9/11: – Jeg husker fremdeles følelsen: Nå rakner det. Nå faller New York. Antakelig var det slik mange opplevde det, da goterlederen Alarik plyndret Roma i 410 e. Kr., skriver Kim Larsen. Foto: Thomas Andreassen

Debatt

Når det knaker i sivilisasjonens fortøyninger

Følelsen av at verden rakner kan kjennes akutt. Men en gripende tekst fra antikken viser oss at trøst kan komme fra uventede steder.

Publisert:

KIM LARSEN, katolikk og førsteamanuensis ved NLA Høgskolen i Bergen

Da terroren rammet USA 11. september 2001, var det som om hele verden raste sammen for meg. Jeg var student i Australia, og hadde tatt med meg familien Down Under. Denne tirsdagen var jeg alene i leiligheten. Det var kveld i Brisbane, og en kamerat av meg ringte og ba meg slå på TV, og i det jeg slår på CNN skjer det utenkelige: fly nummer to treffer det søndre tårnet i World Trade Center. Jeg husker fremdeles følelsen: Nå rakner det. Nå faller New York.

Flere forskere har påpekt at den apokalyptiske fornemmelsen mange erfarte etter terrorangrepet, satte dype spor i den unge generasjonen som så hendelsene live på TV. Den ga oss en følelse av at ting kan gå fryktelig galt, og denne uroen har ikke blitt mindre med årene. I dag ser vi at flere demokratier er under stort press, det globale våpenkappløpet eskalerer, og migrasjons- og klimakrisen ser det ut til at ingen makter å løse. Ikke rart mange av oss blir mørkredde.

Kanskje det vestlige samfunnet er på randen av kollaps, og kan falle slik store sivilisasjoner som Romerriket gjorde i antikken?

Kim Larsen.

Antakelig var det slik mange opplevde det, da goterlederen Alarik plyndret Roma i 410 e. Kr. Denne hendelsen slo i hvert fall dype sprekker i romernes verdensbilde, for byen var jo selve symbolet på en sivilisasjon som hadde vært trygg og stabil i nesten 500 år. Nå sto den på randen av kaos og ødeleggelse. Selve livsfølelsen var i ferd med å endre seg. For hvis Roma kunne gå til grunne, hvem kan da være trygg?

Det «evige» romerske imperiet gikk til grunne, og det oppsto et vakuum i kjølvannet av denne tragedien. Det er i denne spesielle situasjonen kirkefaderen Augustin skriver sitt livs største verk: «De civitate Dei», «Gudsstaten» eller «Guds by». Verket består av 22 bøker, og var blant annet et forsøk på imøtegå kristendomskritikerne for deres anklager om at de kristne hadde skyld i Romas undergang. Samtidig skulle det være et religiøst forankret svar til desillusjonerte kristne. Augustin skriver altså et forsvars- og trøsteskrift til kirkens folk, midt i en periode med kaos og krise.

«De civitate Dei» er et omfattende verk, og ble fort ansett som en av middelalderens viktigste skrifter. Det handler om et folk som er på vandring gjennom tiden, og denne reisen danner rammen for verket. Augustin samler tråder fra gresk kultur, fra jødisk tradisjon og ikke minst fra kristen teologi og tenkning, og bidrar på denne måten til å si noe grunnleggende om hva det vil si å være menneske i verden. Vi kommer fra Gud, vi må ut i verden, og vi skal vende tilbake til Gud. Denne reisemetaforen sto sterkt hos Augustin, og fungerte godt i en tid hvor Vergils «Aeneiden» og Homers «Odysseen» var kjente verk. Å bryte opp, legge ut på en farefull ferd, og gjøre erfaringer som er fremmede og annerledes, kunne bidra til å gjenvinne freden.

Ifølge Augustin vet mennesker dypest sett hvor de skal. De har bare gått seg bort. I «De civitate Dei» viser Augustin at veien hele tiden har vært der. For mennesket handler det om å styre inn på den veien som fører til større ydmykhet og kjærlighet, og samtidig unngå den veien som fører til hovmod og herskesyke. Det handler om å bli en del av Civitas Dei – Guds by, og unngå å havne i Civitas terrana – den jordiske byen.

«De civitate Dei» berører derfor mange eksistensielle og teologiske temaer. Augustin gir stor plass til hvordan de kristne kan forstå skapelsen, ja, han diskuterer sågar flere ulike skapelsesforståelser. I tillegg reflekterer han over fenomenet tid, og skygger ikke banen for det problematiske med tanken om Guds forsyn, det ondes problem, dommen, fortapelsen og frelsen. Ja, han gir til og med plass til hvilken skikkelse menneskekroppen skal ha ved oppstandelsen.

Augustin var i liten grad opptatt av teoretiske og abstrakte spørsmål, og ifølge idéhistoriker Trond Berg Eriksen var målet med hans tenkning alltid «forandringer i leserens liv, ikke uangripelighet i teoretiske spørsmål». For Augustin var det høyeste gode å kunne være sammen med Gud. Det var selve målet med all menneskelig aktivitet – «en evig lykke i fred» hos Gud.

I «De civitate Dei» stilles derfor leseren overfor et valg. Hvor vil du høre hjemme? Hvilket samfunn vil du bidra til? Velger du egenkjærligheten, hovmod og herskesyke fremfor gudskjærligheten, ydmykhet og nestekjærlighet?

For Augustin var det nærliggende å tenke at Civitas Dei på jorden fremtrer i form av kirken, men han er nøye med å ikke sette likhetstegn mellom disse to størrelsene. Kirken vil alltid romme både rettferdige og urettferdige, men kirken bidrar likevel til å gi den enkelte kraft og styrke gjennom ord og sakramenter, til å være en pilegrim i verden, og ikke minst til å oppdage det gode, det sanne og det skjønne, ja, til å oppdage Civitas Dei.

Kanskje dette var Augustins hovedtanke med det store verket? Roma smuldrer opp foran øynene på ham, og han føler seg kallet til å demme opp for den livsfølelsen som mange kjente på. Kristendommen, slik Augustin forstår den, tilbyr nettopp en slik «usårlig samfunnskropp», som peker frem mot et rike som aldri forgår – de helliges samfunn i det himmelske Jerusalem.

Det er kanskje rart å hente trøst fra en stemme fra antikken. Men for meg bidrar Augustins tenkning til en fornyet tro på menneskets mulighet og evne til å gjøre det gode, for Gud, for menneskene og for verden. I hvert fall gir boken et innblikk i en annen måte å tenke om historien på. Gud har en plan med tilværelsen. Det kan gi håp når det knaker i sivilisasjonens fortøyninger.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder