MIGRANTER: Bilde fra strendene nord på den greske øya Lesbos, som ligger nær den tyrkiske kysten. – Vi trenger en dreining av flyktningpolitikken fra asylsøknader ved grensen til kvoteflyktninger, skriver kronikkforfatteren.
MIGRANTER: Bilde fra strendene nord på den greske øya Lesbos, som ligger nær den tyrkiske kysten. – Vi trenger en dreining av flyktningpolitikken fra asylsøknader ved grensen til kvoteflyktninger, skriver kronikkforfatteren. Foto: Harald Henden

Asylordningen må legges om

MENINGER

EU trenger en felles bærekraftig migrasjonspolitikk. Men utfordringene løses ikke gjennom lettvint populistisk retorikk.

debatt
Publisert:

SYLO TARAKU, forfatter og rådgiver i tankesmien Agenda

«Det som skjedde i 2015 kan ikke, bør ikke og skal ikke skje igjen», uttalte Tysklands kansler Angela Merkel under valgkampen i fjor. Hun snakket om migrasjonskrisen som EU ikke klarte å håndtere som Union. Men hvordan skal man egentlig sikre at vi ikke får en repetisjon? 

Som utgangspunkt må man lære av erfaringene fra migrasjonskrisen. EU fremstod som handlingslammet både fordi man ikke var forberedt på å ta imot over én million asylmigranter i løpet av kort tid, og fordi det var store uenigheter om hvordan man skulle takle situasjonen. 

I min nye bok «Balkanisering av Europa – hvordan populisme og innvandring splitter oss» skriver jeg hvordan fire nasjonalledere tok på hver sin måte saken i sine egne hender for å løse migrasjonskrisen.

Den første av «de fire grensevaktene» var Ungarns statsminister Viktor Orbán. Ungarn ble migrasjonskrisens episenter, og som den lov og orden-mannen han er, insisterte Orbán på at alle asylsøkere skulle bli registrert med fingeravtrykk i henhold til Schengen-avtalen. Ingen fikk reise videre til Vest-Europa uten å bli registrert. Det var derfor det oppstod kaotiske tilstander på togstasjonen i Budapest. Overraskende nok var ikke Merkel opptatt av det samme. Rollene var plutselig byttet om. Nå var det tyskere som ikke likte østeuropeernes disiplin og regelrytteri. Merkel ville sette Dublin-forordningen til side slik at asylsøker kunne ta seg videre til det landet de ville, også til hennes eget Tyskland. 

Orbán lot etter hvert migranter og flyktninger reise videre samtidig som han bygget en «mur» mellom Serbia og Ungarn. Det førte til aktivisering av den såkalte Balkan-ruten til Østerrike. Da ble det Sebastian Kurz sin tur å være grensevakt. Den da 29-år gamle utenriksministeren fikk ikke gehør hos EU for en mer «ansvarlig» politikk. Derfor dro han til land som Makedonia og Serbia og fikk dem til å stenge Balkan-ruten.

Merkel fra sin oppfordret tyskerne til å vise en «velkommen-kultur» og kom med en direkte invitasjon til flyktningene: «De som flykter fra terror, krig eller har andre grunner for beskyttelse er velkomne». Selfies hun tok med unge menn fra Midtøsten gikk verden rundt. Det er et ordtak som sier at idealismen øker proporsjonalt med avstanden til problemene. Implisitt sier det at realismen øker proporsjonalt med nærheten til problemene. Etter at stemningen i Tyskland snudde i møte med hundretusener av asylsøkere, bestemte Merkel seg for å innføre grensekontroll bare uker etter at hun kritiserte Orbán for det samme.

Grensekontrollen var uansett ikke en bærekraftig løsning på europeisk nivå. Som Europas mektigste leder var det hennes kall å ta grep. Merkel fikk resten av EU med på Tyrkia-avtalen, og den kan sies å være en politisk suksesshistorie for henne. Det sier noe om hennes stilling i europeisk politikk at hun to ganger under migrasjonskrisen investerte sin politiske kapital i unilaterale initiativer og ba EU-partnere om støtte etterpå. Først med sitt velkommeninitiativ, så med kuvendingen og avtalen med Tyrkia.

Etter at Sebastian Kurz stengte Balkan-ruten og etter at Angela Merkel stengte Tyrkia-Hellas-ruten våren 2016, ble den sentrale middelhavsruten til Italia den viktigste inngangsporten for irregulære migranter til Europa. Mens EU fokuserte på håpløse interne tiltak med relokalisering av asylsøkere internt i Europa, var det Marco Minnitis tur til å bli Europas nye grensevakt. Han inngikk avtaler med ulike aktører i Libya og senere også Niger for å stoppe menneskesmuglingen på Middelhavet. Da det virkelig gjaldt, var det ikke EU, men enkelte nasjonalstater som tok seg av grensekontrollen gjennom samarbeid med henholdsvis Tyrkia og afrikanske land. Riktignok ble også EU med i prosessen, men alltid først etterpå. 

De som ser Orbán som Europas «redningsmann» bør merke seg at han ikke har bidratt med noe som helst til det felles beste. Med piggrådgjerdene han reiste rundt landet sitt, har Ungarn riktignok sluttet å fungere som korridor for migranter på vei til Vest-Europa, men hans tiltak har ikke bidratt til å stanse strømmen eller finne en konstruktiv løsning på europeisk nivå. 

Han har dessuten bidratt til en voldsom polarisering gjennom sin retorikk. Det ble kristendemokraten Angela Merkel som fikset Tyrkia-avtalen, sentrum-høyre politikeren Sebastian Kurz stoppet Balkan-ruten og sosialdemokraten Marco Minniti var i ferd med å få kontroll over den sentrale middelhavsruten da hans parti tapte valget. Alle disse tiltakene er kompliserte og krever både erfaring og lederskap. Migrasjonsutfordringen løses ikke gjennom lettvint populistisk retorikk. 

Men bedre kontroll av de felles yttergrensene er selvsagt ikke hele svaret. Jeg er enig med Eirik Christoffersen fra Flyktninghjelpen som skrev i VG i går at EU har også et ansvar for å bidra til å løse de globale fluktutfordringene. Men jeg ser ikke noe motsetningsforhold mellom bedre kontroll av Schengen-grensene og flyktningbeskyttelse. Det at asylordningen er basert på menneskesmugling skaper store tragedier med flere tusen døde årlig. Menneskesmuglere tjener milliarder på migrantenes desperasjon etter tryggere og bedre liv i Europa.

Det er stort sett økonomiske migranter som kommer til Italia nå. Kamp mot menneskesmugling er i seg selv et viktig humanitært tiltak. Det forutsetter avtaler med transittland som Tyrkia, Libya og så videre. Alle slike avtaler må bygge på Flyktningkonvensjonen. Jeg er veldig opptatt av at menneskerettsforkjempere i akutt fare får lettere tilgang til beskyttelse i Europa gjennom humanitære visum. De store flyktningkrisene som oppstår på grunn av krig og konflikt løses best regionalt, og her er Christoffersen og jeg enige i. Naboland som blir berørt av flyktningkriser bør imidlertid hjelpes og avlastes på forskjellige måter, inkludert gjennom mottak av kvoteflyktninger. 

For å kombinere solidaritet og kontroll bedre enn i dag, trenger vi med andre ord en dreining av flyktningpolitikken fra asylsøknader ved grensen til kvoteflyktninger. Hvis ikke, vil kaoset som oppstod under migrasjonskrisen i 2015 skje igjen.

Her kan du lese mer om