Foto: Morten Mørland

Kommentar

Den som jager monstre

Det hadde vært enklere å stoppe serieovergripere om de så ut og oppførte seg som monstre, og ikke vanlige mennesker.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

For flere år siden var jeg på bedriftsbesøk i den britiske løssalgsavisen The Sun. Den dagen hadde de oppslag om en mistenkt overgriper på rømmen under overskriften «MONSTER ON THE LOOSE», (eller noe sånn), med svært bilde av fyren over hele forsiden.

Jeg spurte nyhetsredaktøren om dette med bruk av begrepet monster. Virket det ikke dehumaniserende? Var det ikke forhåndsdømmende, var det riktig å karakterisere mennesker, uansett hva slags forbrytelser de har gjort, som udyr? Han så fullstendig uforstående på meg, og spurte:

– Hva kaller dere monstre i Norge?

les også

TV-anmeldelse «Mindhunter»: Lekker – og langsom

1–0 til The Sun der altså. Vi andre journalister, som jo ofte blir beskyldt for å kalle en spade for en gravemaskin, hadde ikke så mye å svare på noe slikt.

«Den som jager monstre må passe seg så han ikke selv blir et monster», skrev den tyske filosofen Friedrich Nietzsche. Den pensjonerte FBI-agenten Robert Ressler brukte det som tittel på sin selvbiografi, «Den som jager monstre», etter at han i over tyve år hadde bygget opp byråets avdeling for etterforskning av «atferdsbestemte» forbrytelser.

Ressler skal ha vært mannen som innførte begrepet «serial killer» om den typen massemordere som dreper flere mennesker over tid, styrt av dunkle motiver og et avvikende personlighetsmønster. Historien hans har blant annet vært utgangspunktet for «Mindhunter»-serien på Netflix.

Ifølge ham fantes det ikke noen «typisk» seriedrapsmann, men det var visse fellestrekk som var ofte nødvendig for at en serieforbryter skulle lykkes:

De var beskjedne, nærmest kjedelige i sin væremåte. Og samtidig gode til å inngi tillit. Svært langt fra det klassiske bildet av et frådende monster, men andre ord.

Boken bidro til å sette fart i en allerede voksende bølge med seriemorder-litteratur og film fra Hollywood og deromkring. Etter at 1970 og 80-tallets filmmonstre hadde vært blodtørstige villmenn med hockeymaske, motorsag og andre drapsvåpen fra verktøykassen, oppsto det en ny type busemann da Resslers forskning ble kjent.

les også

Forsøk på å beskrive det ubeskrivelige

Filmskapere og forfattere tok tak i det Nietzschedilemmaet som Ressler presenterte i tittelen på boken. Etterforskeren måtte, for å fange forbryteren, forstå forbrytelsen. Og for å forstå forbrytelsen måtte han eller hun krysser noen tabugrenser i sitt eget sinn, som vanlige sivile mennesker egentlig ikke skal krysse.

Det var utgangspunktet for bøker og filmer som «Nattsvermeren» og «Seven» på 1990-tallet, hvor de egentlige pregløse og kjedelige seriedrapsmennene ble gjort til en slags sinnssyke genier som opererte etter indre mønstre og logikk som bare etterforskere som selv hadde en reim av huden kunne forutse og forhindre.

I Norge har vi knapt hatt noen drapsmenn eller kvinner som går under den klassiske seriemorderbetegnelsen. Mannen bak terroren 22. juli 2011 var en massedrapsmann. Men vi har mennesker som begår seksuelle overgrep i et handlingsmønster som kan klassifiserer til serieforbrytelser. Noen av disse er pedofile.

Dette er nesten ikke overfallsovergripere slik vi kjenner fra film om og bøker, selv om også det har forekommet. Det er mennesker med dype, tabubelagte hemmeligheter som de knapt klarer å innrømme for seg selv.

De av dem som setter disse driftene ut i praksis, kjenner i de aller fleste tilfellet sine ofre fra før av. De har brukt lang tid på å opparbeide tilliten til den de begår forbrytelsen mot. Det er gjerne en nær slektning eller en annen form for omsorgsperson; en lærer, en trener, en familievenn.

Offeret vil selv i de aller færreste tilfellet oppfatte overgriperen som et monster, selv når det føler seg forrådt og misbrukt.

Så monsteret er først og fremst et bilde vi skaper. Vi som står utenfor og hører om forbrytelsen, og i sjokk, sinne og fortvilelse prøver å sette ord på avskyen vi føler. Så kan man spørre seg hvor hensiktsmessig det er å bruke monster som begrep om mennesker som bærer på dype, skamfulle hemmeligheter som de burde søke hjelp for, før de lar impulsene få styre handlingene.

For den som jager monstre må passe på at den ikke selv blir et monster. Og, som fortsettelsen på sitatet lyder; når du stirrer inn i avgrunnen, så stirre avgrunnen også inn i deg.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder