NYTT? Forslagene til Aps migrasjonsutvalg og lederen Masud Gharahkhani skaper reaksjoner.
NYTT? Forslagene til Aps migrasjonsutvalg og lederen Masud Gharahkhani skaper reaksjoner. Foto: Martha Holm

Ap har tatt på seg noen andres klær

MENINGER

Er Arbeiderpartiets «nye» innvandringspolitikk streng, rettferdig og human? Nei, bare streng.

debatt
Publisert:

ERVIN KOHN, nestleder Antirasistisk Senter

Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg har lagt frem sin «nye» migrasjonspolitikk. Det vil si asyl- og flyktningpolitikk. Ikke noe om annen migrasjon, som vi faktisk er avhengig av skal vi klare å opprettholde velferdsstaten i årene som kommer.

Jeg hørte på hele pressekonferansen som utvalgets leder Masud Gharahkhani holdt på onsdag. Først fikk vi høre at ikke alle afrikanere eller syrere kunne komme til Norge. Det hadde vi hørt før. Så fikk vi høre at det er mye mer effektivt å hjelpe dem der de er. Det hadde jeg også hørt før. Fra Frp.

Så kom det noe nytt: «Solidaritetspott» (til og med stavekontrollen reagerte på dette nyordet). Er ikke det orwellsk nytale, så vet ikke jeg.

Å betale har vi gjort lenge. At vi tar vår del av kvoteflyktningene gjennom FN-systemet? Ikke helt nytt det heller. Er det likevel mulig at dette kan være mer enn et fortryllende ord, og faktisk bidra positivt? Umulig er det ikke, men det meste er uklart. Hva slags forhold skal vi sende asylsøkerne til? Blir dette mest et system for å skyve folk unna?

At vi skal inngå avtaler á la EU/Tyrkia? Ikke helt nytt, men blir nå gjort stuerent også i Norge.

Innstramning av asylordningen slik at bare de som er personlig forfulgt, dissidenter, og ikke krigsflyktninger, får asyl – det er nytt. Nei, det var ikke helt riktig. Krigsflyktninger skal også få asyl, men med begrensede rettigheter. Det vil si ingen rett til familiegjenforening og bare midlertidig opphold. Hvor mange vil dette gjelde? Det er uklart. Hva vil det ha å si for integreringen at flere settes på midlertidige tillatelser? Det sier utvalget ingenting om. De fleste krigssituasjoner er imidlertid langvarige, så midlertidighet har normalt liten mening i behandlingen av krigsflyktninger – det skaper bare utrygghet. Hva har det å si for integreringen hvis man ikke kan gjenforenes med ektefelle og barn? Der også er utvalget tause, men de fleste av oss vil forstå hvor redselsfullt det kan være.

Streng, rettferdig og human? Nei, bare streng. Kanskje, men bare kanskje, med et håp om humanitet et sted over horisonten.

Med en så lav fødselsrate vi har i dag (1,7) blir vi helt avhengig av innvandring for å kunne betjene viktige og mindre viktige funksjoner i vårt samfunn. Vi må rett og slett ha flere hender. Med kommende økte utbetalinger fra folketrygden og økte helsebudsjetter trenger vi flere skatteinntekter. Vi har allerede i flere år hatt glede av ti-tusenvis av svensker og polakker. Det er viktig at vi får en proaktiv integreringspolitikk som gjør at mange av disse bosetter seg i Norge og gjør nordmenn av seg.

Det Norge behøver isteden for nytale, er en bevisst immigrasjonspolitikk og en offensiv integreringspolitikk. Vi bør sette oss hårete mål på begge områder. Og vi behøver ikke finne opp hjulet. Det er funnet opp. Av Canada. Jeg har møtt mange om snakker ned Canadas immigrasjonspolitikk ved å fortegne den. Det er viktig å skille den bevisste politikken på immigrasjonsfeltet og på asyl- og flyktningsfeltet. Canada har satt seg hårete mål. De neste to årene skal landet absorbere 250 000 immigranter. Onde tunger hevder at vi kan ikke bruke Canada som eksempel fordi de gir poeng til innvandrere. Det gjør de. Men ikke på asylsøkere eller kvoteflyktninger.

Å sette seg hårete mål er naturlig i en bevisst innvandringspolitikk. Canadas offensive integreringspolitikk inneholder prioritering av innvandrere som vil kunne integreres raskt. Språkkunnskaper f.eks. Kan man fransk eller engelsk gir det poeng. Har man en utdannelse, kan man et fag gir det poeng. Er man en familie med barn gir det poeng framfor de enslige.

Vi har 72 såkalte fraflyttingskommuner i Norge. I stedet for å fokusere på problemer med å finne husly og kostnader, bør en bevisst integreringspolitikk fokusere på hvordan vi raskest mulig skal få folk i arbeid og barn i skole og studier.

Vi har tall på at risikovilligheten blant innvandrere er høyere enn i den generelle norske befolkningen. En større andel av innvandrerne starter egen virksomhet. Det er kanskje ikke så rart. De har mindre å tape. La kommunene legge tilrette for at innvandrere skal kunne komme i gang med egen virksomhet så enkelt og ubyråkratisk som overhode mulig. Ikke la deres tiltakslyst bli drept av byråkratiske papirmøller og formaliteter.

Vi kan ikke ha en innvandrings- og integreringspolitikk som er basert på skepsis og frykt. La oss heller erstatte frykten med nysgjerrighet, tillit og selvtillit. En sentral norsk verdi er tillit. Vi har i utgangspunktet tillit til at andre vil oss vel. At den andre ikke vil lure oss. Jeg tror at slike verdier smitter. Det er all grunn til at vi kan ha selvtillit nok til både å stille krav til innvandrere og til å erstatte frykten for det fremmede med nysgjerrighet og åpenhet.

Min oppfordring til Aps videre behandling i partiet er: Sett dere hårete mål på innvandrings- og integreringspolitikken. De 72 fraflytningskommunene skal bli vekstkommuner innen tre år. Er det hårete nok? To år kanskje?

Her kan du lese mer om