BERG-SAKEN: – Arrestasjonen av norske Frode Berg antagoniserer det mest Russlands-vennlige miljøet i norsk politikk i nord, skriver kronikkforfatteren.
BERG-SAKEN: – Arrestasjonen av norske Frode Berg antagoniserer det mest Russlands-vennlige miljøet i norsk politikk i nord, skriver kronikkforfatteren. Foto: Henden, Harald

Det tusenårige nabo- og vennskapet mellom Norge og Russland

MENINGER

Norge er den eneste nabostat Russland aldri var i krig med i løpet av landets 1000 år lange, politiske historie. Russerne søkte støtte i Norge alt i førkristen tid for sin første statsdannelse.

debatt
Publisert:

HANS-WILHELM STEINFELD, cand.philol og partner i Corporate Communications

Nettopp det er bærebjelken i den dyreste film som noensinne er laget i Russland. Den er nylig ferdigstilt under Vladimir Putin. «Viking» heter filmen og den går på tvers av etablert historie-skriving. For i det eldste, russiske skriftet, fra slutten av 800-tallet som heter Nestorkrøniken, skrives det om hvordan det russiske land oppsto. Der står det, at russerne dro over havet til «Rus» der mennene var høye med rødt skjegg og fant sin første drott.

Det legendariske Rus var Roslagen. Sverige var altså arnestedet for de første tilløp til statsdannelser i førkristen tid. Rus’ ble til Rossija med tiden, dagens navn på Russland. Men «Viking» støtter seg til teorien til den avdøde middelalderhistoriker Aleksandr Gurjevitsj om, at slekt i Norge støttet de første, russiske stormenn i landskapet som vi i dag kjenner som Kiev, mot ytre fiender. Vikingene kalte Russland for Gardariket. For bosettingene der var omgitt av røde murer. Disse murene var bolverk mot både mongoler og tatarer og het «gòrda» på gammelrussisk. 

Dette var murene rundt Kreml, og de eldste russiske byene hadde sitt kreml, anlagt der elvene svingte, på den høye bredden. Ordet gòrda ble til grad eller by på kirkeslavisk, gorod på moderne russisk mens det ble til gard som i steingard på gammelnorsk, herav Gardariket.

Sitt Kreml hadde også byen som vikingene kalte Holmgard, Novogorod i dag. Der tilbrakte den landsfordrevne Kong Olav Haraldsson to år fra 1028 til 1030, hos sin svoger Tsar Jaroslav den vise. Da bestemte Olav Haraldsson seg for at Kvitekrist skulle være den statsbærende tro i hans kongedømme.  Han etterlot sin lille sønn Magnus den gode i onkelens varetekt da Olav dro hjem for å kristne Norge.  For ham gikk det galt på Stiklestad, og sju år senere ble Jaroslav svigerfar til en yngre bror av Hellig-Olav, som vi kjenner som Harald Hardråde. I 1698 var Peter den Store i Amsterdam for å lære seg å bygge havgående marinefartøy. Å gjøre Russland til en sjømakt var Peter den Stores egentlige prosjekt i vestorienteringen av det veldige riket. I Amsterdam lærte Stavangermannen som opprinnelig het Niels Olufsen tsaren å strekke kjøl på linjeskip.  Siddisen var naturalisert hollender og hadde tatt navnet Cornelius Cruys. Peter tok Stavangermannen med seg hjem, og gjorde ham til admiral og grunnlegger av Russlands marine.

I 1812 traff Tsar Aleksandr I general Bernadotte, senere Karl Johan i Åbo hvor de diskuterte Norge etter Napoleons fall. Til den allierte kommisjon som Russland, Sverige og England etablerte, sendte tsaren den unge grev Orlov som sin kurèr.

I kommisjonen varslet svenskene etter 17. mai 1814, at Grunnloven fra Eidsvoll skulle nullstilles. De ville skrive ny i Stockholm selv. Tsarens kurér sa njet. Men han gikk til «sommerkongen» Christian Fredrik og sa at «Kielfreden står, du blir aldri konge Norge, men vil du hjelpe Norge, så levèr kongsfullmakten tilbake til Eidsvoldforsamlingen!» I sitt verk «Kampen for Skandinavia» beskriver den russiske historiker Vadim Roginskij dette i 2012.  Christian Fredrik følger rådet fra tsarens kurèr, abdiserer til Stortinget i oktober 1814, Sverige aksepterte statsakten og ved dette ble Stortingets autoritet i Stockholm styrket på et avgjørende tidspunkt.  I 1905 ble tsar Nikolaj II det første statsoverhode til å anerkjenne Norge som suveren stat. Han var fetter av kong Haakon VII, ja Haakon var hans yndlingsfetter, bedre likt enn fetterne keiser Wilhelm II og Englands George V. Alle fire var barnebarn av Dronning Victoria.

I 1945 ble Norge det eneste land der Sovjetunionen hadde vesentlige hærstyrker, og hvor Stalin trakk seg frivillig tilbake. Den røde armés ledelse i Kirkenes foreslo å ta hele Nord-Norge til og med Narvik i juli 1945, men Stalin beordret troppene hjem.

I motivanalysen av Stalins Norges-vennlige beslutning er det rimelig å legge til grunn det tusenårige vennskapet, men også de norske krigsseilernes heltemot i forsyningen av Sovjetunionen gjennom konvoiene til Murmansk og Arkhangelsk med våpen etter 22. juni 1941. Det var to andre forsyningslinjer til Sovjetunionen, amerikanernes kanal over Stillehavet og den trans-iranske jernbanen fra den persiske bukt til det kaspiske hav og sovjetrepublikken Azerbajdjàn.  Vossingen og sivilingeniøren Ole Didrik Lærum var sjef for det prosjektet, og hadde 90 000 jernbanearbeidere under seg. Josef Stalin visste dette også, han.

15. september 2010 sa Russlands president Dmitrij Medvedev i Murmansk, at avtalen om delelinjen i Barentshavet mellom Norge og Russland hadde lavspenningspolitikken i nord under den kalde krigen som bakteppe. Ære være statsminister Einar Gerhardsen for det! For hans base- og atompolitikk ble en nødvendig, om ikke tilstrekkelig forutsetning for løsningen på Norges største, utenrikspolitiske hodepine de siste 50 år, grensedragningen til havs i nord. Om NATOs nåværende generalsekretær sa senere statsminister Dmitrij Medvedev til NRK i St. Petersburg i april 2013: «Jens Stoltenberg er en grei kar – det har vært komfortabelt å jobbe med ham!» Dette er nok blitt mer besværlig etter konflikten med og rundt Ukraina og Russland fra 2014.

Men i NRK-programmet «Torp» uttalte forrige etterretningssjef, generalløytnant Kjell Grandhagen 21. februar, at Russland har en defensiv, militær doktrine i dag, ikke en ekspansjonistisk à la Sovjetunionens, for Russland sikrer bare defensivt sitt eget territorium nå. Den gamle generals ord er i tråd med forrige forsvarssjef Harald Sundes uttalelse til NRK under sitt besøk i Moskva mot slutten av hans funksjonstid: «Tillitsforholdet mellom det norske forsvar og det russiske er på et annet potensnivå enn under den kalde krigen!»  Nå har som bemerket konflikten med Ukraina midlertidig gjort naboforholdet vårt litt mer komplisert.  «Men når denne kalde krigen er over, vil Norge og Russland bruke kort tid på å gjenopprette det gode samarbeidet!» sa daværende ambassadør fra Russland i Oslo, Vjatsjeslav Pavlovskij på Kirkeneskonferansen i 2015. 

Her i VG skrev jeg nylig, at det ikke er rimelig å anta, at den spionsiktete nordmannen Frode Berg i Lefortovo-fengselet i Moskva, var et offer for en felle fra det russiske sikkerhetspolitiet FSB: «Miljøet i Kirkenes som Frode Berg var en del av, hører til det mest iherdige som vaktbikkje for et fortsatt, godt samarbeid i Barentsregionen. Teorien om at Russlands sikkerhetstjeneste FSB «trengte» en sak mot Norge av politiske grunner, kan være riktig.»

Men hvis det er slik, at et tilfeldig offer ble spunnet inn i dette, var Frode Berg et dårlig valg, også sett med russiske øyne. For hans arrestasjon antagoniserer det mest Russlands-vennlige miljøet i norsk politikk i nord.  Det kan synes tvilsomt om FSB skulle være så ubevisst dette aspektet, at sikkerhetspolitiet ville la en uskyldig mann fra «Kirkenes-miljøet» bli offer for en så vidløftig krisemaksimering. Så får tiden vise.»

Men i det historiske perspektivet er det ikke verre enn at vi kan diskutere om vannglasset som mål for naboforholdet er halvfullt eller halvtomt – verre er det ikke! 

Her kan du lese mer om