UTEN HANDLEKRAFT? – Justisministeren står der, alene på toppen, og peker bakover for å bortforklare, i stedet for fremover for å handle, skriver Hadia Tajik. Foto: Frode Hansen VG

Debatt

Tajik med hardt angrep på justisministeren: Arven etter Anundsen

Arven etter Anders Anundsen blir historien om mannen som visste, men ikke handlet.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

HADIA TAJIK, stortingsrepresentant (Ap)

Det er for tidlig å skrive historien om Anders Anundsens arbeid som justis- og beredskapsminister. Men konturene av hva som vil bli stående igjen etter ham, begynner likevel å tre frem.

Hadia Tajik. Foto: Jan Petter Lynau VG

• Et nasjonalt beredskapssenter for politiets skarpeste ende, som ble utsatt og utsatt.

• En nasjonal operasjonssentral som ble bortforklart og lagt vekk.

• Et arbeid med kultur, holdninger og lederskap som ikke ble prioritert.

Dette er noen eksempler.

Hva har skjedd med Anundsen?

Det som gjør saken ekstra alvorlig er at dagens Justis- og beredskapsminister var leder for Kontroll- og konstitusjonskomiteen i forrige Stortingsperiode. Altså samme mann som ledet arbeidet med behandlingen av 22.juli-kommisjonens rapport. Han satt i høringer, lyttet til skildringer, satte seg inn i dokumenter og stilte nødvendige, kritiske spørsmål.

Nå sitter han selv med makta og ansvaret. Hva har skjedd?

Anundsen har pleid å si at han har bidratt med flere milliarder mer til politiet.

Men justis- og beredskapsministeren fra Fremskrittspartiet får krass kritikk fra politiet selv for at midlene bindes opp i sentraladministrasjon og byråkrati, i stedet for at det kommer politiets ytterste ledd til gode. I bladet Politiforum (02.06.) innrømmer han at ressurssituasjonen er anstrengt, men tar – vil jeg si, som vanlig – ikke ansvar for det.

Det samme kunne vi nylig høre på Politisk Kvarter på NRK, da om byggingen av et nasjonalt beredskapskapssenter som nå er utsatt i det blå. Det er forrige regjerings skyld, insisterer Anundsen. Og gikk så langt som å si at det ikke var mulig å realisere et nasjonalt beredskapssenter på Alnabru i Oslo.

Underlig da at det i justis- og beredskapsdepartementets egne, offisielle budsjettdokumenter fra høsten 2014 står at «gjeldende byggeprogram kan innpasses på Alnabru».

Var det usant det som stod der, eller det han sa på radio? For begge deler er ikke sant samtidig.

Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook

Ingen tøffe prioriteringer

Likevel har Anundsen skjøvet beslutningen om bygging foran seg. Kanskje blir det Grønmo. Kanskje Taraldsrud i Ski. Reguleringene er ikke på plass. Utredningene tar beleilig nok så lang tid at beslutning først kan fattes i november 2017, altså i god tid etter et regjeringsskifte.

Slik slipper Anundsen å gjøre tøffe prioriteringer, skjære gjennom og sette av store pengesummer til bygging av senteret som skal skjerpe politiets evne til å håndtere skarpe oppdrag.

Et annet eksempel er 22. juli-kommisjonens forslag om en nasjonal skalerbar operasjonssentral som kan tre i kraft ved kriser som omfatter flere politidistrikter. Slik kan ressursene målrettes og ledes bedre. Anundsen sier nei. Han peker på politireformen som reduserer antallet politidistrikter og mener at anbefalingen fra 22. juli-kommisjonen nå er utdatert. Han overser da at hvis noe skjer i for eksempel Stavanger, Trondheim og Oslo samtidig så er det fortsatt tre ulike politidistrikter. Behovet for en sterkere operasjonsledelse på nasjonalt nivå er fortsatt tilstede. Men det koster penger. Det vil ikke Anundsen sette av.

Et tredje eksempel er politireformen. Hovedkritikken fra 22. juli-kommisjonen var at det som skilte det som gikk bra fra det som gikk dårlig var kultur, holdninger og lederskap. I politireformen var snaue to sider viet til dette, og svært få tiltak. Arbeiderpartiet måtte forhandle inn 16 konkrete tiltak, og krav om evaluering og oppfølging. Kultur kan ikke vedtas, det må jobbes med hver dag. Nettopp derfor trenger man konkrete tiltak.

Et fjerde eksempel er regionale øvingssentre for politi- og beredskap. Behovet er stort. Noen steder har politiet ordnet seg treningslokale selv, tomme lagerlokaler som de har fått låne eller leie, og som de trener i når de kan. Men infrastrukturen for systematisk læring, trening og samvirke med andre nødetater er ikke i tilstrekkelig grad lagt.

Her vil kanskje justisministeren vise til at Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har utredet behovet og at dette nå skal vurderes av en bredt sammensatt arbeidsgruppe. Men dette initiativet ble tatt av den forrige regjeringen tidlig på høsten 2013. Nå er vi i 2016. Det tar da ikke tre år å få på plass dette.

Små museskritt

Det er på tide med en helhetlig plan for regionale treningssentre, slik at man ser behovet i hele landet under ett. Med økt kapasitet til trening styrkes beredskapen i alle deler av landet. Det finnes flere egnede arealer rundt om i landet som kan brukes på regionale sentre, som for eksempel Rygge militære flyplass. Forsvaret har nemlig i stor grad flyttet ut og etterlatt seg mye god infrastruktur. Redningshelikoptre og forsvarets transporthelikoptre er der allerede. Om statsråden er i tvil om nytteeffekten av slike sentre, foreslår Arbeiderpartiet at han kan prøve ut konseptet her.

Rett skal være rett. Det er ikke slik at ingenting har skjedd på tre år. Anundsen har for eksempel gitt penger for å redusere beredskapstiden til forsvarets helikoptre, fra to til en time. Det er bra. Men dette er små museskritt. De store, helhetlige beredskapssatsingene mangler.

«Det jeg er mest opptatt av er ansvarsplassering, for det som slår meg er at alle som er intervjuet av kommisjonen skyver ansvar enten oppover, nedover eller til siden», sa Kontrollkomiteens leder Anundsen i november 2012 til NTB.

Nå står han selv der, alene på toppen, og peker bakover for å bortforklare, i stedet for fremover for å handle.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder