BROBYGGER: Palestinernes president Mahmoud Abbas sammen med daværende medlem av Knesset, Yossi Beilin, i 2005. –Det burde foreligge en palestinsk-israelsk avtale som realiserer etablering av en palestinsk stat basert på 1967-grensene og med Øst-Jerusalem som hovedstad, skriver Beilin.
BROBYGGER: Palestinernes president Mahmoud Abbas sammen med daværende medlem av Knesset, Yossi Beilin, i 2005. –Det burde foreligge en palestinsk-israelsk avtale som realiserer etablering av en palestinsk stat basert på 1967-grensene og med Øst-Jerusalem som hovedstad, skriver Beilin. Foto: Nasser Shiyoukhi AP

Sionisme, Balfour-erklæringen og tostatsløsningen

MENINGER

For å sikre og videreføre den sionistiske drømmen om en jødisk og demokratisk stat, er tostatsløsningen den eneste levedyktige.

debatt
Publisert:

YOSSI BEILIN, tidligere viseutenriksminister og justisminister fra det israelske arbeiderpartiet

For 100 år siden tok britiske myndigheter et uvanlig grep til støtte for en politisk entitet for det jødiske folket i Palestina – som på den tiden refererte til et geografisk område. Det 67 ord lange brevet, kjent som «Balfour-erklæringen», ble signert av utenriksminister Arthur Balfour og ble i 1922 stadfestet av Folkeforbundet, FNs forløper.

Erklæringen var unik i den forstand at Palestina fortsatt var underlagt Det osmanske riket, og det var et mindretall av jødiske innbyggere i området. Den jødiske befolkningen utgjorde mindre enn ti prosent, mens de øvrige innbyggerne hovedsakelig var arabere. Begrepet og konseptet «et nasjonalt hjem» for det jødiske folket, hadde aldri tidligere blitt brukt i internasjonal sammenheng og var ganske tvetydig.

Det var en gledens dag for den jødiske nasjonalbevegelsen, sionismen. Erklæringen var en oppfyllelse av Theodor Herzls, bevegelsens grunnlegger, politiske mål. Herzl selv var en assimilert jøde i Europa og ville ha foretrukket å bli der. Samtidig forstod han at den økende antisemittismen ville kunne føre til en hittil usett bølge av vold og angrep mot jøder. Hans løsning var å oppnå et internasjonalt charter, eller frihetsbrev, slik at europeiske jøder kunne bosette seg utenfor Europa, for på den måten å bli skånet.

Les også: 70 år siden Israels oppstandelse

Det lå flere årsaker bak den britiske avgjørelsen. Britene var overbevist om at det ville føre til økt støtte til Storbritannia og deres allierte, blant jødene i diasporaen. En annen forklaring var det britiske ønsket om et internasjonalt mandat i Palestina etter første verdenskrig var over. Dette hadde bakgrunn i geopolitiske årsaker i konkurranse med Frankrike, som noen måneder tidligere også hadde en tilsvarende støtteerklæring, riktig nok upublisert, til sionistbevegelsen.

Balfour-erklæringen innebar et løfte om å bosette jøder i Palestina. Dette utløste en bølge av optimisme blant jøder over hele verden, og en svært negativ reaksjon på den arabiske siden. Erklæringen nevnte kun sivile og religiøse rettigheter for den ikke-jødiske befolkningen i Palestina, og ingen henvisning til nasjonale rettigheter. I løpet av årene har erklæringen blitt palestinernes hovedsymbol på urett begått mot dem av verdenssamfunnet.

De arabiske innbyggerne i Palestina, som på den tiden var en del av Stor-Syria underlagt Det osmanske riket, hadde i begynnelsen av det 20. århundret ingen organisert nasjonal bevegelse. Britiske myndigheter antok at de palestinske arabernes selvbestemmelse ville bli oppfylt i kontekst av fremtidige Syria. Balfour-erklæringen og en arabisk følelse av å bli frarøvet noe, var på mange måter roten til den palestinske nasjonalbevegelsen som utviklet seg i det tredje tiåret av 1900-tallet.

De arabiske palestinerne fryktet at økt jødisk tilflytting kunne føre til at de ville bli tallmessig underlegne. Dette førte til at mange tydde til vold mot de jødiske nykommerne, og også mot britene – som i 1923 hadde overtatt mandatet over Palestina fra Folkeforbundet. De voldelige hendelsene mellom den jødiske og den arabiske befolkningen, og kritikken mot britiske myndigheter for å samarbeide med den ene siden, førte til at Storbritannia i 1937 ønsket å ende Palestina-mandatet og dele området i en arabisk stat og en mindre, jødisk stat. Dette kunne erstattet Balfour-erklæringen, og samtidig tatt hensyn til arabisk-palestinske nasjonale aspirasjoner. Det jødiske lederskapet var villig til å akseptere Peel-kommisjonens delingsforslag, men palestinerne avviste det. Hadde forslaget blitt godtatt av begge parter, kunne mange jøder ha unnsluppet Holocaust, og den palestinske staten ville vært mye større enn det som i dag er palestinernes krav hva gjelder tostatsløsningen.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

President Abbas’ forespørsel om at nåværende britiske myndigheter skal komme med en offentlig unnskyldning for Balfour-erklæringen, er nytteløs. Erklæringen var viktig og rimelig i sin tid. 100 år senere burde det foreligge en palestinsk-israelsk avtale som realiserer etablering av en palestinsk stat basert på 1967-grensene og med Øst-Jerusalem som hovedstad.

De israelske jubileumsårene 2017 og 2018 markerer noen av de viktigste hendelsene som formet Israels historie. Inkludert FNs delingsplan av 29. november 1947 som anbefalte opprettelsen av én jødisk og én arabisk stat. For å sikre og videreføre den sionistiske drømmen om en jødisk og demokratisk stat, er tostatsløsningen den eneste levedyktige.

Her kan du lese mer om