PATRIOTISME: – Rosenborg får trønderhjertet til å banke litt ekstra, iallfall om de banker Strømsgodset på Ullevaal i dag. Bildet er fra cupfinalen i 2016, RBK slo Kongsvinger 4–0. Foto: Åserud, Lise / NTB scanpix

Kommentar

Å hei, og hei, og hei, og hå!

Cupfinalen er kanskje ikke det den en gang var, men i dag er det fest. Ikke minst for oss trøndere i frivillig eksil.

For 30 år siden, nærmere bestemt 18. september 1988, satt en fjetret 14-åring fra Steinkjer for første gang ringside på Lerkendal stadion i Trondheim, og så Rosenborg knuse Start 5–0. Det var en skjellsettende opplevelse, og om han ikke husker aldeles feil, ble den da nyskrevne, nå klassiske, «Rosenborgsangen» presentert for massene i pausen. «For ingen banke’ RBK/å hei og hei og hei og hå», ljomet det fra de den gang ganske slitne tribunene på Lerkendal, og litt uti andre omgang begynte målene å renne inn. Først scoret Mini Jakobsen to, før Gøran Sørloth, den møtende spissen fra Rissa, satte de tre siste.

Det sier seg selv: Den 14-år gamle gutten, altså jeg, var solgt. Siden har Rosenborg, RBK, vært klubben i mitt hjerte, og den kanskje viktigste komponenten i min ikke helt gjennomførte trønderske identitet.

les også

VGs cupfinale-vurdering: RBK klart best

Pluss content

Det første først: Det var så visst ikke gitt at det skulle bli slik. Før 1988, da Nils Arne Eggen glefsende og kjederøykende kom tilbake til Trondheim etter to oppsiktsvekkende suksessrike år som diktator i Moss, sto ikke RBK særlig høyt i kurs blant fotballfolket i nordfylket. Tvert i mot, nesten, for som i et klassisk norsk by-land-skjema, var Trondheim og Rosenborg lenge en nemesis for krye nordtrøndere. Ikke minst blant Steinkjer-folket, som hadde sin egen stolte fotballhistorie å se tilbake på.

På 1950-tallet ruvet landslagsspillerne Arne Kotte og Gunnar Dybwad, og noe senere ble også Edgar Stakset innlemmet i den lille byens ellers nokså skrinne heltegalleri. Så sent som i 1982 var SI&FK, som klubben het i storhetstiden, innblandet i et av norsk fotballs mest elleville opprykksdramaer – i Bergen og i Brann-annalene omtalt som underet på Krohnsminde.

les også

Bjørnebye: – Jeg hadde definitivt trodd vi skulle ta flere poeng

Steinkjer gjorde jobben sin hjemme på Guldbergaunet (ja, jeg var der, åtte år gammel, midt i en folkemengde som vanligvis ikke er å oppdrive på de kanter), og slo Vard 2–0. Klubben lå dermed an til å rykke opp til det vi i dag kaller Eliteserien, men samtidig, i Bergen, klarte Brann på uforklarlig og stadig like mystisk vis, å knuse bydelsklubben Varegg med 9–1. Dermed smatt bergenserne forbi nordtrønderne på målforskjell, og opp i den gjeveste divisjonen. Siden har Steinkjer dessverre vært en fortidslevning i norsk fotball.

LEGENDE: Gøran Sørloth. Foto: Tore Berntsen

Og mens Steinkjer sakte, men sikkert forsvant fra fotballkartet, klarte Rosenborg å etablere seg – stikk i strid med en av tekstlinjene i «Rosenborgsangen» – til å bli hele «Trøndelags fotballag». Selv far min, Steinkjer-patriot og med sine formative fotball-år under storhetstiden, ble RBK-fan. Ja, til og med gamlegutta med tilholdssted bak det ene målet på Guldbergaunet, og som insisterte på å si «hoffsarr» istedenfor «offside», tillot seg med årene å nikke svakt anerkjennende til RBKs prestasjoner. Hvordan kunne det skje?

Svaret er enkelt. Suksess avler suksess. Nils Arne Eggen, legendenes legende, lærte spillerne å utnytte hverandres spisskompetanse, og Rosenborg dominerte 90-tallet på nesten arrogant vis, deriblant med noen helt ubegripelige resultater i selveste Champions League. Klubben ble profesjonalisert, og ledende personer skjønte at det var betydelige gevinster å hente gjennom å tenke regionalt.

KULTURELL MARKØR: Sodd. Foto: Kristian Helgesen

I dag er Rosenborg den kanskje aller viktigste trønderske institusjonen, og er som bollene i trøndersoddet: Den magiske ingrediensen som binder det hele sammen. Trøndelag er samlet (attpåtil med nordmørsk påfyll), gammelt regionalt agg har mer eller mindre forsvunnet som dugg på Norgesglasset (med noko oppi), og ungdommen i de nordtrønderske småbyene har etter sigende lagt til seg en slags Trondheims-dialekt.

les også

«Historien kan ingen ta fra oss. Den hadde ikke skjedd uten deg, Nils Arne.»

Og alle heier på Rosenborg, og holder «å hei og hei og hei og hå» høyere enn samtlige verselinjer med utspring i Norges midtre landskap.

Også vi som fysisk og til en viss grad mentalt forlot Trøndelag gjør det, heier på RBK, og er på nippet til å si «vi» om dem. For meg sitter dette særs langt inne å innrømme, men Torstein Flaknes og Dag Ingebrigtsens RBK-sang vekker umiddelbart varme følelser, selv om sjangeren «trønderrock» rangeres rett under slovakisk polka i mitt private musikkhierarki. Åge Aleksandersen, for eksempel, fortjener all honnør for å holde ut som folkekjær rockesliter på veien, men jeg har med hånden på hjertet aldri hørt gjennom et helt Åge-album.

FORSANGERE: Torstein Flakne og Dag Ingebrigtsen. Foto: Knut Erik Knudsen

La gå at årets sesong har vært en prøvelse, ikke minst har lagets innsats/mangel på innsats i Europa League tæret på kjærligheten (dog ikke like eksistensielt som da en solbrun svenske prøvde å lede laget på begynnelsen av 10-tallet). Men det er imponerende at Rosenborg klarer å vinne serien – og kanskje cupen – selv om det butter til dels kraftig, både på banen og i korridorene på «Brakka». Det vitner om en prestasjonskultur helt utenom det vanlige.

RBK har samme forventningspress på seg som topplagene i de viktige ligaene, og for oss «fans» er seriegull et absolutt krav. Spillet bør også helst flyte fint, selv om man som kjent ikke bør stille altfor høye kvalitetskrav til norsk klubbfotball. Cupgull er også et slags krav, selv om «Norgesmesterskapet» (som Arne Scheie pleide å understreke med kraftig tusj) er mest å regne som en trivelig bonus.

FIASKO: Rosenborg og Nicklas Bendtner i årets Europa League. Foto: Wold, Ole Martin / NTB scanpix

Dette kan sikkert høres hovmodig ut, og det er det jo også. Men historien fanger. For meg som utflyttet og lett vankelmodig trønder er RBK-dominans en av tilværelsens grunnpilarer; en konstant i livet. Roter de det til for seg, slik man av og til henfalt til på 00-tallet, synker humøret, og interessen falmer. Det er nådeløst.

Å være opptatt av fotball er intet rettlinjet prosjekt, og i vår identitets-besatte tid, der det å traske opp sine egne livsstier av en del ses på som rotløst surr, kan ikke tilhørighetsmessige livbøyer av dette slaget underkjennes. Enkelte ymter frempå om at Rosenborg bør ha flere trøndere på laget, men det er uviktig for meg. Danske Mike Jensen er en like stor klubblegende som trondhjemmeren Sverre Brandhaug.

Men jeg underslår selvsagt ikke den «etniske» dimensjonen. Rosenborg er Trøndelag, og laget får trønderhjertet mitt til å banke litt ekstra – iallfall om de banker Strømsgodset på Ullevaal i dag. Da er det bare å renske røsten, og ule i vei: «Å hei, og hei, og hei, og hå!»

Og taper de, forbanner jeg alt trøndersk i en time eller to – før den mentale forberedelsen til en ny sesong er i gang.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder