siste uken har VG skrevet om det som skjer: I 1997 var 57 prosent av norske arbeidstakere organisert, i 2016 var tallet 49 prosent. Så lavt har det ikke vært i hele min levetid. I fagforeninger rundt i hele Norge er bekymringen stor. Også NHO er bekymret. Men regjeringen sitter helt stille, og verken snakker om eller gjør noe for å bedre situasjonen.

Et kritisk blikk på fagbevegelsens egne utfordringer er selvsagt nødvendig. Tankesmien Agenda har på oppdrag fra LO jobbet med analyser og anbefalinger til fagbevegelsen om hva de selv kan gjøre for å øke medlemstallet. Men det holder ikke å legge alt ansvaret på LO og andre fagorganisasjoner. Det bør nemlig ikke være deres jobb alene å sikre en høy organisasjonsgrad i Norge. Tvert imot burde det vært et sentralt tema for den til enhver tid sittende regjeringen, uavhengig av politisk farge. Det organiserte arbeidslivet er en av de tingene som virkelig gjør Norge til et annerledesland.

Norge er et av verdens beste land å bo i. Vi er tryggest, har best balanse mellom jobb og fritid, likestillingen har kommet langt og vi har høy tillit til hverandre og samfunnet vi lever i. Kort oppsummert har vi høy velstand og velferd i Norge, og vi deler det mellom oss på en smart måte. Men hvorfor har det blitt slik? Det organiserte arbeidslivets avgjørende rolle får ofte lite plass når vi snakker om årsakene til hvor bra vi har det.

Det er for eksempel slik at hovedgrunnen til at vi over tid har hatt små økonomiske forskjeller i Norge, skyldes måten organisasjonene i arbeidslivet bestemmer norske lønninger på. Dette er viktigere enn både skattesystemet og velferdstjenestene. LO og NHO blir enige om en lønnsvekst og et lønnsnivå som sikrer at lønnsveksten ikke ødelegger konkurransekraften til bedriftene som konkurrerer internasjonalt, og samtidig at lønnsforskjellene ikke blir for store mellom ulike bransjer og yrker.

I gode tider har de fleste har fått ta del i lønnsveksten. Når konjunkturene har vært svake, har også lønnsveksten vært moderat. Da arbeidsledigheten økte i 2016, ble LO med på det laveste lønnsoppgjøret på 2000-tallet med bare 1,6 prosent lønnsvekst. Denne ansvarligheten har sikret at norsk næringsliv har gjort det godt, til tross for sterk global konkurranse.

Når organisasjonene i arbeidslivet representerer mange, blir det kraft bak det de bestemmer i fellesskap. Og fordi de representerer så mange av oss har de sterk legitimitet.

I tillegg til å sørge for anstendige lønninger for alle og små lønnsforskjeller, har fagbevegelsen vært en viktig politisk kraft: Utbyggingen av velferdsstaten, alderspensjon, et utdanningssystem med muligheter for alle har vært sentrale krav fra fagbevegelsen. En høy organisasjonsgrad og et organisert arbeidsliv har altså gitt oss et samfunn som godt både for innbyggere, arbeidstakere og bedrifter og andre arbeidsgivere.

Summen av samarbeidet mellom arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden, koordinert lønnsdannelse og velferdsstaten, er det vi kaller den nordiske eller norske modellen. De senere årene har politiske og økonomiske miljøer over hele verden blitt oppmerksomme på nettopp denne fordelaktige måten å organisere samfunnet på. For eksempel kalte det verdensledende økonomiske magasinet «The Economist» den nordiske modellen for «the next supermodel», og ba politikere på både venstre- og høyresiden i andre land om å se mot nord.

Sett i lys av de fantastiske resultatene den norske modellen har gitt oss, er det et stort paradoks at partiene i den sittende regjeringen på høyresiden ikke tar ansvar for å sikre forutsetningene for modellen: sterke fagforeninger og en høy organisasjonsgrad.

Vi ser i landene rundt oss at når arbeidstakernes organisasjoner blir svekket, er resultatet økt ulikhet og lavere produktivitet. Det siste fordi mange bedrifter lar være å investere i ansattes kompetanse og ny teknologi når de heller kan ansatte flere til å gjøre jobben med lavere lønninger og svakere rettigheter.

Det organiserte arbeidslivet har kommet oss alle til gode. Den felles nytten kommer blant annet til syne ved at arbeidsgiverorganisasjonen NHO støtter sine motparter, LO og resten av fagbevegelsen, i deres forslag om å øke fagforeningsfradraget. Og partiene på venstresiden stiller seg også bak forslaget. Men regjeringen støtter det ikke. Og de har heller ikke satt i verk andre gode tiltak for å øke organisasjonsgraden.

Regjeringen har også ved en rekke anledninger satt arbeidslivets parter på gangen når viktige spørsmål knyttet til arbeidslivet skal belyses og nye løsninger formes. Eksempler er produktivitetskommisjonen og arbeidstidsutvalget. Dette er et brudd med hvordan vi vanligvis har benyttet kunnskapen til både arbeidsgivere og arbeidstakere, og ikke minst sikret god implementering av ny politikk i etterkant.

Det kan nesten se ut som om regjeringen ikke forstår hvor verdifullt et organisert arbeidsliv er for Norge. Det kommer trolig delvis av politisk historie og tradisjon: partiene på høyresiden har ikke vært politisk alliert med arbeidstakersiden. Det burde likevel være mulig å legge dette bak seg, og se at høy organisasjonsgrad kommer alle til gode, og derfor bidra til at den negative utviklingen for organisasjonsgraden snur. Fagforeningen har en stor jobb å gjøre, men det er ikke rimelig at de skal gjøre jobben alene.

Her kan du lese mer om